Hjemmeværende?????

[Anonym bruker]

Finnes det flere enn meg som "BARE" er hjemmeværende??

[lillesøster skal bli storesøster]

Har ei venninne som BARE er hjemmeværende med 2 barn på henholdsvis 3 år og 5-6 år.

[Anonym bruker]

Nei, men jeg har også en venninne som BARE er det. Hun er utdannet og jobbet i mamge år, men nå har hun vært hjemme i mange år også. Hun har to store barn på 12 og 14 og er godt fornøyd.

[Kokkeli nyter våren:)]

Jeg er jo i permisjon nå. Og trives så godt med det at jeg håper og bli hjemmeværende en god stund til etter perm slutt.. Hvis økonomien tilater det..

[mammamia<3]

Skulle jo ikke signere med anonym, men det var jeg som startet denne tråden Grunnen til at jeg skrev BARE er jo den at man ofte føler det utad fra omverdenen at man ikke duger til noe når man er hjemmeværende, Men det er jammen en stor jobb i seg selv.

Stortrives med å kunne være tilstede for ungene til enhver tid. De to eldste er akkurat begynt i 1.klasse, og ser ut til å synes det er kjempe godt å komme hjem til åpen dør og at mamma alltid er hjemme.

Minstepia er såvidt fyllt året, så jeg håper å få være hjemme enda lenge. Heldigvis har jeg en fantastisk samboer, som heller ønsker at jeg er hjemmeværende enn å presse meg ut i jobb igjen. Og så lenge det går rundt økonomisk er det ikke noe annet jeg kunne tenke meg

[blond]

Det er veldig bra at du kan være hjemme når du ønsker det, men er det ikke litt ensomt? Det er stor forskjell fra miljø til miljø på om det er status eller ikke. Noen ser bare ulempene: tenk hvis mannen din går fra deg, tenk hvor lite du får i pensjon, hva om du blir syk, osv, mens andre ser det som motarbeiding av likestilling. Merker du noe til slike holdninger?

 

Når du skriver BARE tenker jeg litt i den retningen, men du kunne jo også mene "bare hjemme" i motsetning å være delvis hjemme og delvis studere eller annet.

[mammamia<3]

Det blir vel neppe like sosialt som å være ute i jobbsammenheng, men er heldig sånn at jeg har gode venninner og familie rundt meg som også er mye hjemme på formiddagstid. Ellers går nå tida med til oppfølging av ungene, husarbeid, møter, turer, etc, etc.

Er vel kanskje ikke mere ensomt enn hva man selv gjør det til føler jeg.

 

Angående problemstillinger dersom det skulle vise seg at en plutselig skulle bli enslig, får en tenke mere seriøst på det når den tid kommer.

Men med alle stønader og hjelp fra nav, lånekassen etc, er man bedre rustet økonomisk som enslig, enn som samboende uten jobb.

Tragisk nok, men slik er det norske trygdesystemet lagt opp