Krangling under graviditeten.

[my&E *mistet vår datter*]

Jeg har et problem med samboeren min. Vi krangler om et par ting som jeg lurer på om vi takler når babyen kommer - så lurer på hva jeg skal gjøre. Føler det er litt enveiskjøring noen ganger og at han ikke tenker så mye på den gravide hormonelle og slitne jenta han bor med. Mulig han rett og slett ikke er helt klar for det her og vet helt hva som skal til, eller at han er egoistisk nå fordi han kan det. Men jeg trenger han nå som jeg er gravid - og har jo sagt det til han...

Jeg har vært utrolig lei meg om dagen og det ser han, men tror han er blitt lei av å spørre hva som er galt. Men nå lurer jeg på om det beste er å flytte fra han - for å slippe mer stress og mer gråt. For jeg er virkelig frustrert om dagen.

Noen som er i samme situasjon som har noen råd?

[Snikskytteren er storebror!]

vi hadde det også slik en periode. Det gikk så langt at jeg tok med meg eldstesønn og dro til mamma noen dager. Vi kranglet fortsatt da jeg kom hjem. Men det gikk sånn plutselig over. Nå er alt som før.. om ikke bedre!

 

Uten at jeg skal si det i ditt tilfelle, så var i hvertfall mine hormoner og ekstremt følsomme skjel grunnen til dette. Tror nok jeg overdramatiserte litt, og følte alt veldig sterkt!

[my&E *mistet vår datter*]

mulig ... men føler nok at det er ting som ikke går over når babyen kommer... det blir nok bare sterkere da, så derfor jeg vil det skal ordne seg nå - FØR babyen kommer... huff. ikke lett.

veldig trist faktisk...

[Venter nr 2 :)]

Det er skikkelig kjipt med krangling, særlig når en er gravid og følelsene løper løpsk og en kan begynne å grine av ingenting. En trenger jo mannen mer enn noensinne nå når en venter en liten en. Det er så viktig at mennene skjønner dette!!!! En trenger mer hjelp, mer omsorg og kjærlighet, mer forståelse enn noen sinne. Tror ikke min mann forstår dette i det hele tatt, og synes jeg overreagerer på mye. Synes ofte han sier mye urettferdig. Dette er ufattelig irriterende og sårt!! Jeg har også tenkt på om han egentlig er klar for dette med et barn, og om vi skulle ventet lengre med å bli gravide. Og så blir en enda mer lei seg når en går rundt å tenker på det hele tida. Og når han ser at jeg blir lei meg, sier han at jeg må slutte å være sur og mase sånn for all ting. Mannfolk sier jeg bare! Håper dette går over snart, ellers blir jeg galen!

[MissSofie - Jente09Baby11]

Heihei...

Fryktelig trist å høre om kranglingen deres:( Skjønner at dette er vondt for deg!!

Jeg vil nok anbefale dere å prøve å finne ut av det før du gjør noe så drastisk å går fra han. Vanligvis så kunne du jo gjort det, men nå er det jo et barn imellom dere som virkelig fortjener at dere prøver.

Itillegg er det jo en sjanse for at det er hormonene dine som kanskje gjør at du reagerer litt mer på dette, jeg sier ikke at det er det, men det er en sjanse!! Og jeg ville ha ventet til jeg ikke var gravid mer, og hormonene var ute av kroppen, før jeg hadde gjort noe slikt drastisik!!

 

Men det jeg ville ha gjort er å ta en lang ferie vekk fra han. Til en venninde eller familie som bor langt vekk. Dra bort i en uke eller 2, det hadde vel kanskje vært deilig for dere begge??:-D

 

Hvis du finner ut når babyen er født at dette ikke funker så får det bare gå som det går, men håper du prøver litt til først. Lykke til da!!!!!

