Nå er jeg helt oppgitt!! ang.samlivsbrudd hos ei venninne.

[Anonym bruker]

Jeg har ei barndomsvenninne som jeg er kjempe glad i!

Hun har i flere år levd med en mann som ikke behandler henne noe bra..det er tilfeller av utroskap og psykisk terror.Han har ødlagt henne helt,og hennes selvtillitt er lik null.

De har to ganske små barn sammen,og jeg ser at han ikke har god inflytelse på dem...han er meget humørsyk!!

Etter mye overveielser har hun endelig tatt mot til seg og flyttet fra han..

Men ennå har han "tak" på henne,jeg vet hun til stadighet er hos han og han hos henne.Det er jo forsåvidt greit sånn i forbindelse med henting bringing av barna,men jeg vet han er ute etter andre ting.

Har snakket med henne maaange ganger om dette,at hun må gi slipp..ikke bry seg om div.tekstmeldinger som han sender..(som ikke er av det koselige slaget)..Hun vet jo at han er en mester til å manipulere henne,og hun sier at hun egentlig ikke vil ha noe med han å gjøre.( da snakker jeg om seksuelt,han får jo pose og sekk han nå!!)

Men ennå og på tross av utallige tårer og lange samtaler fortsetter hun og dra til han!!

Nå kjenner jeg meg skikkelig sliten,litt irritert og lei meg på hennes vegne!!

Hva skal jeg egentlig gjøre,jeg har ikke mulighet til å være med henne hele tiden,men føler at hun trenger psykisk støtte for og gjennomføre dette!!

Eller er kanskje det beste å trekke seg helt unna??

Noen gode råd å komme med??

[Anonym bruker]

uff føler med deg..

 

Jeg har ei venninne som fra tid til annen blir banka av mannen.. De har ikke barn.. Det har "bare" skjedd 2 ganger, men begge gangene innenfor det siste året..

 

Hver gang ringer hun meg, helt knust og vet ikke hva hun skal gjøre.

Hver gang har jeg sagt at hun må komme seg bort, om ikke annet så for en periode.

Og at de må snakke med noen så han får hjelp..

 

Men hører hun?? Neida, hun syns bare synd på han, for det er alltid noe som ligger bak.. Eller han er så lei seg..

 

De krangler om alt mulig, hele tiden..

 

Jeg har bare gitt opp, og jatter med henne.. Men kjenner at jeg ikke alltid orker å ta tlf når jeg ser det er henne...

 

Lykke til!

[Anne-B.]

Du skal i alle fall ikke trekke deg unna, men støtte henne og hjelpe henne til å hjelpe seg selv. Ikke jatt med, men si hva du mener . Hun må lære å respektere seg selv igjen.