Mer og mer trist - deprimert-

[Anonym bruker]

Jeg sliter så med samboeren min om dagen. Å alle småtingene som jeg har vært så snill og grei med har gått over til å bli svære bomber. Jeg merker jeg er sur og tverr og trist og lei. Samboeren min merker ikke at det er noe som er galt. Han har det toppers som lever omtrent som om han skulle vært singel. Jeg klarer ikke å få fortalt han hvor ille jeg faktisk har det. Det går selvfølgelig opp og ned og han har sine øyeblikk, men jeg har det aller best når han er borte og det er jo litt bekymringsfullt.

 

Jeg har en lang liste på ting jeg mener burde vært annerledes.

- Penger: han kjøper ting mer enn han egentlig har råd til og jeg spinker og sparer og får aldri kjøpt alt og betaler det meste av faste utgifter fordi ellers regner jeg med at det kanskje ikke blir betalt og det går bare utover meg.

- På to år har han kanskje stått opp mellom fem og ti ganger med sønnen vår. Og da har det vært fordi han har vært våken og ikke fått sove igjen. Aldri en eneste gang frivillig sagt at i dag kan jeg stå opp så skal du få sove lenge. Å ja, jeg har selvsagt tatt opp det her hundre ganger. Han skjønner ikke problemet. Jeg sier jeg er trøtt, han sier jeg kan legge meg før om kvelden. Men han skal sitte oppe til to og tre helst og sove så lenge han vil hver eneste morgen. Han jobber kveld og natt jeg kun dag.

- Familieselskaper er et evig mareritt. Det vil han helst ikke gå i og jeg må tvinge han med. Særlig når det gjelder min side av slekta.

- Han har en hobby som snart tar hvert minutt av hans fritid. I tilegg til at vi til tider ser han veldig lite så bruker han den lille tiden som er igjen til hobbyen sin og data. Sønnen vår maser seg jo til oppmerksomhet så han får vel kanskje litt alikevel men.

- Jeg lager mat, vasker klær, prøver å holde hus og hjem i orden noe som krever mye tid da vi begge er rotete anlagt. Jeg handler mat og gaver. Selv om han har vært hjemme hele dagen så må jeg lage mat når jeg kommer hjem fra jobb. En sjelden gang har han lagd pølse og potetmos.

- Vi gjør aldri noe sammen som å gå på tur, dra på bondegård osv. Aldri en hyttetur. Det er kjedelig å da kan vi ikke det, da blir det min jobb. Følge i bursdager o.l. er også min jobb for det er kjedelig.

- Vi gjør heller aldri noe bare oss to. Og jeg blir aldri prioritert. Han kommer stadig med bemerkninger om kroppen min - hvordan den ser ut. Jeg vet egentlig at han ikke mener så mye med det, men da kan han da komme med noen positive kommentarer også.

- Men det er nok alle forventningene jeg sitter med som ødelegger mest for meg. Jeg forventer at han skal kunne tilby seg å stå opp, jeg forventer at vi skal finne på familieting som lekeland, fjelltur, skogstur. Jeg forventer at han skal ha gjort NOE etter å ha sittet hjemme hele dagen, jeg forventer at man blir med på familiegreier av betydning, jeg forventer at noe av hans tid skal brukes på meg og sønnen, jeg forventer at han forteller hva han bruker penger på når det er av større summer osv osv. Og jeg blir like skuffet hver gang, hver dag. Nå klarer jeg ikke lenger glede meg over det lille som innfrir lenger for jeg er så ufattelig lei.

 

Men han er jo flink til noe da og jeg ser det. Han sparer penger til sønnen vår, han støvsuger og tar oppvaskmaskina innimellom, søpla en gang i blandt om det renner over - ikke før, han glimter til med å ha klar middagen en gang hvert jubelår og han er veldig flink med sønnen og han forguder han. Han klager aldri over ting jeg ikke har fått gjort da.

 

Jeg blir frustrert fordi han aldri skjønner alvoret i det jeg tar opp. Og sjelden blir det gjort noe med.

 

Jeg kunne sikkert fortsatt å skrive i det uendelige, men det holder nok i massevis nå. Måtte bare få skrevet fra meg, har ingen jeg føler jeg kan snakke med det om:-( Mente vel egentlig ikke noe spesielt med dette her.

[Anonym bruker]

Oi, det va omtrent som å lese om meg om dagen det der. Forskjellen er at jeg har ei jente og jeg snakker med mine beste venner og mora mi om det. Anbefaler å få snakket om det hvertfall, det hjelper!!!!

 

Jeg har også en kjempevond rygg og trenger derfor mye hjelp for å få ting til å gå rundt.

 

Håper det ordner seg og at du får snakket med han om det.

 

[Gjest]

Hva med å prøve rådgiving?

[Anonym bruker]

Jeg antar at han ikke var så egoistisk i begynnelsen, ettersom du valgte å flytte innmed han og få barn med han? Hva var det som gjorde at du falt for han i utgangspunktet? Er det mulig å finne tilbake til det? Høres ut som dere har kommet inn i en veldig dårlig sirkel. Forholdet høres jo uutholdelig ut for deg, men skjønner at det ikke er bare bare å gå når det er barn med i bilde.

 

Jeg foreslår familieterapi. Det kan du få gratis. Vi har brukt det selv og det funker bra viss begge er innstilt på å jobbe med forholdet.

 

Du kan skrive ned det du skrev i dette innlegget og gi til han. Ikke vis han svar du har fått av andre her inne, men skriv et eget brev til han.

Jeg har løst mange konflikter via brev. Da blir man ikke avbrytt og man unngår å si impulsive ting du kan angre på.

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemeldinger. Ja det er uutholdelig om dagen og jeg kommer ikke til å gi meg før han blir med på familieterapi.

 

Forholdet vårt hadde vel ikke det beste utgangspunktet da jeg ble gravid rett etter vi ble sammen og vi bestemte oss da for å prøve oss som samboere og å skape en familie. Derfor så jeg jo ikke så mye av han før jeg ble kastet ut i det. Men jeg synes egoismen blir større og større:-(