Fødselsdepresjon, noen som har vært borti dette?

[Mayken]

Hvordan utartet det seg?

Hvordan oppdaget du det?

Og hva gjorde du?

 

Fikk en sønn for litt over en uke siden.

Svangerskapet har vært langt og tungt, har hatt hyperemesis (ekstrem svangerskaps kvalme) vært sykemeldt og veldig isolert hele svangerskapet. Ikke klart å ta meg av datteren vår på 2 år og dette har vært tungt. Hadde det sånn da jeg gikk gravid sist også, men da hadde jeg bare meg selv å ta hensyn til. Etter å ha gått 8 dager på overtid, ble jeg satt i gang pga fostervannslekasje.

Fødselen var fin, men tøff og endte med vakum.

Rett etter fødselen ble jeg totalt sengeliggende pga spinalhodepine etter epiduralen. Lå rett ut i 3 dager og måtte ha hjelp til alt før jeg fikk behandling og ble frisk. Men den dagen jeg skulle hjem, kjente jeg at jeg begynte å få så vondt i korsryggen. Dette ble værre og værre, klarte nesten ikke gå til slutt, kom meg til fysio og fikk beskjed om at det var en liten prolaps. Nå som svangerskapet endelig er over og vi skulle trille og kose oss, er jeg nesten sengeliggende igjen.

Føler meg så innestengt, isolert, frustrert og ikke minst sliten.

Vil bare sove, og føler jeg aldri får nok søvn, går med gråten i halsen store deler av dagen.

Har dårlig samvittighet ovenfor snuppa på 2, fordi jeg hele tiden må kjefte og heve stemmen til henne, fordi hun lukker ørene for alt vi sier og er skikkelig trassen og vanskelig for tiden. Hun henger etter meg over alt og pappa'n duger ikke.

Vil jo ikke ha det sånn, men vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

 

Fikk ikke morsfølelsen for lillebror før etter noen dager, har veldig dårlig samvittighet for det også.

Og nå går jeg rundt og er så redd for å plutselig miste en av dem.

 

Er jeg bare veldig sliten etter en del slitsomme og tunge mndr?

Eller er dette i startfasen til en depresjon?

 

Lillebror er bare snill, sover og spiser, så kan ikke klage over at jeg har mye å hanskes med heller.

 

Er bare så forverret og lei meg nå.

[*TINCO*]

Høres ut som at du har hatt det tungt i sv.skp. Den isolasjonen er ikke noe god for psyken, det vet jeg.

 

Men det kan være at dette er hormonellbergogdalbanen som er i full fres og da. Det trenger ikke være skikkelig gale.

 

Det med morsfølelsen er tungt nå men det vil gi seg og samvittigheten vil bli bedre

 

Jeg syns du skal fortelle om bekymringen din til helsesøster e.l. slik at de kan vurdere situasjonen din. Du har det jo uansett (fødselsdepresjon eller ikke) ikke noe bra for tiden.

 

God bedring med ryggen!

Og lykke til!!!

[xxxJulianexxx]

Jeg har fikk fødselsdepresjon med førstemann. Heldigvis gikk det bra når jeg fikk nummer to.

 

Har ikke så lyst til å fortelle deg hvordan det artet seg. Det kan faktisk være litt smittsomt:o)

 

Jeg tror ikke du har fått fødselsdepresjon enda. Du er nok bare ekstremt sliten etter alt som har vært. Det jeg vil råde deg til er å ta en lang prat med helsesøster. Ikke legg skjul på noe, fortell henne akkurat hvordan du har det. Hvis du ikke har hatt depresjoner tidigere går det nok bra denne gangen også

[Susan*lillegutt og mini*]

jeg har fødselsdepresjon, får hjelp fra et sped og småbarns team gjennom BUP for dette,og kan si med engang at det hjelper.

 

Jeg fikk ikke morsfølelse før nå,og lillebror er 2år snart,gikk og kjefta og smalt,ville ikke ha ungene,dyttet han vekk fra meg,pappan tok nesten alt ansvaret,og da jeg måtte gi opp ammingen pga lite melk,en sulten baby da gikk det hvertfall nedover.

Jeg innså ikke dette selv før han var 1,5år,da tok jeg kontakt med jordmoren jeg hadde gått til,og snakket med henne og kom fram til grunnen,og grunnen er ene og alene jordmor under fødselen sin skyld,hadde en fin fødseln,men jordmor fra helvette,og som ikke hadde lest papirene mine og i det hele tatt,ente opp med at jeg mista 3 liter blod,måtte operer ut morkaka (hadde hun lest papirene hadde hun ikke ventet så lenge siden dette har skjedd før) og maste om å sette bedøvelse hele tiden,gubben ba henne om å gi fan å mase etter 3gang jeg hadde sagt ifra, jeg har nålskrekk til tusner.

