min samboer vill ikke ha barn

[Anonym bruker]

det buste han ut med da vi hadde besøk av noen venner og deres barn..

han har også sakt for en tid til bake han ikke er klar for barn enda, men vil ha når han er klar..

jeg har vært ærlig og fortalt han at jeg ønsker meg barn snart, jeg vil ikke vente så veldig lenge.. jeg kan klareog vente 1 år eller 2 men ikke noe mer enn det.

føler han er så ufølsom til meg og mine følelser angående barn.

hvorfor kunne han ikke si til meg han kansje ikke vil ha barn når vi var alene.. hvorfor buse ut med det mens vi har venner på besøk?

jeg kjennte tårene presse på så jeg gikk inn på kjøkkene og latet som jeg tok meg ett glass vann.. vennene våre skjønnte såklart at je ble lei meg, og ei venninne kom å spurte om det gikk bra.

jeg holde rett og slett på å knekke sammen..

dette fikk meg til å tenke mye.

burde jeg være sammen med han når vi ønsker så forskjellige ting?

jeg elsker han og ønsker ett liv sammen med han, men også barn.. jeg tror ikke jeg klarer å leve hele livet uten barn..

og kan han ombestemme seg?

er dette bare en periode der han er redd for forpliktelser osv?

jeg har prøvd å snakke med han, men han sier det ikke er noe å snakke om og at jeg må slutte å presse på han ting.. enda jeg ikke presser noe på han, jeg vil jo bare vite hvorfor han ikke vil ha barn..

er så frustrert nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg..

måtte bare få ut litt av det jeg holder inne..

kan nevne han har sakt til meg tidligere han ønsker å stifte familie med meg og at han gleder seg til å få barn men ikke enda..

skjønner ikke at han kan skifte mening om noe så alvorlig helt plutselig uten å prate med meg om det først..

[Anonym bruker]

Sakens kjerne kan kortes ned til følgende;

 

Samboeren din har tatt et valg om at han ikke vil ha barn.

 

Lev med det, eller finn deg en ny som vil ha barn.

 

Værre er det IKKE.

[Anonym bruker]

Har du snakket med han om det? Alene? Vil han ikke ha barn når du er alene og? Når du har funnet ut det, så kan du tenke på og forlate han.

 

Jeg og mannen er endelig prøvere og jeg sier alltid til andre at vi ikke skal ha barn, jeg vil ikke. osv.. Sannheten er at vi sliter med dette, vil heller ikke at andre skal vite det.

 

Før vi ble prøvere, så ville ikke min ha barn. (Eller han ville, men ikke akkurat da, og jeg som jente tolket det som nei, aldri) Vi hadde og en periode der jeg var ganske fæl mot han, jeg ville ha barn og ikke han.

Og var vi hos andre og det kom opp så sa han nei. Vi skulle aldri ha barn.. Dette skjærte jo selvsagt langt inn i hjerteroten min. :s

 

Jeg trodde dette forholdet var dødsdømt, enten han eller barn.. Men kommunikasjon er tingen.. Vi satte oss ned og snakket om oss og fremtiden. Og han ville ha barn, når ting var mer på stell.. Og jeg hadde hele tiden tolket det som nei. Og grunnen til at han hadde sagt nei når vi var hos andre var for og skåne meg.. For han trodde at jeg ikke ville snakke om barn og slikt når vi hadde vår krangleperidode om det.. Og at det ble lettere for meg.. Noe det ikke ble, men det ble sagt i beste mening fra hans side..

 

Dette ble kanskje litt rart og usammenhengende.. Håper bare at det hjalp litt.. Det jeg ville frem til hvertfall var at det er ikke alltid som det virker og at man sier en ting, men mener en annen. Og ikke alltid man vil såre den andre. Mulig din er som min, og det finner du ut ved og snakke med han. Spør om han aldri vil ha barn, eller om det bare er nå osv.

 

 

[Anonym bruker]

Vil du ha barn så må du bryte med han, eller bestemme deg for at du kan leve et liv sammen med han uten barn. Ikke gå rundt og tro at han vil endre mening, da ender du opp bitter.

