Er jeg en idiot? Trenger synspunkter....litt langt..

[Nesly]

Trenger å lufte tankene mine, Jeg er iallefall fortvilet, og tror jeg er lett deperimert.

 

Det har seg slik at vi (jeg, mannen min og våre to barn på 2 år og 1/2 år) bor i andre etasje over svigerforeldrene mine. Vi bor altså i en generasjonsbolig, eller horisontaldelt tomannsbolig. Har to seperate leiligheter, men felles inngang, felles vaskerom i kjeller og felles postkasse osv..

 

Jeg har nå bodd her siden ca 2003, og hater det. Føler jeg går veldig dårlig overens med svigerforeldrene mine, og at vi bor altfor tett oppi hverandre. I en lang periode gikk de ofte rett inn til oss uten å banke på, og blante seg i det hele tatt for mye. Irriterer meg grenseløst, føler ikke at vi har noe eget, og at vi har for lite privatliv. Omtrent ingenting her er mitt, hagen er det svigersene som bruker. Jeg hater å ta i mot besøk, fordi jeg trives ikke med slik vi bor.

 

Jeg har hele tiden gitt uttrykk for mannen min at jeg vil flytte, at vi må finne noe annet, for oss selv. Siden jeg var student frem til 2006 gjorde jeg ikke så mye ut av det der og da, så jo litt fordelen av å bo billig. Fra da vi gifta oss og fikk vårt første barn i 2007 har jeg hele tiden kjempet og overtale min mann til å gå med på å flytte, noe han først ikke ville, og mente det var for komplisert frdi han eide halve huset, og foreldrene hans gikk ikke med på at han solgte det til noen utenom familien.

 

For ca ett år siden, da vi ventet vårt andre barn, ble han omsider med på å undersøke mulighetene, og det er nå kommet fram til en løsning med leiligheten vi bor i nå, slik at det slipper å stå tomt, og vi ble da på boligjakt.

 

Har lett etter hus i over ett år nå, gått på ørten visninger og kikker hver dag, men vi finnner jo aldri noe. Enten fordi det er for dyrt, eller fordi det ikke tilfredsstiller kravene til mannen min. Kan legge til at alle de husene vi har kikkt på er det jeg som har funnet, og foreslått at vi skal gå på visning på. Han har aldri tatt intiativ til å gå på en visning selv.

 

Føler at med alle husene vi ser på finner mannen min fort noe feil på, som han fokuserer veldig på, og som han mener er grunn til at vi ikke kan by på huset.

 

Jeg er nå veldig i tvil om egentlig vil kjøpe hus, for det virker som han stadig finner noe feil. Jeg vet det tar tid når en skal kjøpe bolig, men er det virkeolig vanlig å bruke så lang tid?

 

Føler mange ganger at jeg ikke blr tatt seriøst, og føler at jeg kaster vekk livet mitt når jeg bor her vi bor nå som jeg mistrives sånn. Klager stadig til mannen min, som bare ser jeg må ha tålmodighet, at vi leter jo osv.. men alikevel er jeg så fortvilet.

 

Så...vet ikke hvor jeg vil hen med dette, men trenger litt synspunkter og kanskje litt trøst....er jo glad i mannen min, men dette tærer på forholdet..

[Gjest]

Nei, du er ikke idiot ;-)

Et år er laaaaaaang tid å bruke på husjakt. Vi brukte 3 mnd første gangen og 6 uker andre gangen. Du finner aldri noe som er feilfritt og billig, og småfeil kan man stort sett fikse selv etterhvert.

 

Gi mannen din et spark bak ved å fortelle at det tærer på følelsene og forholdet at han ikke er villig til å flytte fra mammaen sin ... (satt på spissen).

 

Å ta deg med på visninger i et år og aldri være villig til å legge inn bud er rett og slett lureri, ikke aktiv husjakt.

