Samsoving...

[froeken]

JEg kjenner at jeg trenger litt støtte her nå. Har en svigermor som jeg ikke skal si så mye om, for jeg strever med å finne noe fint å si. Hun har verdens dårligste selvtillit og kompenserer med kraftsalver av noen utsagn, gjerne rettet mot meg da mannen min er enebarn og ufeilbarlig...

 

Hadde altså besøk av svigers i går, og vi snakket litt om at lillegutt måtte bli flinkere til å sove i egen seng gjennom hele natten fremover, slik at vi ikke ble fire i senga når neste barnet kommer. Lillegutt sover stort sett i sin egen seng, men om han våkner om natten henter mannen min han inn til oss, fordi det er lettvint og kos. Problemet er at han er ufattelig urolig i søvne og sparker og vrir seg. Helst skal han lige inntil meg.

 

Svigermor så ikke noen grunn til å venne av gutten med det, for babyen skulle jo likevel ikke sove i min seng. Vi forklarte tålmodig at lillegutt sov i vår seng de første fire mnd før han ble lagt i egen seng på eget rom. Noe som iflg henne var uhørt. Forklarte at vi hadde blitt anbefalt dette av helseperonalet da vi fikk gutten og at siden han ikke fikk brystmelk fra han var 10 uker så var det ekstra viktig med den kontakten. Vi hadde svært gode erfaringer med dette fra nr én og har fått en svært trygg og rolig unge. Dette funket for OSS og andre måter funker for andre. Etter dette lo hun hånlig og sa at det var sååå mye rart vi hadde for oss i dag som det aldri en gang hadde hørt om da mannen min var nyfødt og at hun var helt uenig i at dette var en god måte å gjøre ting på. Vi prøvde å forklare at det var ikke noe å være uenig i når man så hvordan gutten vår er i dag, hvorpå hun utbryter "Ja, er det noe galt med mannen din da? Virker han utrygg? Han lå aldri sammen oss han!" Og jeg bare kjenner sinnet stiger, men prøver å forholdemeg rolig og saklig, noe som egentlig er bortkastet energi på henne. Resten av kvelden gikk med på hennes monolog om hvor vanskelig hun hadde det da mannen min var liten og at det ikke var snakk om slik luksus som vi har med dagens permisjonsordning og mulighet for sykemelding når det butter i mot (hun ønsker egentlig at jeg skal sykemelde meg, for da fremstår jeg som mer hjelpesløs og hun som sterkere)

 

Klarte å holde maska til de dro, og brøt da sammen i gråt. Er så utrolig lei av at våre foreldre (spesielt hans mor) skal legge seg borti hvordan vi gjør ting med barnet vårt. Er så lei av at de "ikke unner oss" (det er egentlig feil for de unner oss det beste) å få beholde våre gode opplevelser og ønske om å gjøre det samme igjen.

 

I dag ringte hun for å be om unnskyldning og begynte igjen på en lang utredning om hvor ille alt var da mannen min var baby og at alt hun ville var at vi ikke skulle få det slik. Jeg kjenner syra stige opp i halsen bare av tanken på det her og det faktum at hun og jeg skal komme over ens resten av livet. Dette er ikke første sammenstøt og garantert ikke det siste.

 

OG alt dette nå bare fordi vi har god erfaring med samsoving, uten at vi har uttalt oss negativt om andre måter av den grunnn...

[erteposen + 4]

Når en kommer med nye "metoder" og kunnskap om spedbarn som bryter med hvordan besteforeldre generasjonen gjorde det kan det føles som en indirekte kritikk, og ofte direkte om de nybakte foreldrene er påståelig i sin sak, og det kan føre til såre følelser og små sammenstøt.

 

Jeg forstår begge sider, men det klokeste er når andre klarer å klappe igjen og respektere hva foreldrene gjør - så lenge en ser at barnet har det godt selvfølgelig. Det er vel heller ikke tvil om at sammenlignet med våre foreldre og besteforeldre har vi det utrolig godt som foreldre. Det var tøffere før.

 

Jeg har to barn selv, og kommer fra en stor barneflokk selv. I dag kan både mine foreldre og nok mine søsken fortelle en del morsomme episoder der jeg hadde lest litt for mange bøker og hadde klare teorier om barns trygghet (og verre var det også fordi jeg studerte barnepsykologi og utvikling på den tida). Det med samsoving er jo ganske nytt som anbefaling i Norge, noe jeg selv gjorde med førstemann. Det har både gode og dårlige sider, og det er vel mange som opplever at en ikke har gode søvnvaner når barnet blir eldre og en kan tenke seg helst at barnet sover i egen seng natten igjennom. Kanskje er det noe av innvendingen hun har?

