Bare lurer..Hvorfor skal dere samsove med babyen deres?????

[Linn,Skrållan&LilleSøster]

Blir jeg sikkert halshugd,men jeg skjønner ikke vitsen.

jeg kommer jo til og amme i senga våres,men etter endt amming flytter jeg snuppa oppi leander vugga som henger nesten kant i kant med senga vår.

Hvorfor utsette ett problem som man VET kommer til og komme??

Jo lenger babyen sover med dere jo vanskeligere er det siden.

Og det anbefales jo heller IKKE og samsove da....

 

Er det noe spes grunn???

[Suretær]

Skjønner godt hva du mener. Har egentlig ikke tatt stilling til dette selv men når du nevner det er det jo noe å tenke over.

Jeg tror vi kommer til å kose litt med babyen i sengen, men at den flyttes over til sin egen seng når det skal soves..

Jeg har en veldig stor mann, så jeg ville faktisk være nervøs for den lille hvis de sovnet sammen i sengen.

Nå blir sikkert jeg halshogd også... ; )

[*toppris*]

her var det samsoving med min sønn.. pga kolikken... han hadde kolikk og det eneste som funket noenlunde var puppen... så for å faktisk kunne få litt søvn måtte det til.

[Gjest]

Jeg samsov litt med mellomste når han var nyfødt fordi han nektet å roe seg for seg selv, da bare gråt han. Inntil meg sov han som en stein i 3-4 timer i strekk. Det kalles vel en no-brainer ;-) Ellers er ikke samsoving noe jeg liker, har heller babysengen helt inntil min side av sengen, med ene siden senket, og da er det ikke mange cm i mellom oss uansett, men jeg får ro til å sove likevel.

[Mamma Mim]

Litt samsoving er jeg helt sikker på at det blir her ja. Ble det med mini også. Når guttungen våkna om natta og skulle få mat, sovnet jeg ofte med det samme jeg hadde fått plassert han og det var jo også koselig å ligge ved siden av mini

 

Vi hadde ALDRI noe problem med å få han til å sovne i egen seng heller, da han alltid sovnet for natten i egen seng, men når han våknet fikk komme i vår. Ikke røyker noen av oss heller (økt risiko for krybbedød), så jeg ser ikke helt problemet.

[Mamma Mim]

http://www.aftenposten.no/helse/article2375343.ece

[Vinden blåser]

for det første så både anbefales det og frarådes å samsove..

grunnen til at det er anbefalt er at babyene stort sett da får lengre tid på puppen enn hva h*n ville fått om vi skulle flyttet h*n i egen seng/vugge/kurv etc.

 

Her har jeg samsovet med begge våre barn og kommer til å fortsette med det sover delvis under ammingen om natten og slipper å våkne like mye opp som det man gjør om man må sette seg opp eller enda værre reise seg opp av senga.

 

Ut med puppen så sover man videre..ungen får spise seg god og mett. når det da er tid for neste måltid er et bare å vippe rundt på andre siden og gi andre puppen.og skulle man være våken når h*n er ferdig med den ene pupprn kan man jo til og med skifte side der og da...etter hvert vil man våkne opp av at ungen har spist mens du sover..hehe...

 

 

sier ikke at dette vil funke for alle,men for oss funker det knall!! :-D

[Sånn kan det gå]

Det er veldig enkelt, praktisk og trygt for alle.

 

Vi samsov med alle våre 8 til de var 1 1/2 - 2 år før de gradvis ble overført til egen seng på vårt rom og lå så der omtrent like lenge videre før de flyttet på eget rom. Overgangene bød ikke på noen som helst problemer for noen av oss og alle sov godt i hele veien i alle småbarnsperiodene.

 

Så ser for min del ingen som helst grunn til ikke å samsove...

[erteposen + 4]

Nå oppfordrer de til samsoving, om ingen av foreldrene røyker, ruser seg, bruker sløvende medisiner eller mor har røykt i svangerskapet. Karin Naphaug har uttalt seg negativt til desse retningslinjene fordi det kan skap dårlige søvnvaner på sikt.

