min kjærlighetshistorie - litt annerledes - langt innlegg

[Anonym bruker]

jeg har en litt rar situasjon jeg har lyst å fortelle noen om og høre hva dere tenker. jeg er gravid og har ikke planer om å fortelle min familie noen ting. mener jeg har en veldig god grunn til ikke å gjøre det, som dere kan lese om under.

 

jeg og min mann har nå vært gift i omtrent 2 år, vært kjærester litt lenger og kjent hverandre i ca 7-8 år. jeg var ca 13 år og han 25 når vi møttes første gang gjennom min mor. han var altså sammen med henne og han giftet seg med henne for å få oppholdstillatelse i landet. min mor var da 16 år eldre enn han og de hadde en avtale om at de skulle hjelpe hverandre. hun hadde problemer med økonomi bl.a.. min mann var syk på den tiden og snakket dårlig norsk, kjente ikke min mor og de giftet seg ikke av kjærlighet. men min mor liker å se ting som hun vil det. hun likte å være med en yngre kjekk mann, og følte seg vel sprek og ung. men de fleste syntes vel egentlig ikke noe om forholdet, kanskje av sjalusi og andre fordi de mente at hennes eksmann utnyttet henne (nevner igjen at aldersforskjeller var 16 år). samtidig så mistet hun foreldreretten for min halvlillesøster og mange mente det var min nåværende mann sin feil siden han giftet seg med min mor. men han viste egentlig ikke noe om hva som skjedde og hadde et veldig godt forhold til min lillesøster som han la merke til ble litt forsømt av min mor og han passet på henne når hun gråt. han følte at hun var som hans lillesøster og var den eneste fordelen han likte ved å være gift med min mor. han forsto at mi mor ikke var helt bra i hode og følte at min søster trengte han. når hun ble sendt til å bo hos sin far, som jeg mener var til det beste, flyttet min mor og hennes eksmann til utlandet og bodde der i tre år. han var blitt utvist fra norge og ville få opphold i et annet land. min mor hadde da sjansen til å bo i utlandet, noe som hun alltid har ønsket seg og fikk mulighet til å gjøre noe hun aldri kunne ha gjort alene.

 

jeg var 16 år når jeg kom på ferie der hos min mor og min "stefar" og jeg hadde det alltid gøy med han som senere ble min mann. vi hadde veldig god kontakt og felles snakket vi mye om veldig mye. vi likte å gjøre ting sammen og følte at vi forsto hverandre veldig godt. ingen av oss hadde opplevd å få sånn kontakt med et annet menneske før, ikke i den grad. jeg vet at jeg ble ganske betatt av han på¨den tiden og han var det samme. min mor var som regel alltid sjalu når hun så oss sammen fordi hun la vel merke til hvor godt vi trivdes i hverandres selvskap. hun klaget ofte til sin eksmann på et språk hun trodde jeg ikke forsto, (som jeg hadde begynt å forstå) at han heller skulle ha vært gift med hennes datter(meg). og jeg og min "stefar" (han føltes aldri som en far, heller som en sjelevenn etterhvert) snakket mye sammen om at vi var så lei av at hun var sjalu og at det var idiotisk fordi vi var bare gode venner. vi var ikke klar over hvilke følelser vi begynte å få for hverandre.

 

når jeg reiste hjem tenkte jeg mye på han jeg begynte å bli veldig betatt av, men vi følte ikke at vi kunne ha kontakt med hverandre. vi var vel redd for hvordan d skulle se ut for andre. d var på en måte forbudt å skulle bli alt for gode venner, spesielt fordi det virket unormalt fordi min mor var så sjalu hele tiden. etter hvert glemte vi bort hverandre litt fordi vi bodde så langt fra hverandre og så hverandre kanskje 1-2 ganger i året. jeg hadde jo et annet liv jeg levde hjemme. de gangene jeg traff han igjen var det som at alt ble som før igjen og ingenting var glemt. vi likte hverandre like godt ennå, selv om det vi følte for hverandre ikke var helt gått opp for oss. kanskje vi var redd for å tenke tanken. folk som så oss sammen la godt merke til hva vi hadde sammen, så når vi var på restaurant sammen, meg, han og min mor, var det stadig misforståelser der de trodde jeg var hans kjæreste og min mor var en mamma lissom. og min bestefar var vel den første etter min mor til å se at vi var veldig glad i hverandre og snakket med meg en gang om at jeg ikke måtte innlede noe forhold til min daværende stefar, fordi det ikke ville være rettferdig mot min mor. og det hadde jeg jo ikke tenkt å gjøre og ble lissom for første gang konfrontert om at jeg hadde følelser for han dere vet. på denne tiden var jeg 18 år og min ex stefar var i norge noen måneder for å tjene en ekstra slant på svart arbeid. jeg gikk på skole og bodde noen timer fra der han var, men besøkte han hver helg bare for å være med han. jeg bodde på hybel. han ga meg ofte penger for å ha råd til bussen. det var som at jeg bare måtte dra hver helg for å se han og vi hadde det utrolig fint sammen. jeg følte meg mer betatt av han enn noensinne og samtalene begynte å bli mer og mer intime. en kamerat av oss fortalte da til min daværende stefar at jeg måtte være forelsket i han dersom jeg kom til han hver helg uten at jeg egentlig hadde penger. at en jente på 18 år heller ville være med sin "stefar" enn å være med sine venner hjemme. det var først etter dette at han turte å ta det første intiativet i en av helgene.

