Synes du det er hardt å være prøver?

[Mammamø!]

Det er mye teknisk prat her, om IKM, TR, EL, SA, MA, EXU, GU, HSG, LH osv osv...

Jeg lurer på hvordan dere har det i denne tiden som prøver.Lever dere livet, eller føles det som om livet er på vent, liksom? Jeg føler det litt sånn. At bare jeg blir gravid, skal jeg bli lykkelig.. Men har i det siste tenkt at det er skummelt å tenke sånn, man bør jo gjør det beste ut av hver da.

Hadde aldri trodd jeg skulle bli så opphengt i dette som jeg har blitt. Jobber hardt med å "ikke stresse med det", men det er jo klin umulig. Virker som om jeg tenker på prøving over halvparten av tiden jeg er våken...

Hva med dere?

Noen som har noen tips til hvordan man kan være prøver og ha det ordenlig bra samtidig?

[Prosjekt_baby84]

Skjønner deg godt. Jeg tenkte litt sånn. Og det var vanskelig å kose seg med prøvingen. Nå har vi hatt en pause, en mnd. Og da har jeg fått det litt på avstand. Og selv om jeg gleder meg veldig til å bli gravid, så har jeg også bestemt meg for at jeg skal nyte og være lykkelig over at vi prøver, at vi har kommet dit. Også blir jeg gravid når det er min tur. Tror det er litt skummelt å tenke at man blir lykkelig bare man blir gravid, da kan man risikere å blilitt skuffa. Man vet jo aldri hvordan man reagerer, hvordan formen blir etc..

 

Også hjelper det jo ikke å henge her inne heller da... Jeg måtte ta en pause fra det også, for det ble ikke noe hyggelig for meg lenger. Men nå er jeg tilbake med ny motivasjon.. Også tar jeg avstand fra å lese innlegg om de som mister og kommer tilbake hit.. Ikke fordi jeg synes det er feil at de legger det ut, jeg skjønner godt at de gjør det, og jeg syns det er flott at mange er så støttende. Men jeg føler på en måte at jeg må skåne meg selv litt fra å lese om det... Det er helt vanlig å miste, og det betyr at det ikke er levedyktig. Og det er sikkert fryktelig trist for de som opplever det. For min egen del føler jeg bare at jeg må holde et positivt fokus, ikke tenke på at det kan være noe galt med meg som ikke blir gravid med en gang, eller gå å være redd for at jeg skal miste når det skjer.

 

Og en annen ting. Her inne er det jo en symptomjakt som ikke likner noe... Lange smørbrødlister på grav.symptomer... Og hver gang jeg leser dem er jeg sikker på at jeg er gravid. Men den gang ei... Når man vet hva man skal kjenne etter, så blir man veldig oppmerskom. Å ha spenn i brystene mellom el og mens er like vanlig som å ha spenn i brystene ved graviditet.. Poenger mitt er at det kan være litt lurt å ikke lese disse listene, ikke let etter symptomene.. Stol heller på at kroppen din vil gi deg beskjed når det er noe på gang..

 

Og imellomtiden.. Nyt masse god sex!! Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves:)

 

 

[Miztery]

Ble litt stresset i begynnelsen av å være her, men nå har jeg roet meg ned, og har mottoet "det skjer når det er meningen!":)

Tips for å ha det bra som prøver? Det tror jeg er veldig individuelt. men man må jo bare prøve å fylle tiden med noe annet, noe man syns er verdt å gjøre. Og ikke ha sex med tanken "kanskje denne gangen", ha sex for sexens skyld..

 

Lykke til!

[blirjegsnartmamma]

Hei!

Skjønner deg veldig godt!

I de første mnd her inne var jeg litt fasinert av det hele... Masse forkortelser jeg tenkte at jeg ALDRI ville komme til å lære, og jeg trengte jo ikke det, for jeg skulle jo ikke være her så lenge.. Jeg syns at de som hadde 8pp eller mer bak seg hadde prøvd i en evighet!! Og ba om at jeg ikke måtte bruke så lang tid..

Jeg kjøpte folat og ble lett hysterisk hvis jeg glemte det en dag.. Jeg sluttet helt å drikke alkohol, for jeg kunne jo være gravid! Tenk om jeg ble det igår kveld, ikveld eller imorgen??

 

Skjønner du eller?

 

Så kom stressperioden.. Det hadde gått noen mnd uten at jeg var gravid, mensen kom ikke osv.. Sex hver/annenhver kveld, test en gang i uka etter graviditet..

Gikk til legen, og fikk konstatert at jeg ikke har el..

Da gikk verden under for meg.. Gråt i mange dager!

Sluttet med folat.

