Å bryte kontakten med... (litt langt)

[Anonym bruker]

farmor.

 

Vet dette er et potensiellt slaktespørsmål.

 

Men sitter her og griner. vet ik om jeg klarer mer nå. Har et barn som er 2,5 år nå. Forholdet mellom meg og barnefar gikk ikke, noe vi begge var enige, pga hans rusprob og psykiske lidelser i forhold til dette. Aldri vært krangling uenigheter, han skulle få bruke sin tid på å komme seg ut av dette osv. Han var klar for det når vi var sammen og hadde allerede da søkt hjelp. Men denne hjelpen funka ikke for han og han havna vel tilbake, eller.. det vet jeg ikke.. fordi jeg har ikke fått kontakt med han igjen etter dette. Han har truffet barnet 3 ganger på en times lange treff på kafeer. Mamman hans har tatt han med. Hun har heller ik sett barnet mer. hun bor 1 time med fly her i fra.

Jeg har vært blid og imøtekommende, avbrutt ferier for å prøve å møte de/familien på den siden. Gjort alt for å få dette til for barnet sin skyld.

 

Jula 08 sku farmor komme 2 juledag. Hun dukket aldri opp. Da hadde hun vært på ferie 15 min unna oss en uke, men hadde ik tid til å møte oss før siste dag,og kom altså ikke, og ikke sa hun fra heller. Fikk en sms sent på kvelden om at det ikke hadde gått.. Etter det har det vært stille..

 

Stygt å si det.. men det er godt.. for jeg har det helt jævlig når vi snakker sammen.. det er så sårt, jeg ville ha familien der inni bildet, ba folka i bursdager, men nei. Men så ringer hu da 1 gang hver 3dje mnd.

 

Men nå klarer jeg ikke det lenger.

 

Hverdagen går greit. jeg har slutta å savne og og håpe. Men så ringer hu, og alt blir revet opp igjen innvendig. men jeg sier aldri noe, jeg bare smiler smiler og er hyggelig.. for jeg vil VIL vil så gjerne for ungen min sin del..

 

men.. hva faen gjør jeg...

[Anonym bruker]

Hva du gjør? Du slutter å tilpasse feriene dine etter henne også får hun passe på å tilpasse seg etter deg hvis hun vil se barnebarnet sitt. Du kan ikke legge opp hele livet ditt rundt ustabile mennesker. Kanskje vil de få bedre kontakt i fremtiden, kanskje ikke. Men barnet ditt kan ha det strålende uten farmor. PS Er du norsk? I tilfelle du ikke er norsk, skal du vite at vi er litt kalde og egosentriske i vår kultur. Og man må slutte å smile og begynne og smelle for å få respekt.

[Anonym bruker]

Jeg er norsk.

 

Men holder på å knekke sammen av dette nå.

 

Helt sykt.. siden jeg ik har snakka med hu en gang..

 

har bare 2 ubesvarte anrop fra hu. klarer ik ta tlf..

 

barnet mitt er ikke her nå altså, heldigvis, så er ikke no fare for at det er ei så ustabil mamma her som må meldes.. men faen.. føler meg så misykka...

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Slutt å være lei deg og bli heller SINT. Hvordan våger denne kvinnen å komme trampende inn og forlange oppmerksomhet av deg når det passer HENNE.

Ikke tenk at du ikke klarer å ta telefonen, tenk at jeg velger å ikke ta telefonen fordi JEG IKKE VIL.

Eneste grunnen til at hun ringer er sånn at hun kan høre at alt er fint og at hun med god samvittgihet kan ignorere deg i nye tre måneder. Så la være å ta telefonen, la henne vente på å få tak i deg, og gjerne bekymre seg litt. Og gjør hun ingen ekstra anstrengelser utover det for å høre at alt står bra til, så bryr hun seg ikke nok. Og da kan du med GOD samvittighet og lettede skuldre aldri mer tenke på den dama igjen:)

Og ikke ha dårlig samvittighet når det kommer til barnet ditt. For hva tror du ungen din får ut av et forhold til henne. En telefon i ny og ne der h*n ikke helt skjønner hvem h*n snakker med. Etterhvert blir telefonsamtalene bare pinlig for ungen. Eventuelle møter blir å føles underlig(det blir jo som å møte en fremmed). Og kanskje det til og med blir sårt og skuffende for ungen, å forvente å møte en slektning, og så bli avvist... Og eventuelle verdier av gaver ungen kan forvente seg blir vel heller minimal...(kanskje 500,- i året???)

 

Så kutt dama ut, hun virker som en som suger energi fra andre og ikke gir noe tilbake...

 

[Anonym bruker]

takk.. er jo sånn jeg føler det egentlig..