 

send meg heller et brev om du vil snakke litt til,evt msn adr så kan jeg legge deg til.

 

men sier bare at jo før du tar tak i ting jo bedre er det =)

[Mayken]

Takk for svar.

Forstår godt at dette er et tema det er vanskelig å snakke med andre om, og at det ikke finnes noe fasit på hvordan det utarter seg.

 

Jeg har fått morsfølelsen nå og ammingen går fint.

Er kanskje bare veldig hormonell og sliten for tiden, får se det an litt.

Får helsesøster på hjemmebesøk på onsdag, kan jo kanskje nevne noe for henne da.

[Susan*lillegutt og mini*]

du gjør virkelig lurt i å nevne det for henne,så kan hun følge det opp samt være litt våken på endringer hos deg =)

 

jeg synes det er latterlig at det skal være tabu å snakke om dette,jeg har sagt det før og sier det igjen,det skal snakkes ihjel,ikke ties i hjel!!!

 

og jeg plappre rett som det er i vei,for det hjelper meg,og hjelper faktisk andre som ikke tør si noe til å åpne munn,eller se at det faktisk er andre som har de likt.

 

kan nok være at du er veldig hormonell ja,men si ifra til helsesøster,tilfelle noe utvikler seg =)

 

masse lykke til =)

[Mamma til to tette]

Jeg ville ikke "dømt" meg selv til fødselsdepresjon ennå, de første ukene etter fødsel er jo en bergogdalbane for de aller fleste. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i situasjonen din, litt sammenblandet med mine svangerskap, både prolaps, sjalu klengete storesøsken, sengeliggende, isolert osv. Du har nok hatt et tøft svangerskap både psykisk og fysisk og nå må du gi deg selv tiden til å puste ut. Nå er det tiden for å kalle inn all hjelp dere kan få samt være åpen og ærlig med HS. Jeg fikk snakke med psykolog tilknyttet HS både under og etter svangerskapet og det har hjulpet utrolig mye. Da har vi fått ryddet litt i alt kaoset som var og fått ordnet litt oppi følelser som er helt naturlige.

 

Når det gjelder prolaps så vil jeg bare spørre om du får noe behandling? Jeg fikk ENORMT god hjelp av naprapat, var hos nevrolog, to leger og en fysioterapeut som sa jeg skulle gjøre ingenting men naprapaten hjalp meg på beina bokstavelig talt. Ikke alltid de kan hjelpe de med prolaps men verdt å nevne.

 

Når det gjelder storesøsken (min var 16 mnd) som blir sjalu så kan jeg skrive en bok om det også. Men man må huske på at de har fått livet sitt snudd på hodet og trenger trygghet, kjærlighet og egentid med mamma. I tillegg hjelper det også på om de har f.eks besteforeldre som kan ta dem med på gøye ting og overøse dem med oppmerksomhet. Den første tiden kan være tøff men kan bare si at det blir bedre, mye mye bedre. Nå leker mine to små og gleden de viser når de ser hverandre er det beste i hele verden.

 

Vær også åpen med mannen din om følelsene du har, ikke lett for dem å forholde seg til overhormonelle kvinner ,-) men det blir ihvertfall ikke lettere hvis man ikke er åpen om det. Det var veldig vanskelig for mannen min at jeg mente at morsfølelsen ikke var der for nr 2 og han ble nesten fortvilet, da gjorde det godt å høre fra HS at dette var helt normalt og hva vi kunne gjøre for å legge til rette for at jeg fikk mer ro med datteren min og dermed så kom følelsene. Ikke uroe deg, når det roer seg ned så kommer følelsene og de er overstrømmende.

 

Masse lykke til og bare hold ut, dette går seg til!

[Gjest]

Hei du!

Det høres ikke ut som om du er helt på fødselsdepresjon ennå, men at du og ting tundt deg må ivaretaes godt og riktig i tiden fremover, for du er helt klart i faresonen.

Foreløpig er du barselskvinne, kanskje også med litt babyblues osv.

Og du har hatt det beintøft dette svangerskapet, med Ina som i tillegg har vært enormt mye syk.

 

Ta en prat med helsesøster og evt fastlegen, slik at de kan påbegynne en prosess med BUP, slik at du har den muligheten. Evt kan du selv kontakte BUP her i byen og spørre etter en dame som heter Randi, si det er jeg som har anbefalt at du ringer. Hun er veldig flink og har i tillegg bydelen vi bor i som arbeidsområde (oppsøker barnehagene jevnlig på oppdrag fra kommunen)

 

Utover det, så vet jo jeg litt om å ha fødselsdepresjon, og står mer enn gjerne til rådighet om du trenger noenting.