 

Det kommer veldig an på barnet. Jeg har hatt to ulike barn, som begge har hatt gode søvnvaner. En av gutta trengte mye nærhet pga sykdom, tøff fødsel og sykehusopphold. En kan ofte kjenne at et spedbarn er stresset og trenger mer nærhet enn andre, og da er samsoving svært verdifullt. Vi har samsovet pga latskap med begge, men vi har passet på at barnet har sovnet uten hjelp i egen seng. De kom over i senga vår i løpet av natta fordi jeg sovner når jeg ammer. Skyver de tilbake i egen seng, og gir de en hånd på magen om de blir urolige.

 

Samsoving trenger nødvendigvis ikke å føre til et vanskelig sovemønster og rutiner på sikt, det har jeg altfor mange eksempel på i vår vennekrets at det ikke gjør. For noen små er nok samsoving også det beste for barnet.

[MathildeC]

Det er mange som synes det er kjempekoselig å samsove, og kanskje barnet gråter mindre?

Vi har aldri gjort det selv, fordi jeg var så utrolig opphengt i søvn og utslitt og rar i lang tid etter fødselen at jeg ikke klarte tanken. Pluss var redd for å skade henne. Nå KAN vi ikke samsove (20 mnd) fordi hun ikke er vant til det og blir helt hyper hvis hun kommer i vår seng (noe vi prøver noen ganger når hun gråter mye og ikke roer seg utenom i armene våre). De få gangene det har fungert, har jeg tenkt med meg selv at jeg skjønner hvorfor folk gjør det. Det er jo steinkoselig når det fungerer.

Men ellers er jeg litt som deg, er redd for vanskeligheter senere med soving i egen seng etc etc.

Men - he he - jenta vår sover fortsatt ikke natten gjennom, så uansett om man prøver det ene eller det andre er man dessverre ikke garantert gode netter med søvn. Før barnet er 6 eller noe..

[Herkules]

Jeg har hatt to enkle barn så jeg skal ikke utale meg om annet enn min siutajon

med nr 1 så samsov vi ikke jeg sovnet ofte sittende med ammingen og fikk vond nakke.

Etter en stund med sykdom ol så begynte vi med samsoving en periode ca 6 mndr alder. skapte ikke noe trøbbel det.

 

med nr 2 så valgte jeg å ta henne i sengen og amme liggende, fordi hun likte det best, det resulterte også i samsoving. hun var desuten en jente som var mye mer opptatt av nærhet enn broren sin

 

Nå er hun 4,5 mnd og samsover ikke lenger fordi jeg sover mye bedre uten henne i sengen. selv om jeg elsker å sovne med henne ved siden av meg en gang i blant

 

 

Det å samsove tror jeg er veldig positivt for mange Tror det er svært få som får problemer av det

 

Var igrunn veldig negativ til samsoving før jeg fikk barn

[lillebøllaspringmadrass]

Jeg klarer ikke ha barnet liggene vekk fra meg når det er helt ferskt. Jeg og mannen min vil ha det i mellom oss de første tre mnd ca, etter det har vi pleid å legge barnet for kvelden i senga ved siden av vår. Men når jeg ammer så sovner jeg med barnet til puppen, og sånn sover vi stort sett ut natta. Nå er guttene våre 4 og 2 år og de kommer tuslene inn til oss i 6tida om morningen og legger seg sammen med oss i senga og sover en time eller to til før vi står opp.. ofte lenger i helgene. Blir nok trangere når lillejenta kommer, men det får vi ta da. Er ikke noe som er mer koslig enn å kjenne en varm barnekropp inntil seg i senga mens man snuser på håret dems og studerer de søte, små, sovende ansiktene. Og de synes det er godt å starte dagen rolig de og. Storebror stryker lillebror i håret mens han sover, kan ikke se noe negativt med det:)

[Solunger aug-07 og april-09]

Jeg har sovet elendig de nettene eldstemann har vært i senga vår. Han har hele tida vært veldig var for at vi beveger oss og så våknet. Det har hendt han har kommet oppi senga på morraskvisten og da har det vært greit. Amminga har vi stort sett tatt sittende på sengekanten, med ei god ammepute. Men har ikke hatt han langt unna senga da, for i natt har han første natt på eget rom 19mnd gammel!

