Fint å være gravid???Noen tanker bare...

[Anonym bruker]

Overalt så leser og hører man om hvor flott og fantastisk det er å være gravid. Man skal trene og være supersunn, smile og være glad, utad. Selv synes jeg det er lite gøy. Formen er bra, men jeg synes det er vanskelig å ha en stor kropp som har fasong som en hvalross, pupper som lekker og ikke klare å knyte sine egne sko, eller barbere leggene, ikke sove i den stillingen jeg vil om natta og våkne x-antall ganger for å tisse eller snu seg. Jobbe og komme hjem fra jobb for så å ende opp i sofaen med null energi, men masse tiltakslyst som ikke blir satt ut i livet.

 

Jeg gleder meg til å bli mamma og få se dette lille livet som ligger i min mage og gjør seg stor nok til å møte verden utenfor meg. Hvem er dette lille barnet? Hvordan ser du ut, hvem vil du bli?

Det er så mange tanker og spørsmål som plopper opp ettersom tiden i svangerskapet går, er jeg klar for dette? Klarer jeg dette? Skal jeg bli mamma, ta meg av ett nytt menneske, gi det omsorg og varme, guide det til å bli ett selvstendig individ som til slutt skal klare seg selv. Heldigvis har dette barnet verdens snilleste pappa da:) Tror vi skal klare dette sammen...men gud så skummelt det er å bevege seg ut i det ukjente land:)

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg syns det var fint å være gravid jeg. Jeg hadde et stort ønske om å bli det mange år før jeg ble det. Først måtte jeg finne en å få barn med, når jeg fant han, var han langt i fra klar og hadde god tid, når han ble klar tok det sin tid fordi kroppen min ikke spilte på lag med oss. Jeg hadde mye vondt og tunge tider pga mitt barneønske som aldri så ut til skje. Derfor bestemte jeg meg under prøvetiden at om jeg skulle bli så heldig å bli gravid skulle jeg ikke klage en eneste dag.

Nå hadde jeg et ukomplisert svangerskap og så og si ingen plager. Nei, kroppen var ikke som før, magen var ofte i veien, ble ofte og raskt sliten, dårlig nattesøvn osv. Men det er jo bare noen få måneder i livet.

 

Og jeg holdt lovnaden min om ikke å klage. Selvsagt var jeg litt smålei innimellom når det var noe jeg hadde lyst å gjøre men ikke fikk til eller orket, men det gikk fort over når jeg tenkte på at jeg er på vei mot å få oppfylt mitt livs største ønske.

 

Nå er jeg blitt lykkelig mamma til en nydelig gutt, og rollen føles så utrolig naturlig. Føler jeg tar alt med strak arm, føler meg nesten ikke usikker på noe. Så det er tydelig at dette er noe jeg var veldig klar for og forberedt på.

Og jeg har fått en indre ro som jeg aldri har hatt før. Endelig har jeg det livet jeg har drømt om så lenge.

 

Virker sikkert veldig klisjeaktig dette innlegget, og jeg var ikke en særlig positiv og optimistisk person før jeg ble gravid. Men graviditeten gjorde noe med meg, jeg forstod hvor heldig jeg var som endelig fikk oppleve det utrolige å bære fram et nytt liv, et nydelig lite barn.

 

Kanskje noe å tenke på den siste tiden av graviditeten, så kan det hende ting føles litt lettere?

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg HATER å gå gravid,syns det er helt pyton

Jeg syns man får så mange plager og eneste oppturene er UL og når man kjenner babyen sparke.

 

Men det er helt klart verdt det ,for man får en fantasisk gave når man er ferdig .

 

Fødselen derimot syns jeg var helt fantasisk og jeg gleder meg til å gjøre det igjen.

[Dunder]

Jeg mislikte sterkt å gå gravid. Hadde ikke store plager, bortsett fra slapphet og mye hodepine. Gikk vel opp ca. 13 kilo så ikke noe unormalt, og trente gjennom hele svangerskapet + jobbet fullt helt frem til permisjonen startet.

 

Men jeg mislikte sterkt å ikke ha kontroll over kroppen min, og jeg synes det var ubehagelig atg graviditet er så "synlig". jeg husker jeg var så misunnelig på mannen min som kunne velge selv hvor mange han ville innlemme i sitt forestående foreldreskap, mens ALLE jeg traff, vbåde i privat sammenheng og jobbsammenheng plutselig kom meg veldig "nære", og kommenterte min graviditet.

 

For meg er graviditet, fødsel og amming kun nødvendige onder og har ingen verdi i seg selv. Ja, det er verdt det, men GUUUUUUD jeg skulle ønske jeg slapp!!!

[Anonym bruker]

Jeg elsket å være gravid førstegangen, men ble lei andre gangen. Var høygravid i sommervarmen, og det var ikke morsomt synes jeg. (selv om jeg ikke la på meg mye, og var ikke hoven i det hele tatt.) Men er en spesiell følelse å være gravid, og har hatt ukompliserte svangerskap så jeg gleder meg til neste gang likevel. Bare ikke de tre første månedene, de er helt pyton.

[Gjest ->>-]

Det eneste fine jeg kan tenke meg med svangerskapet, er sluttresultatet.

[Anonym bruker]

Vi sleit også i mange år med å bli gravide, og måtte til slutt få hjelp og det blei mange mislykka forsøk.

Det var opp og nedturer med positiv test og sa noen uker etter.

 

Vi tenkte også at vi ville ofre alt for å bli gravide, og jeg skulle ta kvalme og andre plager med glede.

 

Så blei jeg endelig gravid, og var kommet til over uke12, men jeg klarte ikke å slappe av, var kvalm i mange mnd, hadde mye hodepine, orka ikke fokus på min kropp men alle hadde såklart fokus på magen min.

Hadde også flere plager.

 

Jeg hata og gå gravid selv om vi jobba lenge for å bli gravide, og det var helt fantastisk å få babyen ut og jeg oppdaga at det var jo det som var drømmen min, å få baby ikke å gå gravid.

 

Jeg må innrømme at jeg likte å se magen vokse, det var fasinerende, og ingenting kan måle seg her i livet med å kjenne spark i magen

 

Har lyst på en til, men har ikke lyst på et svangerskap til.

 

 

[Anonym bruker]

Å, jeg er så enig! Man skal liksom være så lykkelig når man er gravid, men jeg synes egentlig at det er mer plagsomt enn noe annet. Med førstemann svevde jeg på en sky mesteparten av svangerskapet. Det eneste som var negativt var at ventetida ble så lang mot slutten, og jeg lengtet etter å få holde det lille vidunderet. Denne gangen har jeg vært sykmeldt på grunn av kvalme i over to måneder, så jeg har allerede blitt drittlei til tross for at jeg har fem måneder igjen til termin. Egentlig er det synd at jeg føler det sånn, men jeg håper at det endrer seg når jeg har vært på ultralyd og forhåpentlig fått vite hvilket kjønn det er. Inntil videre føler jeg ikke akkurat noe nært bånd til den lille parasitten i magen, selv om den i høyeste grad er planlagt og ønsket..