 

For all del, jeg er på din side:) Har bare tenkt litt på problemstillngen, og det har blitt forsterket når jeg ser på alle reglene, teorier og rutiner ulike venner har for og gir sine barn. Tror alle sammen vokser opp og blir trygge barn. Jeg har vel de siste årene blitt mer fokusert på at det er kjempe viktig at barn lærer å sovne selv, finne søvnen og sove nok - og det er en kamp en må ta før eller siden. Gjelder vel bare å finne en balanse.

[magedans]

Ja, jeg sender støtte din vei....det er ikke lett å være ung og skulle stå imot gamle ideer om hva som er rett og galt. Jordmora på sykehuset advarte oss faktisk mot "70-talls-gufset" som vi kom til å møte blant våre eldre familiemedlemmer og kanskje naboer også. Ideene om at barna ikke skal ammes oftere enn hver tredje time, at de trenger å gråte for å styrke lungene, at de ikke skal tas opp når de klynker for da blir de bortskjemt osv...jeg har heldigvis ikke så gærne erfaringer på folk som legger seg oppi vår måte å være foreldre på, men enkelte kommentarer har det selvsagt vært.

 

Når det gjelder samsoving er jo det nyeste rådet, som du skriver, at man anbefaler å ha babyen i foreldresenga, spesielt om man ammer. Om alle får sove og er uthvilte om morran er det vel ingen problem.

 

En ting som hjalp meg i den første, litt kritiske fasen, når svigermor (som er ei fin dame for øvrig!) ga uttrykk for at hun syns vi tok opp ungen vår for fort når hun gråt, var da jeg svarte "vi gjør nå så godt vi kan" eller noe i den duren. Da smilte hun bare og siden har hun ikke kommentert noe...eller, hun er ei smart dame, da. Hun skryter når vi gjør ting slik hun ville gjort det, og sier ingenting ellers så vi skjønner det jo når vi er litt for moderne, he he.

 

Vel. Støtten er sendt og jeg håper dere finner ut av en måte å være familie på. Som du skriver skal dere være sammen resten av (hennes) livet. Blir det for ille vil jeg anbefale familierådgivning. Har ei venninne som dro meg seg samboer og svigermor og som fikk et bedre liv etterpå...verdt et forsøk selv om kommentarene på veien sikkert ikke vil la vente på seg...

[april 06;) + mai 09*]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, jeg har aldri hatt store konfrontasjoner med noen ang måten vi gjør ting på, men jeg har jo diskutert det utallige ganger, samt fått høre via andre i slekta at mormor, farmor og mange andre synes det er ille hvordan vi gjør det.

 

Jeg ammer gutten min på snart 3 år enda (kun morgen og kveld), vi samsover konsekvent enda, ligger med han i sengen til han har sovnet hver kveld, jeg bar han inntil meg så ofte som mulig til han var minst et år, vi har alltid tatt han opp ved gråt etc, og vi har streng oppdragelse med mye grensesetting, men med så lite kjefting som mulig. Dette fikser mange dårlig, farmor synes det er så radikalt at hun faktisk ikke vil komme på besøk, hun fikser ikke at vi gjør ting så annerledes fra slik hun selv gjorde det, og slik hun mener er den riktige måten.

 

Det at vi har et barn som hverken er mer bortskjemt eller krevende enn andre barn er det ingen som vil legge merke til, det har liksom ingenting å si at resultatet har blitt bra, det er allikevel feil hvordan vi har gjort det. Gutten min sovner helt fint selv i seperat etasje på overnatningsbesøk, og sover alene på rommet i egen seng natten over. Ikke vil han bæres mer enn andre barn lenger, ikke maser han om pupp selv om det er den største kosen han har i hele verden, ikke breler han/ gråter på trass etc mer enn andre barn heller. Tvert om får vi bare skryt, i barnehagen, av venner og til og med ute blant folk- for et selvstendig, veloppdragent og trygt barn med masse empati for andre.

Så, selv om mange sikkert tror/ håper vi skal gjøre det annerledes med nestemann, blir det nok rimelig likt;-)

 

Gutten vår hadde på mange måter en tøff start, som på en måte ble vår "unnskyldning" for å gjøre slik vi gjorde. Men, hadde vi fulgt hjertene våre (og hjernen, det var det som objektivt også virket rett for oss:) hadde vi gjort det likt uansett. Leste veldig mye litteratur det første året, både rene forskningsmaterialer, pedagogikkbøker, beskrivelser om hvordan de gjør det i andre land, og vi har gjort våre egne "studier" av hvordan de gjør det med barn når vi har vært i asia, afrika etc etter at vi fikk tassen. Fant vel ut at fasiten mødrene /bestemødrene våre "sitter på" er lite tuftet i hvordan genene våre er tilpasset, og hvordan mennesker har gjort det med barna sine i tusener på tusener av år.

