Mannen skal være borte i 3 måneder nå!

[Crazywoman]

Jeg bare sitter her og griner og er helt tom.......prøver å lage en liste av alt jeg skal gjære når han er borte og har til nå 5 prosjekt på gang i huset men klarer ikke fullføre noe. Hvordan skal dette gå..... Jeg er så redd og lei meg....

 

Hva med barna.Hvordan skal jeg hjelpe dem å takle dette....

 

Det postivite er jo at det ikke er for alltid:) (det hjelper ikke helt å si det til meg selv...)

[Mamsen og litjen + lillebror]

Oii, det var lenge! Hva skal han ut på?

Skjønner veldig godt du er trist og lei deg, men han kommer jo hjem igjen Tenk så deilig det blir!

[Crazywoman]

Han skal seile.

Ja, det blir jo fantastisk når han kommer hjem om jeg da ikke har omkommet av søvnmangel og savn....hehehehe * skjelvende latter*.

[Vilja<3]

Synes du er litt heldig jeg. Skulle ønske det var min mann som skulle ut på en tur, er så lei av at han alltid er hjemme. Føler jeg trenger tid for meg selv.

Prøv å kos deg hvertfall:)

[Crazywoman]

Heldig:)?? HEHEHHE:)

Tid for meg selv får jeg i bøttevis nå..... Jo det er bra det, men bedre å ha han hjemme og det daglige liv.

[cherry coke]

3 mnd var lenge, ja! Men hva er du redd for?

[Ajam]

Min eks var borte i 2 mnd for noen år tilbake. Det var helt grusomt, savnet og gråt hver natt. Jeg hadde heller ikke mulighet til å snakke med han da han var med på et reality program. Vi hadde ikke barn da, så jeg holdet meg veldig mye i aktivitet sammen med venner og jobbet masse.

Fordelen med at han var borte var at det var inderlig godt å få han hjem igjen, vi ble nyforelsket igjen

 

[erteposen + 4]

Min mann var borte i 2 mnd. Jobbet i USA, og jeg var hjemme med gutta våre. Jeg vet vel ikke om noe særlig trøstende å si. Det gikk veldig fint. Det er slitsomt med full jobb å både hente og levere i barnehagen, og jeg måtte da jobbe om kvelden et par ganger i uken. Jeg synes det blir mindre rot og mindre å vaske. Det er jo ingen andre enn meg som gjør det, og da utsetter en det heller ikke. Vi fikk besøk av besteforeldre og det var koselig. Ikke minst fikk jeg litt fri, og så var jeg veldig flink til å invitere venner hjem i helgene. Tiden går igrunnen raskt, men det var litt vanskelig å få han hjem. Vi var så strukturerte og hadde et eget opplegg som han måtte lære på nytt. Det var også lett for han å skulle ordne opp for å avlaste og barna satt seg litt på bakbeina. Tok et par uker før han liksom passet inn hjemme.

[Tøysetipp]

Prøv og se på det som en utfordring. Kanskje vil du lære noe av dette. At du fikser hverdagen alene med barna, uten mannen tilstede. Og at dette kan være godt for nettopp deg.

 

Dersom du ikke har noe valg, må du prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Du klarer 3 måneder uten ham.

 

Skjønner det er lang tid, og jeg hadde nok savnet kjæresten min fryktelig selv, men det nytter ikke å legge seg ned og synes synd på seg selv. Barna trenger jo en omsorgsperson, og dersom du ikke tror at du vil kunne klare det, skjønner jeg ikke hvorfor han velger å dra.

 

Dette klarer du! Dra frem urkvinnen i deg, he he.

[Crazywoman]

...at ansvaret er mitt heeeeeeeeeeeeeeeeelt alene....

[Enda en:)]

Skjønner godt at du gruer deg, men du må faktisk gjøre det beste ut av situasjonen, da takler ungene det helt fint også.

Samboeren min var borte i litt over to måneder i fjor, og nå husker jeg det nesten ikke engang, det gikk helt fint. Eldstemann savnet han jo, men tror ikke han har fått noen men av det...

Prøv å fokuser på hverdagen så går månedene før du vet ordet av det.

Lykke til:)

 

[Crazywoman]

Tusen takk for fine svar:)

 

Prøver å orge mye besøk etc og turer.