er det bare jeg som er ensom?

[Anonym bruker]

Føler jeg velger ensomheten selv.orker ikke å treffe folk.og har angst oxo.er mye med min mor å kjæresten.men lite med andre mennesker.har en sønn på tre mnd..er så redd for hva slags mor jeg blir for han.er det ingen andre som meg.eller er alle mødre i jobb og har masse venner å et rikt sosialt liv...hilsen en som ikke vil være å ha det sånn...savner venner i samme situasjon som meg.....

[Anonym bruker]

Jeg er også ganske ensom... Har mistet mine venner en etter en, og sitter nå alene.

 

Men jeg har nå begynt å gripe fatt i det. Jeg er gravid, så skal begynne å gå på bim treff. Og når babyen blir født blir det baby-treff. Fine steder å møte nye mennesker. Og selv om jeg ikke blir kjent med noen er jeg ihvertfall sosial der og da!

 

Jeg tror man må ta et valg, og ikke grave seg mer ned. Man må rett og slett begi seg utpå det. Ikke så lett for deg kanskje som sliter med angst. Men man er nødt til å ta tak i egen situasjon. Selv om det er vanskelig. Jeg synes også det er tungt. Jeg er veldig sjenert av meg, og føler meg ofte dum. Men jeg skal gjøre et forsøk, for det er bedre å prøve enn å sitte ensom hjemme bestandig...

 

 

[Anonym bruker]

jeg var oxo veldig bestemt på at jeg skulle egynne i barselgruppe.men det har jeg alts¨ikke klart:(er skuffet over meg selv..at angsten får overtaket.

[Anonym bruker]

Jeg har også angst og lett depresjon til tider, men er i utgangspkt et veldig sosialt vesen. Har lett for å komme i kontakt med folk, men ikke så lett for å holde kontakten over lenger tid - er redd for å virke kjedelig. Er mest sammen med mann og barn. Vi har så og si aldri besøk lenger. Hvor i landet bor du/dere? Jeg bor i Oslo.

[Anonym bruker]

jeg slenger meg på.. føler meg litt ensom ja.. bor i oslo og kjenner ikke altfor mange her. med barn.. skulle gjerne hatt noen fler å leke med på ettermiddag og helger...... ??

[Anonym bruker]

jeg er også fra oslo. har det litt på samme måte, vet ikke om jeg skal kalle det angst for jeg har for så vidt ikke noe problem med å være sammen med mennesker, men synes ofte det blir fort kjedelig og kan føle meg litt utenfor i blandt og har også problemer med å opprettholde kontakt over lengre tid. er også mye sammen med moren min, samboeren min og barnet mitt. har på mange måter valgt denne tilværelsen, men må innrømme at det hadde vært kjempekoselig å ha 2- 3 venninner som man vet er der for deg og som man kan finne på ting med.

[Anonym bruker]

Hvor gamle er dere og hvor bor dere? Kanskje vi kunne treffes?

[Anonym bruker]

jeg er 22.

[Anonym bruker]

Jeg er også veldig ensom. Har så og si ingen venner. Det er rett og slett fryktelig trist å tenke på, og jeg føler meg totalt mislykket sosialt sett. Jeg har sosial angst, så det forklarer hvorfor ting har blitt som de er. Er fryktelig usikker på meg selv, og opptatt av og redd for hva andre synes om meg. Har ett barn på 9 mnd, og skal gjøre alt jeg kan for å slippe at hun havner i samme situasjon som meg. For det er rett og slett fryktelig ille å være ensom.

[Anonym bruker]

35 år

[winneboo]

Kanskje du ikke har truffet de "rette" vennene ennå?

Du er ikke alene om å være ensom. Det er mange som ikke masse venner og et rikt sosialt liv. Jeg har heller ikke masse venner eller et rikt sosialt liv. Har en kjæreste og en datter. Kjenner ikke mange her jeg bor så er vel egentlig kun en jeg kan kalle venninne i området.

Resten av vennene mine bor langt unna, ser de kun i ferier og helg i ny og ne.

 

Vi ensomme kan jo slå oss sammen..hehe.. ser det er fler som bor i Oslo, bor her jeg også

[Anonym bruker]

vi kan jo møtes i frognerparken på lekeplassen på lørdag?

jeg er 27

[Anonym bruker]

søndag er bedre

[winneboo]

Jeg har ikke mulighet til det desverre datteren min er hos pappaen sin i helgen som kommer.

Jeg blir gjerne med å møtes etter påske hvertfall(reiser bort i påsken)

Gjerne i en helg hvor jeg har datteren min.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er også ensom, og har svært få venner. Etterhvert har jeg skjønt at jeg er selvvalgt ensom. Jeg oppfattes nok som ganske sosial i utg-punktet, men som noen over her sier; i lengden er jeg redd for å oppfattes som kjedelig, så jeg trekker meg unna før jeg blir "avslørt".

 

Jeg trives aller best hjemme med bare samboer og ungene. Etterhvert har jeg begynt å trekke meg mer og mer bort fra øvrig familie også. Jeg ser på sosiale sammenkomster nesten som et ork. Gruer meg til foreldremøter ol i barnehagene, og sender helst samboer av gårde. Jeg liker å slå av en prat med personale i bhg eller andre foreldre, men hvis noen ymter om at vi skal ta en trilletur, får jeg lettere panikk og finner på en unnskylding. Er nå hjemme i permisjon med nr 3, og gruer meg til jeg skal begynne på jobb igjen. Den sosiale angsten er blitt verre av en lengre sykemelding før siste fødsel, og nå permisjon igjen.

 

Jeg droppet ut av barselgruppen denne gangen. De andre var mer "vellykkede" enn meg. Jeg er blitt for gammel til å sitte og jatte med og late som det er gøy, når jeg egentlig bare vil gå vekk fra situasjonen. Alt i alt trives jeg vel med livet slik det er, men skulle gjerne hatt et par fortrolige i samme situasjon. Jeg bor også i Oslo. Her vi bor, tror jeg det er svært mange i samme situasjon som meg. Jeg møter mange enslige mødre på mine trilleturer. Alle ser ut til å være veldig opptatt, men sannheten er vel at flere bare triller hjem til en tom leilighet sammen med babyen og setter seg ned på Pcèn og skriver fra seg ensomheten der.-)

[Anonym bruker]

Jeg bor også i oslo, kjeder meg mye på dagtid og kunne tenke meg å møte andre. Hvori Oslo bor dere?

[Anonym bruker]

St.Hanshaugen, 30+

[Anonym bruker]

så...blir det treff?