Livet er urettferdig !!!!

[reven37]

La inn et innlegg her tidligere om sitiuasjonen vår og fikk mange støttende tilbakemeldinger.

 

Føler nå behovet for ytterligere bekreftelse/råd fra dere DIB damer.

 

Kort fortalt : 14 dager etter bryllupet ble han utsatt for en arbeidsulykke,

Kom hjem i luftambulanse og situasjonen var lenge uviss. Han kom seg ut av rullestolen og trener seg nå opp igjen. Problemet er at han har helt forandret pesonlighet etter ulykken!!!!

 

De dagene han værker er alt "hælvete" han hyler og skriker både til meg og til ungene ved den minste bagatell. Når han har en god dag eller når smertestillende begynner å funke så er alt helt storveis og vi en "stor lykkelig familie".

 

Jeg har hatt alvorsprat med han og nektet han å behandle meg og ungene slik. Jeg vokste opp med hyling/skriking og mine unger skal IKKE vokse opp slik.

 

Han er bøtte sur store deler av tiden og det påvirker selvsagt meg og jeg blir like bøtte sur. Og slik går runddansen. Jeg vet at dette ikke er sunt overhodet hverken for meg, han og ikke minst barna.

 

Jeg ser nå at terapi sammen og hver for seg hadde vært supert. Men han er av den gammeldagse typen og av den oppfatningen av at bare vi tar oss sammen og har mer sex så blir alt storveis.

He He He He He.

 

Har vel egentlig ikke noe mål og mening med innlegget mitt. Men er så innforjæv..... frustrert og synes synd på meg selv.

 

Dette var en tid vi skulle nyte : nyforelsket, nygift og alt skulle være fryd og gammen,- Og på grunn av denne ulykken står jeg heller på randen av å bli alenemor til tre,

 

Bitter JA ,- men føler akkurat nå at jeg har STOR grunn til det !!!!!!!!

 

 

[Vinden blåser]

har sett det samme tidligere hos et tidligere vennepar,men der var det hun som havnet i en ulykke...

som han selv sa så er hun ikke den han giftet seg med..

 

Det er ikke rettferdig når det blir slik..men det er muligheter for at det blir bedre etter hvert..men det kan ta mye arbeid og mye tid....

 

huff..

 

vil bare si lykke til...

[fleXibel]

Ønsker dere lykke til.

 

Var sammen med en som fikk diagnose på en kronisk sykdom som kan være snikende og KAN være livstruende.

Han var etter det en helt annen person. Bitter, sinna, Hissig, tolleranse og forståelsen han hadde for de som var annerledes var borte og hans holdninger ble kvalme og han levde for å kunne såre meg og komme med stygge kommentarer mens andre hørte på. Han

ble en komplett egoist som gav meg mye sorg i hvordan han begynte å behandle meg. Og jeg godta alt han gjorde, fordi jeg trodde jeg fortjente det. Satte meg selv til side, gav han min tid og mine penger..

 

Er ikke gøy når slikt skjer. Og ikke lett å vite hva en skal gjøre heller.

 

 

[xxxJulianexxx]

Ja livet er dessverre urettferdig:( Skjønner godt at du/dere synes det.

 

Det kommer aldri til å bli rettferdig heller dessverre, men livet kommer til å gå din vei igjen. Det føles bare ikke sånn nå.

 

Det er ikke lett å komme med noen råd i en sånn situasjon som du er i. Men jeg synes du tenker fornuftig. Du sier du vil gå i terapi og det tror jeg er det lureste dere kan gjøre.

 

Kanskje du bare må "tvinge" mannen din? Sette hardt mot hardt mener jeg.

 

Lykke til:o)

[Tia med 2 ♀]

nå har ikke jeg lest første innlegget ditt men fikk han skade i hodet når han hadde ulykken sin, har selv opplevd det med noen i familien min og oppstår skaden i et spesielt omeråde kan det desverre forandre personligheten deres.

Og det er ikke noe de kan ta seg sammen og forandre på det er varig stort sett.

 

Håper at ikke det er det som har skjedd hos dere da.

Men deter godt du sier fra og ikke bare finner deg i det, sinne kan jo stamme fra frustrasjon hos han da. Og plutselig måtte kjempe for å klare ting han har klart uten å tenke på det før. Men det skal alikevel ikke gå utover deg og barna.