 

vi pleide å være oppe om nettene og snakke om alt mulig. han ville ikke presse meg men trengte å vite fra meg hvordan jeg følte for han. så han spurte om han kunne kysse meg. jeg reagerte med å bli redd først fordi jeg tenkte med en gang på min mor og at dette måtte være galt. men på samme tid klarte jeg ikke å holde følelsene tilbake og jeg kysset han. og det var så intenst og fantastisk. men vi var redde begge to pga situasjonen. vi lå ikke sammen eller noe selv om vi var sterkt drevet til å gjøre det. senere måtte han dra tilbake til utlandet og min mor. han stoppet helt å ha sex med henne og klarte bare å tenke på meg. det samme med meg. han fortalte min mor at han var forelsket i meg flere ganger og hun ble lissom vant til å høre det. samtidig snakket vi ofte på telefonen. flere ganger fikk jeg helt angst og ville ikke ha noe med han å gjøre mer. jeg tenkte at det var feil mot min mor og så ikke at vi kunne ha noen fremtid sammen. men de gangene jeg så han igjen klarte jeg ikke å glemme og vi hadde et skjult forhold. når han var i norge var vi sammen i hemmelighet og begynte å ha sex hvor enn det måtte være. det gikk ikke å holde igjen. når jeg var med han og familien rundt oss, turte vi ikke snakke med hverandre i tilfelle noen skulle forstå hva vi drev med. til slutt ble vel egentlig familien på min mor sin side på en måte klar over at vi likte hverandre, selv om de ikke visste at vi hadde noe forhold.

 

senere fortalte jeg min mor at jeg var forelsket i hennes daværende mann. og hun ble vel ikke akkurat sjokkert, men mer redd for at jeg skulle ta mannen hennes. hun visste allerede at han var forelsket i meg, men ville ikke fortelle at han følte det samme for meg. hun hadde flyttet tilbake fra utlandet etter tre år og hun bodde ikke med sin eksmann. de var fortsatt gift og hun håpet vel at han skulle komme tilbake til henne. jeg vet at hun ikke elsket han og var mer avhengig av han fordi han hjalp henne med økonomien slik at hun hadde muligheter til et bedre liv. han kom ikke tilbake og var mye sammen med meg istedenfor. vi hadde bestemt oss for at vi ville være sammen og at vi ikke skulle slå opp flere ganger pga av hva familien måtte tenke om oss. vi følte oss som skapt for hverandre og det gjør vi ennå. senere ble han skilt med min mor på grunnlag av at han ikke hadde bodd med henne på over 2 år. omtrent samme tid vi fant ut at vi var gravide.

 

til og med den dag i dag er det ingen som vet sikkert om jeg har et forhold til min mann, selv om jeg vet at min bestefar mistenker det sterkt. vi har vært gift uregistrert i to år og jeg har fortalt min mor igjen at jeg elsker hennes eksmann og det har jeg gjort siden jeg var 16 og det går ikke over. hun sier at hun ikke tror hennes eksmann har de samme følelsene for meg. og jeg merker sterkt at hun ikke vil at vi skal ha noe forhold sammen. derfor blir det ikke mulig for meg å skulle fortelle henne at jeg nå er gift med hennes eksmann og at vi venter vårt første barn sammen som kan bli født når som helst nå. og føler lissom at hun burde være den første som vet om det siden det er hun som må ha det meste imot at vi er sammen. jeg vil ikke at alle utenom henne skal vite om det, spesielt ikke hvis hun vil føle det som et hån imot henne. jeg vil henne ikke noe vondt. har heller ikke noe behov for å la min familie vite om mitt andre liv, har bare litt dårlig samvittighet ovenfor mine yngre søsken som jeg har best kontakt med og som sikkert hadde syntes d hadde vært gøy å bli onkel og tante. har ofte følt meg som en fremmed i min egen familie. dessuten har jeg familien til min mann som barnet vil ha mye kontakt med. etterhvert.