 

Så, neste gang du finner noe du liker og har råd til så svarer du bare med at "det kan repareres, vi legger inn bud allikevel" når han påpeker feil.

 

Lykke til! Skjønner godt at du blir frustrert.

[Nesly]

Takk for at du tok deg tid til å avre, og takk for tips.

 

Det er nettopp det du sier som får meg til å bli deprimert, jeg begynner å lure på om jeg bare blir lurt av han.

 

Problemet er at feilene mannen min finner med husene er ofte slike "ureparerbare" som f.eks at det ligger traffikert vei like ved, at det verken er kjeller/garasje der, at det mangler hage etc..Det virker som han ikke innser at vi er NØDT til å godta noen slike ting skal vi holde oss innen den grensen vi må holde oss til.

 

Jeg begynner å syns det er flaut å snakke emd venninner, de spør jo stadig om hvordan det går med husjakten når vi treffes, og jeg må stadig si at "vi finner ikke noe".

 

Jeg kjenner virkelig at dette tærer på forholdet vårt, tror ikke det er feil å si at skal forholdet reddes må vi flytte snart.

 

[Sessa ruger igjen...]

Jeg synes dere skal sette dere ned og snakke sammen. Å bo som dette sliter på deg, forklar at du ikke har noe i mot foreldrene hans i utgangspunktet (kan være sårt for han å høre at du ikke liker dem liksom) men at du føler at du får for lite privatliv. Det er tross alt ikke dine foreldre og man blir jo gjerne litt reservert ovenfor svigers. Det sliter jo helt tydelig på forholdet også, og om han er interessert i å fortsatt og leve med deg så får han gjøre en innsats.

 

Når det gjelder hus så er det sikkert litt at han ikke vil flytte. Han er blid på stedet dere bor nå og synes det funker fint, ergo blir alle andre steder feil.

[Gjest]

Hei...jeg har vokst op i generasjons hjem, og for oss ungene var det toppers, men mamma syntes ikke det var noe særlig. Men besteforeldra mine reiste mye så da gikk det på et vis lell.

Siden farmor døde ( mamma og farmor hadde et veldig godt forhold) og farfar knapt er hjemme lengre så har mamman min blomstra opp fra å være en litt småsur "kjerring" til å bli ei skikkelig festlig dame. Hun har innrømt at hun i over 20år regelrett kun har eksistert og holdt ut pga kjærlighet til oss ungene og pappa....hun maste aldri på pappa om å flytta, men pappa sa at hvis han hadde skjønt hvordan hun hadde det, og sagt det så hadde de flytta.

 

Det er ingen som har godt av å bo så tett i dag, man trenger luft, pusterom og privatliv. Samlivet blir fort både amputert og forknytt hvis man hele tida er redd for å ha foreldre/ siverforeldre som kommer bardus på eller at de hører noe.

 

Jeg vet godt hvor vanskelig det er, før vi flytta inn her så bodde vi hos mine i et halvår pga mangel på leilighet før vi skulle flytte inn her. Holdt på å fly på veggene alle man, da ikke egen leilighet, men dog..blir litt av det samme.

 

Snakk med ham, si at det ikke er dem, men at du trenger privatliv, litt luft og at det er bedre både for deres forhold, for svigerforeldrene deres sitt forhold og forholdet mellom dere og foreldrene hans.

 

 

[Gjest]

Mannen din vil ikke flytte fra mamma, det er sånn det er. Finn deg en leilighet å leie, siden han ikke vil flytte. Han tar deg ikke alvorlig, så du må ta saken i egne hender.

Det har skjedd før at kona måtte flytte før mannen skjønte alvoret. Han må velge om han vil bo med deg eller mamman sin. Så lenge han får både i pose og sekk, gjør han ingenting!

[Sessa ruger igjen...]

*blind, måtte løpe og hente lillgutt som våkna

[Nesly]

Oisann, det siste svaet her var jo ganske "brutalt"..