Kanskje Ina har lyst til å komme en tur på besøk hos oss og spise middag og slikt med Embla en dag? Eller at jeg kommer en tur opp til dere og hjelper deg litt med ungene og litt daglige sysler, så du kan slappe av litt og vi kan skravle litt?

Bare å si fra vet du, jeg er rett borti gata jeg:

[Mayken]

Takk for gode råd.

Er nok bare litt hormonell for tiden.

Vet jeg ligger i faresonen om ikke ting går seg til etterhvert.

Føler egentlig ikke at ting er så slitsomt, eldste snuppa går i barnehage 100% og hun virker ikke noe sjalu, bare veldig stolt.

Rutinene har ikke blitt endret, vi har alenetid sammen. Jeg steller, leser og legger henne på kvelden. Men humøret og følelsene mine får jeg ikke gjort så mye med.

 

Når det gjelder prolapsen, går jeg til daglig behandling og merker alt stor forskjell, så jeg har stor tro på å komme meg i løpet av noen uker.

 

Jeg er en veldig selvstendig person som alltid ordner opp i ting selv og som har litt problemer med å ta imot hjelp. Vi har ikke så mye familie rundt oss som kan stille opp, så vi er vant med å ordne opp selv.

[Gjest]

Vet jo at du er selvstendig og ordner opp i det meste, og har en flott mann som støtte også

 

Men er det noe, så si fra, om det så bare er litt selskap!

For det er utrolig kjedelig, ensomt og tungt å sitte hjemme, alene, med små barn når ting er kjipt.

 

Bra at du er på bedringens vei med ryggen, får håpe de går seg til så raskt som mulig!

 

 

[Expat]

Om kroppen (og mye har hendt deg) har vært utsatt for mye stress, så er det ikke uvanlig at man "møter veggen". Det kan være veldig bra å være føre var, bli sykemeldt i permisjonen så pappan kan ta permisjon til du er bedre. Ofte slipper man unna uten medisiner for psykiske problemer om man får hjelp i tide. Og du har jo en "liten" prolaps å skylde på for sykemelding også!

[Mayken]

Er flere som har sagt at far kan ta litt av permisjonen min, men han har akkurat startet i ny jobb. Har to uker betalt barselperm nå, men tror ikke det blir så populært om han blir lengre hjemme nå når han akkurat har begynt.

Han har ei uke til å være hjemme nå, så får se hvordan det går.

[AO3]

Hei, jeg hadde også en vanskelig igangsatt fødsel som endte i akutt ks, og påfølgende spinalhodepine, altså ikke ulikt din opplevelse. Jeg fikk ikke behandling for spinalhodepinen (verre enn fødsel, spør du meg!), den gikk over av seg selv etter ca en uke. Seks dager etter fødsel, var jeg overbevist om at jeg enten hadde fått infeksjon eller var i ferd med å få fødselsdepresjon, eller begge deler. Jeg mistet all matlyst, ville bare sove, orket ingen ting. Heldigvis bedret det seg etter noen dager, og jeg unngikk den store nedturen. Jordmor sa da til meg at fødselsdepresjon ikke kommer så raskt etter fødsel(?), men jeg vet ikke helt hvordan det fungerer. Jeg slapp lykkeligvis med skrekken.

 

Det jeg vet fra egen erfaring er i alle fall følgende: Det er ikke noe rart at du er sliten nå, særlig med spinalhodepinen på toppen av alt som skjedde tidligere. Du vil trenge tid på å komme deg, og det at alt virker umulig nå, betyr ikke nødvendigvis at du er på vei inn i en fødselsdepresjon. Sov, spis, prøv å komme deg, og ikke vær redd for å be om hjelp fra folk rundt deg! Hvis du føler at du bare synker nedover og nedover i en vond spiral, få hjelp fra helsestasjon eller fastlege. Det er bare åtte dager siden du fødte - slik fødselen utviklet seg, forventer du kanskje for mye av deg selv hvis du trodde du skulle kose deg så kort tid etter fødselen? Gi deg selv tid! Du har vært gjennom en stor påkjenning.

 

De første ti dagene for meg var kjempetøffe, så ble det heldigvis mye bedre. Jeg fikk en reaksjon på fødselen etter 6-8 uker som jeg ikke er ferdig med å bearbeide enda (han er nå 5 mnd gammel), men det var ikke en fødselsdepresjon, heldigvis. En "ordentlig" fødselsdepresjon kan være svært alvorlig, og du må ikke være redd for å be om hjelp hvis du tror du har det.