 

det er mye stress i det dobbeltlivet jeg lever. min familie vet egentlig ikke hva jeg gjør. jeg er alltid redd for at noen skal finne ut av noe og det er vondt for meg å ikke kunne ha så mye kontakt med de familie medlemmene jeg liker best. er plaget med mye dårlig samvittighet selv om jeg ikke angrer på noe av d jeg har gjort. jeg vet at om jeg skulle fortalt min familie så ville jeg ha fortalt min mor det først, men hun er ikke moden for å høre en sånn nyhet. og jeg vet at familien ikke ville ha likt nyheten heller, de ville ikke ha forstått. de som ikke kjenner min mann ville sikekrt bare ha syntes synd på meg og trodd at jeg er en dum og naiv jente som lar seg utnytte. men min mann har aldri villet bruke meg for å få opphold, han har opphold i et annet land i europa. og han er den mest omtenksomme og snilleste mannen jeg noensinne har møtt. og jeg er sikker på at han elsker meg.

 

er det noen som har noen tanker om hvordan jeg skal gå frem for å fortelle min familie sannheten om hvordan jeg lever? er egentlig i tvil om jeg i hele tatt vil gjøre det, ha de involvert på en måte, hvis de bare vil tro at jeg blir utnyttet av min mann, som "først velger mora og så dattera". og jeg vil ikke at noen skal tenke stygt om meg og min mann eller vårt barn. da vil jeg heller bare fortsette å stenge dem ute av mitt liv. men skulle ønske at flere visste om oss og at det ville vært akseptert. samtidig som at jeg vil det beste for mitt barn når det kommer. d ble litt langt innlegg dette, men ville på en måte høre andres synspunkter på min situsjon. selv om jeg også er redd for å høre masse dritt nå... prøv å være litt greie da, jeg er veldig følsom, spesielt akkurat nå.

[Anonym bruker]

jeg kjenner verken deg eller din mann, men jeg syns hele opplegget her virker suspekt og klamt på mange områder. For det første så var dette stefaren din en lengre periode, men han valgte å inngå et forhold til sin "datter". Dette høres ikke romantisk eller søtt ut i mine ører, kun klamt og suspekt!

 

Også er det denne delen med oppholdstillatelse. Han giftet seg med din mor for å få oppholdstillatelse, hvorfor ikke gjøre det samme med deg? Det at han har oppholdstillatelse i et annet land gjør jo ikke oppholdstillatelse i Norge mindre lokkende eller aktuelt.

 

jeg kjenner ikke deg, eller din mann, jeg kan ikke vite hva dere egentlig bedriver, men jeg føler, utifra det du har skrevet her, at dette ikke er riktig på noen plan. Og jeg syns det er leit at dere skal ha barn sammen når dere har den bakgrunnen dere har sammen. Usj, gift med sin ex stefar som man har hatt et forhold til siden en var 16 og han godt over 20? Ikke romantisk eller søtt, bare klamt:/

 

Å si det til din mor er vel det minste problemet du har? Du driter jo i henne og hun er "sløv". Ekkelt at hun ikke beskyttet sin datter mot sin ektemann!

[Anonym bruker]

du kunne jo lest innlegget litt nøyere. jeg har aldri hatt et forhold til han når jeg var 16, det begynte etter at jeg var 18 og godt moden for alderen. jeg respekterer min mann for at han aldri presset meg til noe jeg ikke var klar for og ventet til jeg var gammel nok til å kunne bestemme selv. han trenger ikke oppholdstillatelse i norge fordi vi ikke skal bo her. og jeg har aldri bodd med min mor og gjorde det heller ikke når de traff hverandre. jeg har en far og hadde ikke behov for en far. bare fordi din mor får en ny mann trenger ikke å bety at han er din far. men jeg regnet med å få stygge tilbakemeldinger. men du sier selv at du ikke kjenner oss og du forstår ikke. det er ingen som forstår uansett.

