Er vi unormale?

[2 smågull og en sprie på vei..]

Vi (mannen min og meg) har få (men gode) venner begge to. Og derfor så er det sjelden at vi treffer andre til middag og lunsjer og sånt. Vi har noen altså, men det skjer kanskje 1-2 gang per uke. Vi har pratet om dette begge to og vi har begge blitt hjemme-mennesker. Om jeg blir bedt med ut av venninner på jobben eller andre så har jeg ofte en unnskyldning for ikke å gå fordi det er liksom mest behagelig å være hjemme med barna og mannen min enn å gå på byen. Jeg var ganske ofte med før, men nå når jeg er blitt mamma for to så synes jeg at tiden er dyrebar, og da blir jeg sikkert sett på som en som ikke vil være med. Andre ganger villjeg gjerne være med, men da synes mannen min at det ikke passer om han må være alene med barna og føler seg sliten osv- og da ender det ofte at jeg ikke blir med. Jeg har mistet en single venninne av dette- hun følte seg ikke prioritert og derfor vil hun ikke treffe meg mer.

 

Vi har pratet om det her hjemme, at vi føler oss litt asosiale, men egentlig vil vi ikke det, vi vil jo egentlig være sammen med andre og finne på ting men da gjerne sammen med andre familier med barn slik at vi gjør noe sammen. Må bare tilføye at vi bor 50 mil unna besteforledre på begge hold slik at barnevakt har vært vanskelig.. Har også akkurat flyttet til et ukjent sted, der vi ikke kjenner så mange enda. Men vi ønsker å gjøre noe med det da.

 

Er det flere som kjenner seg igjen eller er vi stein hakke toillatt?

[Vilja<3]

Jeg kjenner meg godt igjen. Når helgen kommer liker jeg egentlig best å bare slappe av og være med familien.

Men noen ganger inviterer vi venner på middag etter barna har lagt seg, men det er hvertfall ikke oftere en en gang i mnd.

 

Og når ungene er med liker vi best å gjøre ting sammen med andre som også har barn:)

[Anne-B.]

Tror ikke dere er unormale, men høres ut som at dere har kommet inn i en vane dere egentlig har lyst til å kvitte dere med. Har funnet ut at jeg lett blir en hjemmesitter om jeg ikke går ut, så jeg tror det er lurt å bare bestemme seg for å bli med, og så får den andre skjule så godt han kan at man er sliten og trøtt. Sånn er det jo når man har barn, man blir sliten. Det må man bare lære seg å leve med, det blir jo bedre etter hvert.

[Serial mom]

Ja, da er isåfall vi enda mer toillate som du sier, for vi treffer så og si aldri noen! Er alltid hjemme i helger og slikt. Vi har ingen nære venner her, egentlig ingen venner, og naboene er alltid på farten(de kommer herfra), så nytter ikke be dem ned, isåfall må vi nok booke dem noen uker på forhånd ihvertfall, hehe.

 

Vi har heller ikke familie her, de er vel 150 og 50 mil unna, så dem ser vi sjelden.

 

Plager meg ikke stort, men jeg liker å bake kaker, så rent helsemessig hadde det vært kjekt å ha noen man kunne be på kake i helgene! *ler*

[Anne-B.]

Jeg har sluttet helt med kakebaking. :S

[2 smågull og en sprie på vei..]

Det plaget meg ikke så mye før, da barna var babyer, men nå så har jo de godt av at vi er litt sosiale sammen også. Pluss at det plager meg litt nå at vi ikke ber hjem til middag oftere, jeg er også glad i å bake bare at det er ikke er garantert godt resultat da. Det er liksom litt lettvint å sitte hjemme og være bare oss- men så morsomt det hadde vært å hatt noen som stakk innom som kunne spilt et spill sammen med eller noe..har på følelsen at "alle" har mange venner og "alle" har ting de bruker å gjøre sammen med disse vennene sine.. jeg tror det gjør at jeg føler meg litt rar..som ikke har det sånn i livet. Jeg kjente mange jeg også før, når jeg var alene og ung og livet var annerledes..

 

Må ha dette som et vår"forsett"

[Chiquita Bananas]

Sånn har vi det også, men vi har mulighet til barnevakt da. Men synes det er mer kos å være hjemme hehehe....

 

Men 2009 er året hvor vennene våre og oss ønsker å ta oss sammen og treffe hverandre - ihvertfall oss jenter.

Så etter en koselig jentefest med damene til samboerene våre som er opprinnelig barndomsvenner - så har vi avtalt å møtes en gang i måneden og bare skravles og komme oss ut. Og utenom det møtet skal vi prøve å finne på andre jenteting sammen.

Jeg arrangerte en ute dag for venners venner - endte med at det kom nærmere 30-40 stk med barn og alle storkoste seg og fikk en liten oppvekker om hvor lett og koselig det er å treffes.

Så det er bare å sparke seg i rumpa og tvinge seg selv ut - føles ut som et tiltak helt til man kommer frem, da er det vanskelig å løsrive seg og komme seg hjem )

Plutselig dukker det opp invitasjoner om home parties og andre ting og da sier jeg ja uansett.....det gjør godt å oppleve noe annet enn hjem og familie....