[Anonym bruker]

anonym 13.33:

 

det er ikke så lett å bryte med en man elsker.. vi er unge, i begynelsen av 20 årene.. og da er det jo veldig mange som sier de aldri vill ha barn men ikke mener det..

jeg trenger bare noen råd om hvordan jeg skal ta dett for å ikke gjøre saken værre enn den er..

 

[Anonym bruker]

anonym 13.40:

 

dette hjalp litt ja..

jeg tror jeg skal prøve å prate med han en gang til når vi er alene.

er ikke så lett å vite hvor særiøs man skal ta en gutt/ung mann i begynnelsen av 20 årene.. jeg er bare 1 år yngre enn han.. og vi har vært sammen i 2 år nå..

vi snakker om å kjøpe hus og alt er veldig bra mellom oss for tiden, bortsett fra dette med barn da..

vi har gått gjennom mye, blandt annet en SA for ett år siden.. var i uke 8-9 da jeg misstet.

noe jeg tok svært tungt, og begynte på p-piller etter det for jeg var ikke klar til å prøve på nytt..

etter dette har vi snakket en del om å vente med å få barn til vi er ferdig utdannet osv.. men så er jeg så utrolig klar til å få barn nå, og jeg kan alltids utsette utdannelsen med ett års permisjon eller ta det deltids.. vi bor på en liten plass så alt er mulig.. skolen vil mest sannsynlig tilrettelegge for meg, det har de gjort til andre unge par som har vært under utdanning og fådd barn midt inni skoleåret..

 

jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begyne å prate med han om dette for å ikke legge press på han.. han må ikke tro jeg prøver å presse barn på han.. jeg må gå frem på en måte så det høres ut som en helt vanlig samtale om fremtiden og så bare putte inn noen spørsmål om barn..

 

hadde jeg vært helt 100% sikker på at han mener det helt sikkert at han aldri vill ha barn så hadde jeg nåkk gjort det slutt den dagen han sa dette til vennene våre..

 

er ikke så lett å sette seg inn i tankene til han, om hva som gjør at han er imot å få barn nå..

 

 

[Sunshine med småtroll:)]

akkurat sånn var samboeren min også.skulle ALDRI ha barn, men det forandret seg. han ble aldri "klar" for å få det men sa heller ingenting da jeg slutta på p-pillene:) Ble gravid og han (vi) ble nervøs men etterhvert når mangen ble større og han kunne kjenne sparkene så ble han mer og mer gira:) og nå har vi en på snart 1 år (på lørdag faktisk) og ting kunne ikke vært bedre=D

Da hadde vi vært sammen i 6 år da jeg ble gravid og vi hadde stabil økonomi (begge i fast jobb, hus og bil) så ingenting lå i veien for det.

[Anonym bruker]

anonym 13.41:

 

ja jeg har tenkt tanken at jeg kommer til å bli bitter om jeg venter på noe som aldri blir å skje..

men jeg vil jo ikke gjøre noe så ille som å bryte med han når det kan hende han ikke mener det han sier..

 

er det som er problemet.. jeg vet ikke om han mener det eller om det bare er noe han sier fordi han er redd eller noe slikt...

[Anonym bruker]

Du må sette deg ned og snakke med han om dette. Som anonym 13:40 skriver så er kommunikasjon tingen.

 

Jeg møtte min samboer når vi var helt i begynnelsen av 20-årene. Jeg var ganske så klar for barn rundt 24-25 års alderen men han var det ikke. Han sa at han aldri ville ha barn. Jeg var kjempelei meg for dette - og etter en periode med krangling så satte vi oss ned og snakket om det. Det kom fram at han ville vente noen år til med å få barn. Han ville ha økonomien i orden osv før vi startet med å lage barn. Han sa at grunnen til at han sa at han aldri ville ha barn var fordi da trodde han at jeg ikke kom til å mase på han om det. Samt at han var redd for at når han la frem årsakene sine til at han ville vente med barn så kom jeg til å flå årsakene og allikevel overtale han selv om han ikke var klar.

 

Du må sette deg ned og snakke med han om dette. Kanskje han også syns det er enklere å si nei, bastabom enn å komme med årsaker til at han ikke vil ha barn akkurat nå.

 

Men i verste tilfelle så vil jeg støtte opp om de andre som sier at hvis han aldri vil ha barn, men du vil så må du finne deg en annen en. Men før du går til dette ekstreme valget så må du snakke med han!!