[Anonym bruker]

Det er rart, men jeg forstår dere!

 

Men vet du, kan dere ikke bare flytte sammen da? Og bo sammen som mann og kone, så sende brev til din mor med bilde av hennes barnebarn, og fortelle henne når babyen ble født og gratulere henne. Litt flaut å si hvem som er faren til barnet, men skriv det i brevet, så vil hun nok forstå. Ville ihvertfall jeg gjort om jeg hadde hatt ei datter og en mann som egentlig passet sammen med datteren min.

[Anonym bruker]

Det beste du kan gjøre er å stå frem med alt sammen. Hvis familien din elsker deg så vil de alltid støtte deg. Hvis de forlater deg av en slik grunn så får de vel bare gå. Du vet jo hvem som elsker deg og hvem du elsker tilbake. Konsentrer deg om den familien som du skal få nå og ikke bry deg om kommentarer fra sidelinjen. Lykke til med det lille kjærlighetsbarnet og den lille familien fremover!

 

Må legge til at jeg syns ikke det var ekkelt. aldersforskjellen mellom dere er ikke så stor. Han var aldri en stefar for deg fordi han var ikke sammen med moren din på grunnlag av kjærlighet. Og dere har frivillig blitt forelsket i hverandre. Ingen som har trengt seg på den andre her!

[† I Jesu Navn †]

Jeg leste faktisk hele teksten din, selv om den var lang. I beste Woody Allen stil kan jeg se.

Men en ting er et faktum. Du har sex med den samme mannen som din mor hadde sex med. Hun var gift med han og i sitt hjerte er hun den eneste som vet grunnen til hvorfor hun holdt sammen med han. Du tok han. Hvorfor skulle du fortelle noe om barnet til din mor, tror du hun vil glede seg over dette barnebarnet? Det tror ikke jeg. Jeg tror hun har hatt nok sorger med datteren sin og denne mannen kan jeg godt tenke meg hun aldri vil se igjen.

[Miss Misantrop]

Jeg må si at dette virker litt for komplisert for meg, men du får gjøre det beste ut av situasjonen som er. Jeg ble litt inspirert og fant dette utdraget fra Mr. Allen sin sønn.

 

Allen and Farrow's only biological son, Seamus Farrow, said of Allen: "He's my father married to my sister. That makes me his son and his brother-in-law. That is such a moral transgression. I cannot see him. I cannot have a relationship with my father and be morally consistent... I lived with all these adopted children, so they are my family. To say Soon-Yi was not my sister is an insult to all adopted children."

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja jeg har også lest alt. det er ikke noe ekkelt ved det. Klart litt suspekt når det kommer til oppholdstillatelse men vi skal være forsiktig med å ta alle under en kam. Du er jo nødt til å fortelle familien din dette synes jeg. Og ta ansvar for egne handlinger. Du kan ikke vente noe glede fra moren din, du har tross alt fått barn med ex mannen hennes. Men du er nok ikke den første. Følg kjærligheten om du mener det er rett men stå for det du gjør. Før eller siden vet moren din noe, og det bør komme fra deg. Såpass voksen må du være synes jeg.

[Anonym bruker]

Nå har ikke hennes mor og hennes exstefar/mann noen barn sammen, og denne mannen har heller aldri oppdratt HI som sin datter. Så jeg må si jeg ikke ser de virkelig moralske grensene blir krysset her. Ja, det er ett meget spesiellt forhold, men langt ifra så vanskelig og uoverkommelig som problematikken i familien Allen...det må da du også se Misantrop?

 

Jeg skjønner at moren til HI og resten av familien hennes gjerne vil ha noe problemer med å akseptere forholdet, men de må klare å se forbi seg selv og heller fokusere på det barnet som snart blir født. Det er barnebarnet hennes, det må da være viktigere enn å klynge til sårde følelser over et forhold som ikke kom til å vare uansett.

 

Hun og familien bør i alle fall få høre om barnet, og du HI burde gifte deg skikkelig og flytte til barnets far. Så er det ikke noe mer for noen å krangle på. Dere får bare bevise at dette er ekte og varig, basert på kjærlighet.

 

Lykke til med den lille

[Anonym bruker]

Litt ekkelt. Selv om mye vann har runnet i havet siden første gang dere møttes, synes jeg dette er litt ekkelt, HI.

 

Og det må jeg få lov til å synes. Sikkert mange som ikke synes det, og det må de også få lov til.