Kom meg opp igjen, og begynte å prøve igjen, selvom det ikke var noen vits.. Testa etter el - som ikke fantes - og brukte masse penger.. Ble enig med meg selv om at de testene ikke funka, så det var ikke noe vits, det ble sex hver/annenhver dag isteden.

 

Første pergo kuren delte jeg med noen her inne, altså vi var 2 som begynte omtrent samtidig.. Og hun ble gravid!! Tror du jeg stressa eller? hehe

Jeg tok blodprøver for å sjekke el, og på de dagene testa jeg om jeg var gravid også.. Men jeg fikk ikke el.

 

Det er nå 4 mnd siden, og etter det har jeg hatt dobbel kur som ikke virket og er nå i pausemnd..

Folat tenker jeg ikke på engang, vin drikker jeg når jeg har lyst og jeg lever helt som normalt. Det begynte jeg vel med etter første legebesøk.. Jeg visste innerst inne at det ville ta lang tid da.

Og hvis jeg skulle levd som om jeg var gravid i de siste 15 mnd, tror jeg det hadde klikka for meg.

 

Jeg tror det er normalt å endre livsstil i begynnelsen, for alle tror jo det sitter på første forsøk Men ettersom tiden går må man bare, jeg hvertfall, gå tilbake til normalen selvom man dytter kroppen full av hormoner

Jeg ønsker meg et barn over alt på jord, men har begynt å innse at det kanskje ikke skjer.. Og selvom noen syns det er en negativ tankegang, det er ikke umulig osv, så er det lettere å tenke at "dette kanskje ikke skjer, jeg må ta vare på forholdet til mannen min, vi skal være lykkelige sammen uansett hva som skjer" også kommer det barnet tilslutt, om det er naturlig, IVF eller ved adopsjon..

 

Dette ble laaaangt, men jeg har tenkt mye i det siste.. Nå er jeg i pausemnd, og venter tålmodig på at jeg skal ta en trippel kur.. For meg er det det siste som skjer før lap. Så dette er nå ute av mine hender, jeg kan ikke gjøre noe mer fra eller til..

 

Lykke til!!

[Celeste85]

Beste innleggene jeg har lest her inne!!!

Dette var godt.

Takk, jenter...

 

[monca*84*j12]

Det er jo ikke alltid like greit, men over all har jeg det bra..

Det er perioder der jeg syntes det ser veldig mørkt ut og at jeg bare må innfinne meg med barnløshet... Jeg syntes verden bare er teit og ingen riktig skjønner hva jeg føler.. Jeg har så lange menstrasjoner og sliter med lange sykluser.. Så mine mørke perioder kommer gjerne i mens start, når jeg vet jeg har minst 3uker med mensen foran meg.. Ikke akkuratt kult..

 

Men siden nyttår har vi hatt en pause i all prøving, ikke helt frivillig, men det har vært litt godt også... Jeg tenker som så at det skjer når det skjer ikke før og ikke siden.. Jeg får akkuratt den babyen jeg er ment for og få, og det kommer til og være verdens vakreste... Frem til det får jeg prøve og nye alt jeg kan.. Jeg kan kose meg med vin, jeg kan spise spekemat, jeg kan sove natten igjenom, og jeg kan sove lenge om morgenen... I tillegg har jeg bare kjæresten min og tenke på, og vi kan nyte den tiden vi har sammen.. Bygge enda sterkere bånd og være enda med beredt når en liten kommer og gjør om på hele hverdagen vår,.

 

Men jeg gleder meg uasannsynelig mye! Den dagen jeg holder en test med blått kryss kommer til og bli en av de lykeligste dagene i livet mitt..

 

 

[Mammamø!]

Takk for flotte svar, jenter! Det blir jo så mye teknisk prat, at hvordan man virkelig har det i prøveperioden , kommer litt i bakgrunnen.

Men det har jo alt å si å være positiv. Og jeg tror at absolutt alle kan får et barn til slutt, det kommer bare ann på hvor sterkt men ønsker det. Om det er snakk om sterilitet kan man jo vurdere eggdonasjon, surrugatmor, sædgiver osv. Eller selvfølgelig adopsjon. Eller, man til slutt slår seg til ro med tanken på et liv uten barn.

Vi har et barn fra før, som jeg er uendelig takknemlig for. Hvis det ikke klaffer på naturlig vis innen noen måneder til, vil vi gå i gang med prøverør, men vi har vel bestemt oss for at det ikke vil bli aktuelt med adopsjon.

Tror også det er viktig å ikke legge begrensninger på livet sitt i prøveperioden, å ikke leve som om man er gravid før man har fått det bekreftet.

Og heller ha troen på at det skjer når det er "meant to be".