Så..norske foreldre klapser barna sine...

[Meesah og HattiFnattene♡]

Artikkelen i menyen til høyre.

Jeg er helt enig. Det skal være nulltoleranse for å slå barna sine. Det er IKKE greit, MEN..det står at foreldre som har klapset barna sine angrer og ofte sier unnskyld, og at det ikke hjelper. At det er som å sette den første spikeren i kista.

Jeg vet ikke om jeg er enig. Jeg har klasket datteren min en gang fordi hun bet meg så sinnsykt i puppen og nektet å slippe. Jeg ble bare desperat siden det var så vondt. Det husker hun ikke. Jeg har også klasket henne en gang i vilt sinne, UTEN at hun registrerte det faktisk, jeg slo ikke hardt liksom. Men jeg ba om unnskyldning, og hun har glemt det. Hun sier hun synes det er verre når jeg skriker (så jeg prøver å begrense meg der). Poenget mitt er ikke at det er greit, men at hvis man glipper, så betyr ikke det nødvendigvis at man får arr for livet.

Jeg husker at faren min klasket meg på rompa EN gang når jeg var bitteliten, men DET har ikke gitt meg varige mèn. jeg har aldri vært redd faren min.

Det jeg opplevde med stefaren min derimot...ti ganger verre.

Hva mener dere? en frisk diiskusjon på fredagskvelden?:-)

[Makka Pakka]

Jeg er som deg som har klasket til hånden på minsten i sinne og frustrasjon over at ingenting virker på den gutten. Jeg slo ikke hardt men er så lei meg for at jeg ikke klarte å takle det på annen måte. Jeg synes det blir så mye fokus på alt vi kan gjøre for å skade barna våre og at vi gir barna våre arr for livet for ikke å være perfekt. Jeg tror å brøle til barna kan være vel så ille som et klaps på hånda for å si det sånn. Jeg er ikke perfekt og gjør stadig feil, men jeg lever etter en ting jeg leste i en bok om barneoppdragelse: barn tåler litt uvær av og til om klimaet er godt (noe sånt sto det hvertfall).

[Kokkeli nyter våren:)]

Jeg er med på en diskusjon..

 

Jeg mener det skal være null tåleranse for å slå barna sine. Tror også det kan være stor forskjell på hva folk mener når de sier de klapser til barna sine. Nå må jeg jo bare si at jeg ikke har lest den artikkelen det står der. Men jeg vet det at barn som blir slått husker ikke hvorfor de blir slått bare den nedverdigende følelsen og kanskje redselen de følte når det skjedde. Og hvis det er foreldre som slår barna sine dag ut og dag inn nytter det ikke å si unnskyld etterpå. Kan jo ikke si unnskyld for noe man mente å gjøre. Det blir jo bare helt dumt. Da må man heller bare konstantere at det har skjedd, burde ikke skjedd nei, men det har det.

 

Jeg har aldri slått barna mine, selv om jeg har hatt lyst mer enn en gang. Men hvis jeg slår barna mine lærer jeg jo dem bare at det er helt greit å slå bare man blir sint nok. Må heller lære dem å kommunisere seg ut av sinne, eller få sinne ut på andre måter.

 

Tror også at noe er verre å slå. Barn som lever med veldig sinte foreldre, foreldre som ikke bryr seg, foreldre som drikker kan på mange måter ha det mye verre enn ett barn som blir slått en gang eller to..

[Meesah og HattiFnattene♡]

Altså, nå sa jeg til datteren min den gangen at det er IKKE greit at mamma klapset, det var BARE min skyld, og at sånn skal ikke mammaer og pappaer gjøre. Og hun er faktisk den av ungene mine som har slått minst. Gutta dasker og slår og sparker i ett kjør. Og de HAR jeg faktisk aldri klasket.

Jeg har vokst opp i et hjem med mye sinne og psykisk og fysisk vold. Og vet dere hva...jeg husker at pappa dasket meg på rompa, husker ikke hvorfor, men jeg har aldri båret nag til ham for det.