 

Lykke til !

 

 

[Anonym bruker]

tusen takk for at du skrev dette, det ga meg håp:)

 

jeg er sluttet på p-pillene noe han sa var greit.. men vi bruker kondom nå..

vi har ikke eget hus enda, men er på utkikk.. det har vi vært i ca 5 mnd nå, men har ikke funnet drømme huse enda..

det er jo det jeg håper på med min samboer også.. jeg tror han har løst på barn selv om han ikke sier det.. men samtidi er jeg litt redd for at han skal mene det han sier. dette er kansje litt forvirrende..

vi har bil, scooter, hund, leilighet, han har fast jobb og har hatt det noen år nå, mens jeg er under utdanning enda..

jeg føler ikke at noe stopper oss i å få barn.. vi har god råd, men sløser en del siden vi ikke har noen andre å tenke på enn oss selv..

vi har råd til å kjøpe det vi ønsker oss når vi ønsker det, så jeg tror ikke vi vil slite økonomisk om vi skulle få ett barn..

kansje det er håp for at min samboer er litt som din:)

[Anonym bruker]

For 5 år siden sa min beste venninnes samboer at han ALDRI skulle ha barn. Og det mente han! Han var vel omkring 24 kanskje da...

 

Jeg diskuterte mye med ham og sa at det kunne jo være han ombestemte seg... for han hadde jo bare to år tidligere sagt at han aldri skulle ha dame... Men han stod på sitt, og til og med søsteren hans backet han opp og sa hun kjente han MEGET godt og han hadde alltid sagt at han ikke skulle ha barn...

 

I dag har han to... Som var helt planlagte. Han trives kjempegodt som far og er veldig flink!

[Anonym bruker]

Du må da snakke med samboeren din. Har dere ikke snakket om dette etter besøket hvor han sa dette. Oppdaget han ikke at du ble lei deg. Kummunikasjon er tingen. Fatter ikke hvorfor man ikke kan prate med hverandre om så viktige ting. Kan man ikke det er forholdet igrunn dømt. Sett dere ned og ha en rolig samtale om fremtiden om hva dere begge ønsker. Har han bestemt seg at han aldri vil ha barn må du veldge selv om dette er noe du kan leve med. Isåfall må du akseptere det og ikke forvente han skal forandre mening. Når du da etter 10 år oppdager at det ikke skjer kan det være forsent. Klarer du ikke å leve et liv uten barn så gjør det slutt.

 

Hvis han er usikker så si at han har f eks 6 mnd på å bestemme seg om han vil eller ikke vil ha barn. Ikke at dere må begynne å prøve da, men at du da vil vite enten eller slik at du kan ta et valg om du ønsker å være i forholdet.

 

Men prat nå sammen, man burde ikke få barn inn i et forhold hvor man ikke kan prate om slike viktige ting!!!

[Anonym bruker]

ja det kan jo hende det er noe slikt som gjør at han sier han ikke vil ha..

jeg har prøvd å snakke med han, men da ble han bare sinnt og gikk sin vei.. akkorat som dette er ett veldig ømt tema for han..

det virker som han tror at jeg skal presse på han barn vær gang jeg prøver å snakke med han om det..

noe som gjør det vanskelig å få snakker ordentlig med han..

 

men jeg gir ikke opp så lett..

jeg elsker han, og jeg er ganske sikker på at han elsker meg også.. selv om vi ikke sier det vær dag, går mest i love you, men det betyr jo jeg elsker deg så

 

jeg vil ikke være helt hysterisk og bryte med han når det kan hende dette er noe som skremmer han og han synes er litt vanskelig.. det er jo en veldig stor ting å få barn.. så jeg kan jo skjønne han om han er redd.

 

både mine og hans foreldre er skillt og hans mor og far har ikke noe kontakt og det har vært ett helvette for han og vokse opp med dem.. har vært en del vold i oppveksten hans og moren hans har aldri slått seg til ro men har stadig vekk tatt han med seg og flyttet til nye plasser med nye menn..

så kansje dette også er noe som skremmer han.. at han er redd det skal bli slik med oss også..

ikke vet jeg.. men han tar dette med foreldrene veldig tungt og har sakt at han aldri vill at hans barn skal gå gjennom noe slikt..

og han har en del problemer pga en hard oppvekst..

så nå når jeg tenker så kan jo dette ha noe med at han ikke vil ha barn.. at han er redd for slike ting som det han har vært gjennom..?