 

En del av arven er jo og at vi skal få hjelp og veiledning fra kvinnefelleskapet i slekten når vi får barn, og det blir jo vanskelig dersom en ikke er enig i rådene en får, men i dag kan en jo støtte seg på info en finner selv, eller venner.

 

Vet ikke helt hva jeg skulle frem til, men poenget mitt var bare at jeg tror det lønner seg å følge sitt eget hjerte, og ikke nødvendigvis følge punkt-for-punkt oppskriften som en får fra helsestasjon/ bestemødre. Selvsagt fungerer det for mange barn, og selvsagt er mye av rådene en får fornuftige og gode løsninger for mange, men synes det burde vært mer respektert dersom en velger å gjøre ting annerledes. Jeg legger meg ikke oppi hvordan andre gjør det med sine barn, og med mindre jeg spør om råd eller klager på noe forventer jeg at folk holder meningene sine om hvordan vi gjør det for seg selv.

 

Så, stå på ditt, forsøk å ikke bry deg. Og sikkert best å ikke diskutere det i det hele tatt, pløy diskusjonen over på noe annet dersom hun vil innpå tema igjen. (Jeg feier alle slike gryende diskusjoner vekk med blasse blikk og ullne svar, jeg vet jeg kan "vinne" fordi jeg har mye fakta og informasjon, men det provoserer bare og fører ingenting godt med seg). Så om du blir trist får du titte inn på barnet ditt og tenke at jammen er du heldig som skal ha småbarn i hus i mange år til, selv om det er krevende må det jo være noe av det mest fantastiske som finnes. Jeg synes faktisk synd på farmor jeg, som alltid forteller om hvor utrolig strevsomt det var med små barn, det må jo være synd å ha gått glipp av gleden med den fantastiske tiden. Da spesielt når det hun beskriver som vanskelig var skrikende barn, å klare å holde seg våken med nattammingene fordi hun ikke kunne ta barnet i sengen og amme det der, osv osv.

 

Og ps, selv om de eldre mener vi har det altfor lettvint etc i dag er det jo en sannhet med modifikasjoner, i dag klarer vi så og si alt selv, hvor de før fikk god støtte og hjelp i familie. I tillegg begynner vi tidligere i jobb igjen, og har frivillig og ufrivillig mange sysler å ta oss av. Så tror det er både og, selv om de manglet oppvaskmaskin og plastbleier og hadde lange dager. Provoserende nok synes jeg det høres ut som at de laget merarbeid for seg selv mhp barna, ved å ha så strenge rutiner på alt. Jeg hadde også blitt sliten dersom jeg ikke kunne ta opp beibisen min når den gråt, amme etter klokken hver 4. time og ellers ha en hylskrikende, sulten beibis, stå opp om natten for å amme osv. Nei, naturen er enklere enn som så

[froeken]

Hei alle sammen og takk for svar.

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det dere skriver. Problemet hos oss er nok ikke bare innblanding i svangerskap og barseltid. Det strekker mye videre enn som så, og selv om det ikke kommer frem av det jeg skrev, så har jeg jobbet mye med meg selv for å komme godt overens med svigermor (og jeg må vikelig jobbe, fordi vi er så fundamentalt forskjellige og uenige om det meste.)

 

Men jeg ser hvordan min selvsikkerhet kan oppfattes som en trussel av henne og dermed omregistreres til kritikk i hodet hennes, selv om jeg aldri har kritisert henne for noe som helst. Jeg må nok ta meg selv enda mer i nakken og veie mine ord. Det som dessverre kommer av det er at jeg ikke klarer å slappe av når de er her, og ikke er mitt vanlige sprudlende selv pga jeg er redd for å gå over en eller annen strek som jeg ikke en gang ser.

 

Når det gjelder temaet samsoving, så har gutten vår et meget godt søvnmønster. Vi har vært veldig konsekvente med han, og selv om han sov i senga vår de første fire mnd, så tok det bare tre netter før han sov over på eget rom uten å gråte. Det har nok mye å gjøre med at han fikk MME og dermed var god og mett, men samtidig at han var trygg. Vi opplevde dette positivt og håper vi får samme erfaring neste gang, men er samtidig såpass våken at vi skjønner at det ikke trenger å være likt med nr to

 

Ha en fin dag. Det har vært nyttig å lese tilbakemeldingene deres.