[2prinsesserogbim]

Vi hadde nr 1 på eget ro med ein gang og det gikk kjempe fint.. Hadde stol der inne som eg satt å amma på... Kommer til å gjere det samme denne gangen også så sant det lar seg gjere så klart... Alle barn er jo forskjellig...

[Junimams* får oktoberbarn!]

Ser holdningene har endret seg litt siden jeg fikk eldstemann for tre år siden. Her er det ikke aktuelt med "kronisk" samsoving; treåringen vår lå i egen seng fra starten av, og etter 6 uker var det inn på eget rom. Det hender selvfølgelig at han kommer inn til oss om natten og da får han lov til det, men det har aldri vært snakk om at han skulle hatt en "fast plass" i senga vår. Dette var jo farlig for tre år siden! hehe

[sofimone]

jeg var alenemor med min første datter, og hadde 180 cm bred seng, så da hadde hun hele den ene siden for seg selv. det var en dobbeltseng med to madrasser, og stor overmadrass, så da ble det naturlig nok en liten opphøyning på midten. veldig betryggende for min del, for da holdt oss på hver vår del, vi trillet ikke mot hverandre i søvne.

slik hadde jeg det helt til hun begynte å røre mer på seg, og jeg ble mer redd for at hun skulle komme over til min del. da flyttet jeg henne over til egen seng, helt uten problemer. ammingen på natten var vi også ferdig med på omtrent samme tid, så føler det hele passet veldig bra for oss:)

[Staark]

 

Her kom babyen opp i sengen til oss iløpet av natten. Jeg sov mens jeg ammet, og slet dermed ikke med manglende nattesøvn;) Babyen vår var veldig mørkredd også, og da hjalp samsoving veldig.

Vi hadde IKKE problem med å legge babyen i egen seng, eller på eget rom når den tid kom.

[milva76]

Fordi det er fantastisk koselig og både jenta vår og jeg sov godt de første ni måneden. Hun er nå straks to år og en utrolig trygg og kosete jente. Hun er helt klart blitt vant til en nærhet som vi ser barn av venner som er jevngamle har savnet. Blir uvel av å høre at nyfødte må sove på eget rom alene og bli ammet i stol om natten fordi foreldrene vil ha ro på soverommet. Når da de samme sliter med mye gråt om natten og et urolig barn, så syns jeg ikke så synd på dem. Vi har hatt rolige fine netter hele tiden, og nattammingen liggende i senga gikk strålende. Må påpeke at jenta vår alltid sov i Leandervuggen og senere sengen sin fra kvelden av og ble tatt opp i sengen vår ved første amming. Ammet henne ofte i søvn de først to-tre måneden, men det gikk over av seg selv og hun fant etter det søvnen selv.

 

Det var overhodet ikke snakk om vanskelig avvenning med å sove i vår seng. Etterhvert fant hun roen best alene i sin egen seng og ville ikke sove hos oss.

 

Vi har svært gode erfaringer med samsoving og sambo og jeg er enige om at det er et av de mest fantastisk minnen om vår første tid med vår førstefødte datter. Vi gleder oss nå til nummer to kommer og vi skal oppleve dette igjen. Det kan selvfølgelig hende at det ikke blir noen vinner hos nummer to, men knøttet skal få all mulighet til å føle den tryggheten det er for en liten kropp å ligge inntil mor og far.

[Johan]

Jeg prøvde meg litt på samsoving med nr 1, mye fordi jeg sovnet under amming likevel og tenkte det kanskje kunne være greit. Men lillegutt brukte puppen som smokk, og våknet om jeg tok den ut, og alt ble bare tull. I tillegg har vi dobbeltdyne, så jeg var livredd hele tiden for at han skulle havne under den store varme dyna. Derfor sov han i egen seng helt fra ganske tidlig. Vi sleit mye med søvn både sammen i vår seng, og når babyen sov i egen seng, så det er ikke nødvendigvis det som er årsaken til urolige barn om natten milva76.... Barn er forskjellige.