 

Håper ting bedrer seg og fortsett og si fra at det ikke er akseptabelt når han trakker over grenser.

 

Sender en klem

[Gjest]

Dere har tøffe tak. Skjønner dette er veldig vanskelig og vondt for dere..

 

Der det er liv er det håp tnker jeg. Dere er heldige i form av at han fortsatt lever, og med hjelp kan dere komme dere på fote igjen. Jeg ønsker dere lykke til! Føler med dere og håper dere har styrke og krefter til å takle de vanskeligste dagene på en så konstruktiv måte som mulig.

[Gjest]

Skjønner godt at du blir bitter, problemet er bare at det hjelper så lite...

 

Du år bare tenke på at dere er gift for "gode og vonde" dager. De vonde kom litt tidligere enn forventet, men det kommer gode dager også!

 

Prøv å få litt hjelp med barna, og bruk litt tid på deg selv og mannen.

 

Hold ut, det kommer bedre dager

[Mø schæl!]

Huffamei, du har all min sympati. Dette må være veldig, veldig vanskelig for deg.

 

Nå vet jeg ikke hvor lenge de er siden ulykken, men at HAN også er bitter og tverr er nok ganske naturlig - han føler nok sikkert at han har mistet mye av "manndommen" sin, han har sikkert vært ganske pleietrengende i perioder (?), og er ikke lenger helt den mannen han pleide å være. Det er nok ganske naturlig at dette går utover humør og sinnelag - MEN: et sted må du sette grensen, for han ser den tydeligvis ikke selv. Ja, han har vært gjennom noe traumatisk og vondt, men det har faktisk du også (og barna). En slik ulykke preger ikke bare ham, men deg også på alle punkt. Det er helt naturlig at du blir sur og tverr tilbake, da du er et menneske og ikke en innstilt maskin. Og han er tydeligvis ikke "ovenpå" nok ennå til å se at det er hans dårlige humør som gjør deg sint, så da smeller han tilbake og så er det i gang.

 

Du nevner terapi. Dette synes jeg også høres lurt ut, men den reaksjonen fra din mann tror jeg nok dessverre er veldig vanlig. Så her kreves det handling fra deg, og jeg synes faktisk du skal sette hardt mot hardt: enten så går han med på terapi, ellers så forlater du ham (iallfall for en stund!). La ham skjønne alvoret, at DU gradvis ødeligger ditt liv ved hans destruktive livsførsel. HAN trenger også tydelig terapi for å bearbeide ulykken, og hvis han er interessert i et videre samliv med deg så bør han ta tak han også.

 

Masse lykke til :-)!

[2 små orkaner]

Det er en kjip situasjon dere er kommet opp i. Klart dere skulle nyte tiden som nygifte, men som du sier er livet ikke rettferdigt.

 

Nå har jeg ikke lest ditt tidligere innlegg så jeg vet ikke hvordan mannen er skadd, når han ble skadd osv så jeg kan blot komme med kommentarer til det du har skrevet her.

 

Først så tenker jeg at mannen din kanskje er deprimert eller har en type sorgreaksjon. Du sier han trener seg opp fra rullestol så kanskje han ikke føler han strekker til som mann i og med at han ikke er den store sterke. Du vet sikkert også med deg selv at om man har vondt så er man mindre tålmodig og har lettere ved å blir sint/frustrert. Jeg tro det er derfor mannen din er sur og blir lett sint. Synes naturligvis ikke det normalt er akseptablet å rope av barn, men det virker som der er en logisk forklaring. Jeg ville tro dette kun er en periode -mens han blir kvitt smertene og får trenet seg opp igjen.

Det ville sikkert gjør han godt å snakke med noen om sin opplevelse. Få en form for aksept av at slik er livet nå blitt.

 

Personlig så synes jeg det verste du kunne gjør nå er å forlate han. Det er nå han trenger deg mest.

Det er ok å føle synd på seg selv, men du må snu denne negative spiral. Prøv å møt han sinne/surhet med litt overbærenhet kanskje han da blir forsikret om at du enda er glad i han og stå ved hans side i godt og vondt.

 

Lykke til dere alle sammen. Håper mannen din fort blir frisk igjen