Jeg husker første gang stefaren min slo, jeg husker hvorfor , og jeg vil si at DET gjorde mer med meg. Med det ene slaget visket han ut trygghetsfølelsen min. Jeg følte meg urettferdig behandlet og jeg husket jeg bebreidet moren min for at hun ikke grep inn. Enda det ikke var noe hardt slag. Men det var et overtramp. Han var ikke faren min, og han SLO meg. Alt som også har skjedd i ettertid har ødelagt meg mye. Jeg har lagt det bak meg til en viss grad. men stefaren min (som nå er eksen til moren min), er en person som jeg ikke klarer å forholde meg til (selv om han er faren til broren min), og jeg må innrømme at jeg storkoser meg når livet hans går på tverke.

Poenget mitt er at jeg tror at vi barn kan komme over det hvis det skjer en gang, foreldrene sier unnskyld, og vi faktisk kan forstå årsaken til at det skjedde.

Mens hvis det kommer ut fra ingensteder og det skjer mer mishandel...vel..det sier seg selv..

[Makka Pakka]

Satt og tenkte på min egen barndom etter å ha skrevet innlegget her. Moren min klappet til meg en gang i ansiktet og klapset meg på hendene når jeg var liten. Jeg husker hvorfor og det var ydmykende og unødvendig men det har jeg ikke båret nag for, Det som var vanskelig å takle var den tause straffen hennes. Jeg fikk nye ansvar for å holde huse i orden og og vise pen oppførsel. Klarte jeg ikke å leve opp til hennes forventninger snakket hun ikke til meg på mange dager. Jeg var mange ganger spent når jeg kom hjem fra skolen hvordan humør mamma var i, om hun snakket til meg eller ikke. Jeg strebet etter å være snill pike men strakk ikke til og gikk med en vond klump i magen nesten hele tiden. Å leve med en form for psykisk terror var helt pyton. Mamma har bedt om unnskyldning for det men jeg er nok preget av det ennå.

[Kokkeli nyter våren:)]

En venninne av meg sa noe treffende her en dag:

 

Hun sa at nå for tiden er vi så opptatt av å gjøre de feilene våre foreldre gjorde mot oss at vi ikke ser de nye feilene vi gjør mot våre barn..

 

Håper dere skjønte den riktig..

 

Feil gjør vi som foreldre hele tiden. Jeg har selv skreket til mine barn, og det er ikke bra. i det ene øyeblikket skriker jeg til dem og i det neste ber jeg de om å snakke med innestemme.. Hvor er logikken??

Men jeg jobber stadig med meg selv. Og også det med å snakke med sur og gretten stemme til barna når en selv er trøtt og sliten. Det er jeg flink til å passe på, men der syndermannen min.. Vi prøver å snakke om slike ting når barna er i seng og bli bedre.

 

Jeg hørte en gang om en professor (e.l) sa at perfekte foreldre gjorde ti feil til dagen, mens vi vanlige gjorde ca 30 feil til dagen.. Husker ikke helt eksakt tall da men sånn ca.. Mener ikke at det er greit å gjøre feil, men tror barna også lærer av at vi også er bare mennesker og kan feile, men at vi kan gjøre det godt igjen.

 

Er vondt å lese om deg (meesah) når du skriver om barndommen din, sånne ting bør barn slippe og oppleve. Og det blir nok særlig vondt når steforeldre slår.

 

Og tilbake til det med slåing, slik som dere sier barna deres husker dere slo og hvorfor og bærer ikke nag. Men hvis de hadde blitt slått i sinne uten at de egentlig hadde gjort noe galt, hadde de blitt urettferdig behandlet og det kunne vært nok med det ene slaget for resten av livet.

Og barn er forskjellige, noen er mer hårsåre enn andre. Det ser jeg på mine barn, de takler jo straff ulikt de også.

 

Jeg er for det å snakke med barna, hvis en slår viser en jo bare sine egne barn at det er helt greit å slå. Samme måte som når folk skriker til barna, så lærer jo barna at det er greit å skrike. Og når foreldre står og røyker og samtidig forteller barna at de aldri må finne på å røyke. Eller drikker som barna ser det, og sier pass dere for alkoholen, den er farlig.

 

Er som du også skriver det med trygghetsfølelse, hvis den forsvinner i ett barns liv er det vel verre enn noe annet. Usikkerhet, ikke vite om mamma og pappa er der neste dag, hvordan humør er de i. Aldri de samme tingene de blir straffet for, aldri de samme tingene som er godkjente de gjør. En dag er det bra de hopper i sofaen, neste dag får de bank/kjeft når de gjør det..