Jeg likte å ha guttens seng tett inntil min, sånn at jeg kunne strekke ut en hånd, så han visste at jeg var der. På den måten fikk jeg også se på den sovende babyen (når han endelig sov) og oppleve mye av nærheten som mange over her nevner. I tillegg var han jo mye i senga for kos, amming og skifting, men som sagt fungerte ikke soving sammen for oss. Denne gangen kommer jeg også til å la babyens behov styre mye av rutinene i starten (på sommerstid har vi enkeltdyner også).

 

Alle må finne sin måte, og kjenne på sin baby hva som fungerer best!

[april 06;) + mai 09*]

Vi samsover fordi vi tror det gir trygge barn, og fordi vi synes det er en fin ting å gjøre, for den korte tiden en har små barn.

 

Nå mener ikke jeg at en får utrygge barn av å ikke samsove, men at noen barn har godt av det, og at få barn ihvertfall har ulemper med det. Vi hadde tenkt egen seng, men gutten vår hadde en krøllete start og roet seg de første mnd kun inntil oss, derfor ble samsoving standard. Samtidig leste jeg og faren masse om samsoving osv (alla attachment parenting, jeg følger ikke den oppskriften, men har kommet frem til mange av de samme løsningene), og etterhvert ville vi ha det som standard. Vi tror på de som mener at barna ikke henger med i den rivende utviklingen samfunnet har gått gjennom på så få generasjoner- at barna ikke er tilpasset store hus med seperare rom, men å ligge i en hule med fjorten andre, og skvist inntil mammaens godluktende pupp. Genmateriale er det samme som for noen få generasjoner siden, og fortsatt "tror" jo spedbarna at de er i fare om de ligger alene, er ikke rart de skriker, selv om de innfinner seg etter en stund er det ikke sikkert det er det beste. De fleste i verden samsover enda, og da gjerne flere familier på et rom, dvs opptil 20 stk sover sammen. I mange land synes de vi er direkte barbariske som legger barna på egne rom, og tross alt har vi alle omtrent identisk genmateriale, så våres barn er ikke noe mer tilpasset seperasjon enn deres barn... I noen stammesamfunn er ikke barn borte fra mors (og andres) kropp i det hele tatt, før de begynner å signalisere at de vil det selv!

 

For å ta det forskningsbaserte er det etterhvert større, gode publikasjoner som dokumenterer sammenheng mellom seperasjon fra foreldre og utrygghet/ angst senere i livet. Feks har det blitt vist at barn som samsover har lavere nivå av stresshormoner enn de som ikke gjør det. Osv osv osv... Den ene boken vi har er tuftet på over mange hundre gode publikasjoner, og "beviser" at små barn ikke har godt av å skrike uten å bli trøstet, eller å bli separert fra foreldrene/ andre omsorgspersoner.

 

Men som sagt, mange veier til rom. Mener ikke at vår måte er bedre, men det funker for oss.

 

Forholdet mellom meg og mannen min har heller ikke tatt skade av dette. Gubben synes det er helt flott at sønnen vår på snart 3 sover i samme seng som oss, her er det om å gjøre å legge seg først slik at en får sove nærmest den lille, varme klumpen. Når neste kommer blir det kanskje trangt, vi får se. Alt løser seg. Om 10 år er barna våre blitt store, og sikkert for lengst villet begynne å sove på eget rom. Og da har jeg fortsatt forhåpentligvis 40-50 år igjen å leve, hvor jeg skal sove alene/ med mannen min. Kommer sikkert til å savne denne fine tiden hvor en liten klump slenger armene rundt halsen min midt på natten, og hvor jeg våkner av en som smiler og forteller om kaptein Sabeltann.

[milva76]

MEnte ikke at å ikke samsove nødvendigvis førte til at alle barn sover godt, men for mange er det i det minste verdt et forsøk.

 

vi har venner som har hatt søvnterapeut hjemme hos seg flere netter i strekk og der foreldrene for en hver pris skal ha barnet på eget rom og kjøre Ferber og andre liknende metoder. Når barnet da stadig gråter, skader det ikke å prøve foreldrenærhet.