 

men jeg vet ikke.. jeg er ei jente som virkelig kan bite fra meg hvis det er noe jeg ikek liker. Men er blitt annerledes nå. Fordi dette dreier seg på en måte ikke om meg, men om ungen min. Og jeg har hele tiden gjort alt for at de ikke kan si at jeg IKKE samarbeider. Jeg vil ha mitt på det rene. Jeg har jo holdt på med dette i over 3 år nå, og det blir bare verre og verre for hver tlf som kommer..

 

og du.. jeg måtte le når du skrev det om evt gaver kanskje 500kr i året.. det er ikke noe.. ingenting.. hu har fått klær i str 4 år i gave på 1års dagen, luer som passer meg, og klær med prislapp OG rabattlapp på! Og her sitter jeg, som student og alene og betaler ALT. Får ikke no bidrag, forskuddsbidrag 75%, og det er jo ikke mye. Men likevel klager jeg ikke til de for det.. for det var sånn dette ble..

 

Men ja, det ligger mye aggresjon i meg pga dette, men jeg får rett og slett ikke til å bli sint på hu. Altså dirkete på hu.

 

Når ungen var 2 uker, og jeg satt hjemme med ammeproblemer ringte farmora og sa "Ja, vi må huske på at ******** ikke akkurat er ønsket i verden"

 

Og... i jula.. når hu sku oppover hit.. Hu ringte morra mi for å avtale besøk, ikke meg!!! Mamma tenkte at hu sku bite det i seg og bare avtale.. men dama dukka jo ikke opp!!! Heldigvis har jeg vett nok til å ikke snakke med ungen om det, så hu visste ik at hu sku komme og ikke kom.. heldigvis..

 

Men er det ok å ikke ta tlf? er det ok å gi opp?

Hu har en far og oldeforeldre 45 min unna oss, som ikke tar noe kontakt..

 

Er det nok med min lille familie bestående av mamma og søster, og en bror og pappa som er litt mindre tilstede?

[Anonym bruker]

Det er ganske så slitsomt å skulle opprettholde et forhold som ikke møter en på halv veien.

Har vært igjennom lign selv og har kommet til å være totalt ligegyldig, dems tap rett og slett.

Overfor mitt barn har jeg sagt at jeg blir med hvis han ønsker å møte eller ta kontakt med den delen av familien, men jeg vil nok ikke være deltakende over lengere tid. Men for mitt barn gjør jeg alt.

 

Altså de 4 første årene til min gutt ofret jeg mye for å holde kontakten med farmor siden barnefar var alt for ustabil til å ha kontakt med barnet. Vi lagde julekort, gaver, inviterte til alle bursdager osv.

Da barnet var fire år ble jeg lei av å hele tiden skulle strekke meg uten resultat, i tillegg begynte min sønn å bli skuffet da farmor ikke gav noe tilbake, ikke var hjemme, ikke kom osv.

Jeg gav meg og nå er gutten her 14 år og farmor har ikke hørt lyd fra seg siden den gang.

 

Så for å si det slik, startet det med sårhet, sint og nå totalt likegyldighet for det er dems tap av en vanvittig fin skapning.

 

Så la det være opp til de å kontakte, men vær ærlig...veldig viktig.

 

En gang ble jeg så irritert på barnefar her som ikke hadde lagd lyd fra seg på mange år, pluttselig begynte å sende penger til ungen. Jeg skrev med sprit tusj på pengene at de ikke gjorde opp for tapt tid og retunerte de i posten.

 

Penger er ikke alt.

Vær ærlig mot vedkommende, fortell hvordan ditt barn bør bli møtt på og er det bare svada så be hun om å la være til senere.

Lykke til

[Anonym bruker]

ja.. jeg ser greia.. jeg er jo likegyldig i hverdagen på en måte..

jeg ofrer dem ikke en tanke... ungen min har begynt å si at skoene hun har (fått av farmor, fra europris) kommer fra mormor og dressen fra bestemor( som er mormor) Og jeg orker ikke si noe på det..

 

Samtidig oppi dette må jeg innrømme den fæle tanken min.. sitter å lurer på om jeg egentlig vil.. Vil jeg ha et godt forhold med de etter alt som har vært? Jeg har gjort alt, men er faen ik bra nok.. Er jeg intr i at hu ska ha noe med barnebarnet å gjøre, siden hu fortalte meg hvor uønska barnet var i utg pkt?

 

kan bli gal av mindre... men kjenner jo at jeg er p åvei til å finne ut ting nå.. Man lærer jo av erfaring, og av at tiden går.. Så kommer nok til en løsning.. men ser jeg må bygge sinnet mer opp før jeg takler det...