Blir rett og slett lei meg....

[Anonym bruker]

1) Sambo har et barn fra før av, og hver gang vi er på besøk hos svigers er selfølgelig det barnet med. Men så har det seg slik at vårt felles barn faller i skyggen av det andre barnet.

 

Sambo tok derfor opp med svigermor at vi synes hun viser lite interesse for barnet vårt, og at h*n ikke en gang blir lagt merke til før sambos barn er i seng. Da skal svigermor begynne å bry seg.

 

Så sist vi var på overnatting en helg hos svigers, holdt hun barnet vårt 1 gang!!!

 

Svigermor svarte at dette var MIN feil! Fordi hun følte at jeg ikke ville at hun skulle bry seg. Hva er det for noe!? Hun gjør slik at jeg får dårlig samvittighet ovenfor barnet mitt, fordi h*un ikke får ha kontakt med farmoren sin. Er det liksom min feil at hun ikke ringer å spørr hvordan barnet har det, er det min feil at hun ikke enser at h*un er der??

 

2) Sambo tok også opp at jeg ikke liker at hun går rundt å snakker om biomor. Jeg veit ALT biomor liker og ikke liker å spise, gjøre, klær. ALT!!! Og jeg følte egentlig at hun ville jeg skulle være henne.Veldig ubehagelig!

 

Da svarer hun at dette var helt feil av meg!! Og at hun har prøvd å stille opp for meg også. For meg OGSÅ!?!?! Jeg bør vel komme før biomor i rekken når det gjelder å stille opp for!???

 

Så nå sitter jeg hjemme, mens sambo er hos foreldra sine, og tenker at jeg aldri opp til svigers igjen!!! Blei skikkelig såret og lei meg

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det er veldig ofte sånn at det er noe helt spesielt med det første barnebarnet !

Min svigermor satt og sa det rett til ansiktet mitt - hehe.

Det kunne hun sannelig holdt for seg selv, for det økte ikke akkurat lysten til å sette av barnet mitt hos henne !

[Anonym bruker]

Det jeg mente var at selv om det ligger i luften, trenger man liksom ikke bekrefte det opp i ansiktet på folk. Synes det er litt mangel på sosiale antenner jeg da.

Har i alle år hatt en mormor og en bestemor som har favorisert broren min, så har fått føle det veldig på kroppen selv.

Og nå har jeg en svigermor som favoritiserer stesønnen min fremfor datteren min. Da blir det bare litt sånn automatisk at man ikke gidder å dra dit...

[*-*]

Jeg tror det i blant kan fungere bedre at mannen tar det opp med sin familie på vegne av seg selv liksom, i stedet for at du må være den sure sjalu dama som svigermor kan angripe tilbake. I noen lignende situasjoner så har vi heller gjort det sånn at mannen min sier til sin side at han legger merke til at det er sånn og at han syns det er litt leit, så slipper liksom jeg å ha noe med det å gjøre. For dette er jo faktisk også noe din svigermor indirekte gjør mot sin sønn, ikke bare mot deg!

[Anonym bruker]

Jeg tror også det er viktig som lindsay sa her at han tar det opp som noe han har reagert på. At han også føler at de ikke aksepterer deg som del av familien. For han er nok enig med deg i at ting går litt for langt.

Og så lenge det gjelder forskjellsbehandling er jeg helt enig med deg, det er ikke noe særlig. Om det er første eller siste barnebarn så spiller vel ikke det noen rolle. Jeg er selv yngst og fikk barn sist, men mora mi eller faren min gir da ikke uttrykk for at ungene mine er de minst spennende, og ikke gir de sistemann mindre oppmerksomhet enn eldste heller. Da hadde jeg blitt mektig lei meg.

De klarer også fint å behandle alle barnabarna sine som velkommne og fantastiske små vesen, både de som bor i samme bygd og de som bor på andre siden av landet.

Hans foreldre forskjellsbehandler nok litt i form av gaver og penger til hans særkullsbarn, men heldigvi ikke i form av oppmerksomhet, da hadde jeg fått vondt inni meg.

[Anonym bruker]

Kjenner mag igjen i en del av det du skriver her ja. I vårt tilfelle så har min samboer to gutter fra før(12 og 16).

Vi har to jenter sammen(1 og 4).

Min svigermor forguder guttene.

Ikke en telefonsamtale uten at hun maser om hvordan det går med guttene eller om de kommer til oss den aktuelle helgen, eller hvorfor ikke de er hos oss når de skulle ha vert. Skjelden at hun spør etter jentene. Det sårer! Og jeg synest hun ihvetfall kunne ha overlatt til min samboer å svare på alle spm. Men,nei da, selv om det er jeg som er i tlf eller på besøk så spør og graver hun .....etter guttene, og av og til etter biomor. Synest dette er trist og slitsomt.

Jeg og min samboer lever som en familie når vi er "alene", og vi lever som fam. når guttene er der. Synest det er naturlig og da forholde seg til det og ikke ALLTID det som var før.

Det er en del forskjellsbehandling med gaver og penger her også,men jentene er heldigvis så små at de skjønner det ikke enda.

Trist når det er sånn, for jeg vegrer meg mot å ta tlf og å reise/mota besøk av mine egne svigers.