 

[Anonym bruker]

ja jeg vet.. men han har alltid hatt problemer med å åpne seg, og er redd for å bli såret.

og kvinner er mye flinkere til å åpne seg og prate om ting enn menn, eller skal ikke dra alle under en kam da.. så må vell si mange kvinner er flinkere enn mange menn..

 

jeg vet at det kan bli forsent.. og jeg vet at jeg er nødt til å prate med han..

men det er så vanskelig..

 

kansje det er lurt om jeg gir han en tidsfrist..

eller kansje han føler seg mer fanget da.. og går enda mer i mot dette, eller kansje han ikke klarer å være sammen med meg da.. og sier jeg er urimelig og presser på han ting og ikke gir han noe tid..

jeg vil jo gi han litt tid. er ikke slik at jeg må ha barn med en gang, men vil vite at vi kan få det om ikke så veldig lenge..

for barn vil jeg ha..

 

vi prater om det meste, men det tar litt tid.. jeg må ofte dra ting ut av han og gå forsiktig frem..

han har problemer med å prate om viktige og alvorlige ting..

 

jeg må jo ha litt forståelse for at han har det slik, det er jo en grunn for det så..

 

[Sunshine med småtroll:)]

som du ser flere under her har skrevet så ombestemmer mannolka seg som vanlig:) tror du har ingenting å frykte. Mulig han vil vente til dere har funnet huset og du har blitt ferdig med utdanningen din og fått jobb.

Man blir aldri klar for å få barn. Eller noen blir jo det men ikke vi isåfall.hehehe.. kunne ikke planlegge for det var skummelt så vi tok det bare litt etter litt og spøka det bort..litt rart men det var det som funka for oss:)

Kan jo fortelle deg det jeg får i svar nå når jeg spør om nr 2: " nei det der får du styre"..hehehe..sier litt om han jeg har hjemme. skummelt å planlegge for han som ikke skulle ha i det hele tatt og isåfall ikke flere en 1 barn!! men plutselig hører jeg ingen innvendinger om det heller mystisk nok..hehehe

[Anonym bruker]

litt godt å høre at andre har hatt det samme problemet og det har ordnet seg for dem. da er det håp for meg også da. eller håp for oss..

 

han er gudfar til ei lita jente som han er kjempe flink med.. og han er onkel, og en veldig flink en også..

 

han er flink med barn og liker dem..

 

men når det kommer til å få egne barn er det som han setter fram ett forsvar og nekter å snakke med meg om det..

 

håper han forandrer mening snart så vi kan være 100% lykkelig begge to.. og bli en familie:)

det er mitt høyeste ønske..

[Anonym bruker]

Hva med å snu på flisa;

 

En mann er faktisk et selvstendig tenkende vesen som må få lov til å gjøre seg opp sine egne meninger med ting i livet uten å måtte risikere å bli hengt ut av kaklende dib-fjols..........!

 

Hvis en mann har tatt sitt valg, så hvorfor skal da det HAN som må revurdere sitt valg? Hvorfor skal det være en selvfølge at en mann skal være forpliktet til å kjøre en kvinne på tjukken mot sine prinsipper bare fordi derfor?

 

Hva med mannens rettigheter til egne meninger?

[Anonym bruker]

ta deg en bolle! Mange menn sier at de ikke vil ha barn og ikke vil slå seg til ro, og ikke vil gifte seg. Men de endrer ofte mening når de blir eldre og mer moden. Handler ikke om at de blir tvunget til å ombestemme seg men at de utvikler seg og blir voksne.

 

Det er ingen som mener at denne mannen ikke kan få bestemme seg for noe. Tingen er at det er vanskelig for jenta å se for seg et liv sammen med ham uten barn. Og mange har erfart at unge menn ofte endrer mening etterhvert som de blir voksne.

 

Dette gjelder ikke bare unge menn, også kvinner. men er nok mer utbredt blant menn vil jeg tro...