 

Nå er det slik at jeg verken har råd til eller vil ta med meg ungene og leie noe, så det drastiske tiltaket er nok ikke aktuelt..

 

Men ja, jeg føler som du sier at han er fornøyd med å både ha meg og foreldrene sine i hus, han trives, derfor er det ok å bo sånn..

 

ÅÅåååååå blir så sinna, føler det er så egoistiak, han tar jo ikke følelsene mine på alvor.

[Nesly]

Det var det jeg trodde, at et års husjakt er lenge..

 

Manen min prøver å overbevise meg om at ett år+++ er heeeelt vanlig å bruke når en skal kjøpe seg hus..

[playground princess]

Hvordan kan du bo og være sammen med en mann som ikke tar deg og følelsene dine på alvor?

[Nesly]

Så du mener altså at jeg er en idiot?

 

Svaret mitt til deg er fordi jeg er glad i han..er jo gift med han, og vi har to barn sammen.

 

Stoler på det faktum at han faktisk ikke lurer meg, men at han innerst inne skjønner litt av hvoordan jeg har det og at han bare er kresen i husjakten fordi han vil vi skal finne noe vi virkelig liker så vi slipper å flytte igjen.

 

Men så ligger spørsmkålet om jeg er en smule naiv og gnager som et lite spøkelse.

[pifi med tre nurk]

Skjønner veldig godt hvordan du har det!

Vi har nå bodd i sokkelleilighet hos svigers en lang stund.. jeg har et godt forhold til dem og de kommer ikke inn til oss uten å banke på eller noe sånt.. men det blir allikevel veldig tett!! Sambo er flink til å si at vi kan spise frokost oppe hos dem ( i helgene..) for jeg tror nok han synes det er fint å ha en mamma som lager mat... og vi har generelt vært VELDIG mye sammen med svigers siden vi flyttet inn der.. det har hele tiden vært meningen at det bare skulle være for en overgangsperiode da vi solgte en liten leilighet og var på jakt eter noe støre...men det tok sin tid.. jeg ble utrolig lei og følte at jeg nesten mistet litt av meg selv ved å hele tiden føle på at jeg har svigers så nært..f.eks så er soveromsvinduet vårt rett ved siden av deres inngangsdør.. man blir litt paranoid av sånt!

Nå har vi endelig kjøpt oss leilighet, vi flytter ikke inn helt ennå, men det hjelper å vite at vi skal bort herfra! Jeg vet at jeg ikke kunne bodd sånn permanent, det hadde slitt på forholdet for mye og forholdet til svgers ville blitt dårligere..

Det er viktig at begge to og barna trives der man bor sammen. Det må mannen din også ta innover seg, ellers vil deres forhold bli skadelidende og det burde han ønske å unngå!

[Sivalur]

Fordelen med at dere har brukt ett år på å lete etter hus, er at prisene nå er mye billigere enn ifjor på denne tiden...

 

Skjønner at du går på veggene, jeg hadde nok tørna for lengst under sånne forhold.. nå er det snart høysesong for hussalg, første helg etter påske er vel regnet som den travleste i året når det gjelder visninger tror jeg. Så du får saumfare boligannonsene og finne en hel diger haug med hus dere kan se på de neste ukene, og si at nå orker du ikke mer, nå SKAL dere flytte!

 

Lykke til!!

[Gjest]

Mannen din virker som om trenerer hele boligjakten. Mest av alt tror jeg det er fordi han er redd for hvordan foreldrene hans/ mammaen hans vil ta det med flytting.

 

Han tar ikke dine følelser veldig seriøst, fordi for han er mamma veldig viktig. Ja, kanskje hun er viktigere enn deg....

[Sivalur]

Spørs om Bell har et godt poeng her ja.. har dere fortalt til svigers at dere er på boligjakt og skal flytte? Hvis ikke er det kanskje på tide og nevne det litt sånn i forbifarten en dag...