Når man bare vil gråte...

[Anonym bruker]

Jeg er 29 år, ufrivillig barnløs og for øyeblikket full av hormoner... (kun få dager til mensen...). Vi ønsker oss barn, mannen min og jeg, etter 10 flotte år sammen. Jeg føler at jeg er i ferd med å gi opp. Alt. Og vi har ikke egentlig begynt...

 

Min historie: Hadde en Exu i 2005, SA i 2007, uten at vi hadde prøvd å bli gravide. Etter SA'en i 07 fikk jeg påvist PCOS. Gikk på Diane i 6 mnd, men de funket ikke for meg. Etter det begynte jeg på ketolyse og har gått ned ca 15 kg. Mannen testet spermiene i forrige uke, og de var ok, muligens litt nedsatt, men man kan bli gravid av dem... Vi ble anbefalt prøverør.

 

Da raste min verden sammen. Jeg har ikke tatt hormonprøver, ikke prøvd Pergo, ikke lap eller røntgen. De bare foreslo prøverør i august. Jeg er i utgangspunktet ikke negativ til prøverør, men har alltid sett på det som en "siste utvei"... Vi vil jo gjerne klare det selv. Jeg er skeptisk til bruk av hormoner, er redd for å bli syk... Men må jeg, så må jeg...

 

Jeg blir bare så oppgitt... I mellomtiden går mange av mine venninner rundt med store mager og barnevogner, og er så fornøyde. Og jeg spiller et spill som snart vil rakne, spillet om at jeg er glad og fornøyd og den det forventes at jeg skal være.

 

Egentlig vil jeg bare gråte... Men klarer det ikke.

[Anonym bruker]

Uff, dette var ikke trivelig lesning... *trøsteklem*!

 

Ikke gi opp, mange som har blitt gravide med litt hjelp, uten at man har behøvd prøverør. Du må ikke gi opp før du har begynt. Synes du skal snakke med mannen din om dette, og dere må bli enige om veien videre.

 

Jeg er nok ikke rette personen til å gi deg råd, for hos oss er det helt motsatt(ble gravid på p-pillen begge gangene...)...

 

Jeg ønsker deg lykke til!