Slankere og penere til skolejubileum..

[Anonym bruker]

Til sommeren skal klassen min ha jubileum og det begynner i bli noen år siden vi gikk ut av grunnskolen. I mellomtiden har noen kiloer kommet til, inklusive mann og barn da, men det er jo bare positivt. Men så har jeg fått for meg at jeg må ned ca 5 kg før dette treffet, og hvorfor det egentlig? Jeg føler meg egentlig ok sånn som jeg er nå. Har noen kg for mye men føler meg likevel bra. Men så er det å treffe gamle klassekamerater igjen da, vil jo gjerne ikke være dårligere enn de andre jentene ( vi er vel gamle damer nå, heheh) og at man fortsatt har "sjans" på noen av de kjekke guttene (som er blitt menn ). Ikke har jeg tenkt å være utro men jeg kjenner at jeg har et voldsomt behov for å vise meg fra min beste side altså, kanskje få noen komplimenter. Hvorfor kan jeg ikke bare slappa av og synes jeg er god nok som jeg er, jeg har da ingenting å bevise?!

 

Noen som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

Klart jeg kjenner meg igjen. Er egentlig en trygg kvinne, med god selvfølelse og god selvtillit. Men når man skal treffe igjen folk man ikke har sett på ti år så får man automatisk følelsen av at man må fremstå som vellykket. Man vurderer hverandre, lurer på hva som har skjedd i hverandres liv siden sist - og man ønsker som du sier ikke å være dårligere enn andre. Synd, og alle de andre føler det nok på samme måte.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg ikke igjen.

Klassen min hadde et elendig miljø og det er ingen av dem jeg har noe ønske om å omgås nå. Jeg var mobbeoffer i mange år. Selv om jeg nå er rellativt vellykket har jeg ikke noe behov for å vise meg for dem, eller se hvordan de er nå for den del. Derfor blir jeg heller hjemme eller tar en tur på kino med mannen min. Om de inviterer meg eller ikke får være deres sak. Jeg er ferdig med dem.

[Anonym bruker]

Det kan jeg godt forstå, anonym 09:35. Lite vits i å søle bort tid på mennesker man ikke har noe til overs for likevel. Vil tro de inviterer deg, de bør vel ha rukket å bli noenlunde voksne siden sist.

 

Hadde jeg vært mobber ville nok jeg gruet meg mer enn mobbeofferet ville, til å gå på reunion. Skammen ville vært fryktelig stor, for ikke å snakke om skyldfølelsen. Uansett hvor oppegående og vellykket jeg måtte ha blitt siden sist ville jeg likevel følt meg fryktelig dum når jeg som voksen skulle møte mennesket jeg hadde behandlet på en så primitiv måte.