[Anonym bruker]

anonym 17.56:

 

der er ikke snakk om å tvinge han eller noe slikt..

poenget er at han har snakket om at han ønsker seg barn flere ganger.. og vi har vært gravide før. men jeg mistet da i uke 8-9..

og etter det har vi også snakket om å få barn bare vi ville vente litt..

så plutselig snur han om og sier han ikke vil ha barn..

da lurer jeg på om det er at han er i en periode der han er redd for å bilde seg og alt det der.. som så mange andre er, både menn og kvinner..

 

om han virkelig mener at han aldri skal ha barn så får vi ta det derfra..

det blir jo feil uansett da å fortsette sammen om han ikke vil og jeg vil.. en av oss må lide da uansett, å da er det vell best å finne seg en annen da for oss begge.. så vi kan bli lykkelige.

 

jeg tror han ønsker seg barn selv om han sier noe annet nå.

 

[Anonym bruker]

anonym 18.38:

 

ja det tenker jeg og, vi er jo veldig unge.. helt i begynnelsen av 20 åra, begge er under 25..

 

tror kansje han er redd for at ting skal forandre seg mye, og at det skal bli vanskeligere for oss å få gjort det vi ønsker.. jeg vet ikke helt va han tenker, da han ikke vil fortelle meg det..

 

er så mange som sier ting de ikke mener..

og det er mange jenter/kvinner som sier de aldri vil ha barn, men skifter mening med tiden..

 

trenger jo bare noen råd om hvordan jeg kan takle dette..

er jo ikke en lett situasjon..

[Anonym bruker]

Jeg tenker litt at om du legger deg litt bakpå og ikke tenker så mye på dette med barn kanskje det neste året, så vil dette bli lettere for både deg og ham. Hvis han føler at du er veldig klar NÅ vil det kanskje bli et press for ham som gjør at han blir ennå mer motvillig til tanken på å få barn.

 

Min erfaring er at man må la partneren bruke den tiden de selv trenger på å bli klare. For om det være å flytte sammen, gifte seg eller få barn.

 

Men så usikker som du er nå er jo ikke bra å være. Du kan jo spørre om det blir aktuelt med barn i fremtiden, og svarer han kontant nei, så vet du i alle fall hva du har å forholde deg til.

 

Men at han ikke har lyst på barn nå og selv ikke tror han noen gang kommer til å få lyst på det er ikke ensbetydende med at han kommer til å synes det samme om et par år.

[Anonym bruker]

ja er det jeg prøver på.. jeg prøver å ikke mase og bare ta det med ro å gi han tid..

men jeg vil ikke gi han for mye tid, 1 år eller 2 kan gå.. men så om han enda da ikke vil ha barn så er det jo på tide å tenke tanken på om det er verdt det.. for det kommer til å ødelegge forholde uansett om han aldri snur om å sier han vil ha barn..

å da må jeg jo starte helt på nytt..

og det blir ikke lett når jeg elsker samboern min så mye som jeg gjør. men samtidi kan jeg ikke gå ett helt liv uten å få barn. det blir ikke rettferdig ovenfor meg selv.. høres kansje egoistisk ut nå, men det er en ting jeg ikke kan gjøre.. barn har jeg ønsket meg så lenge jeg kan huske..

 

og etter jeg mistet, har ønsket om å få barn bare blitt sterkere..

 

vi må få snakket sammen, men jeg må vente til det passer. så det ikke blir slik at han føler jeg prøver å presse på han noe..

 

håper han ikke mener det han har sakt om å aldri få barn..

merker at dette allerede sliter litt på oss.. blir fort sure mot hverandre og jeg føler meg så dum.

men samtidi har vi det kjempe bra, og sex livet er supert.. men jeg merker at jeg håper han skal drite i kondomen vær gang vi skal ha sex..

 

[Anonym bruker]

De aller fleste menn angrer ikke et sekund på at de fikk barn men så er det å få de med på befruktningen da.

 

Du vet du aldri komer til å slå deg til ro med å ikke få barn, derfor bør du stille han et ultimatum.

 

 

[Anonym bruker]

ja det er visst flere som sliter med akkurat det.

 

ja, jeg tror jeg må gjøre det..

han må hvertfall få vite at jeg føler det slik. han må få vite at jeg ikke kommer til å klare ett liv uten barn..

 

huff, er vanskelig når man må velge mellom mannen man elsker og barn.. håper jeg kan få begge..