[Lillemy-77]

Hei:) Vi også er i noe samme situasjon. Har vært veldig mye kranling og uenighet om masse saker, spesielt nå som jeg er gravid, men det er saker og ting som vi også har plagdes med i flere år. Jeg er på vei med nr 2 nå, og har, som du, funnet ut at det må fikses før nestemann kommer. Jeg tok kontakt med familievernkontoret, og fikk time ganske fort pga at jeg er gravid. Så vi er igang med opplegg der nå. Har vært på ett møte, men skal på flere. Kanskje dette er et tips dere kan prøve ut? Klem og lykke til )

[my&E *mistet vår datter*]

Det med en ferie vekk høres bra ut, men siden jeg jobber og ikke har råd eller mulighet til å bare reise langt vekk nå så blir det ikke like lett. er litt avhengig av han pga bil for øyeblikket, og litt pga økonomien siden det kommer en liten baby. Vi skal egentlig på påskeferie sammen, men jeg har tenkt til å foreslå at han reiser dit med familien sin alene så får jeg litt tid alene på for å tenke litt... for vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. er skjelden helt ALENE også siden han kjøpte seg hund for 8 mnd siden, og den krever en hel del. derfor jeg har vurdert å flytte fra han... så jeg får litt tid for meg selv... for er stort sett jeg som er hjemme med den hunden.

Må prøve å finne på noe - vil jo helst at babyen min skal vokse opp med både mamma og pappa... det er jo drømmen min.

[Juni prinsesse]

Hva med å oppsøke en familieterapeut, eller en samlivsekspert??

 

Mange som gjør det i forbindelse med en graviditet både som forebyggende og som problemløser. Av og til så skal det ikke så mye til for å komme på rett spor igjen...

 

Håper dere finner ut av det )

[my&E *mistet vår datter*]

Takk. ser dårlig ut nå dessverre. men babyen skal i alle fall ikke lide så skal gjøre mitt aller beste for å holde vennskapet med barnefaren hvis jeg flytter,

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg vil absolutt anbefale deg å kontakte familiekontoret, slik at dere får gå til en profesjonell part for å snakke om dette.

Selv har vi gjort det. Vi krangler ikke og har det egentlig bra, men opplever en sak som vanskelig. Akkurat den saken får kommunikasjonen mellom oss til å gå i stå. OG etter 6 mnd begynte det å påvirke kommunikasjonen oss i mellom vedr andre ting, i negativ retning. Derfor tok jeg kontakt med dem og vi har fått veldig bra hjelp. Kjenner meg veldig igjen i dette med at hormonene gjør ting enda vanskeligere, så det er nok en grunn til at de fleste her ber deg om å ha is i magen til babyen er født.

Dersom du ikke får den støtte og forståelse som du trenger nå, så kan kanskje den profesjonelle parten hjelpe deg med å få mannen din til å forstå deg!

 

Ønsker deg lykke til og sender deg en klem

[my&E *mistet vår datter*]

Tusen tusen takk...

Nå føles ting virkelig bare håpløst og jeg gråter og gråter, men vi får se hvordan det går... Takk for klemmen. den trengte jeg virkelig nå...

[morsomjente]

Huff skjønner deg veldig godt jeg...sånn hadde jeg det når jeg gikk gravid med mitt første barn...vi gikk plutselig fra å være nyforelsket til å krangle hele tiden (som begynte etter at jeg ble gravid)....

-Tror ikke det hjelper å flytte bort noen dager...Sett dere ned å snakk om det, selvom jeg skjønner hvad du mener når du sier at han ikke skjønner, men FÅ HAN til å forstå deg...

 

Jeg tror veldig mange går igjennom akkurat dette, men dette blir stortsett mye bedre når man har fått barnet å osv....

Jeg husker jeg gråt meg i søvn mange ganger, følte meg avist på alle måter, dette har jeg fortalt min man i etterkant...gruet meg litt før dette svangerskapet men blir jo veldig andereledes når man har barn fra før, da vet man kanskje mer (spesielt disse mannfolka) hvad de går til !!!

 

LYKKE til, ikke gi opp...prøv å snakke sammen, eller du kan jo også få noen (jente,dame) som han kjenner godt til å snakke med han??prøv å få det til....

håper dette ordner seg..klem fra meg

[my&E *mistet vår datter*]

Tusen tusen takk. Godt å høre det ikke bare er meg som har det sånn... føler meg litt alene her jeg sitter... skulle jo ikke være sånn å gå gravid.. - det skulle jo være en fin tid.