Sjansen for å få sykemelding?

[Anonym bruker]

Høres ut som om jeg påp død og liv vil, men den siste tiden har vært preget av en berg og dalbane.

*Puls på over 90.

*Besvimt.

*Mye jobb

*Økonomi

*Lavt jern i kroppen

 

Jeg føler jeg ikke har tatt vare på meg selv, sagt ja til ALTFOR mye jobb. Står opp mellom 05-0530 og er hjemme igjen kl 1730. Lager middag, slapper av og skal prøve og sove. Ligger derimot og vrir meg i timesvis. Legger meg ca 23 og sovner som oftest ikke før 02-03.

 

Ligger og tenker på jobben, økonomien, dårlig samvittighet overfor barnet ++

 

Jeg vil prøve å komme meg på topp igjen, ved å få en sykemelding. Bare over helgen hadde vært noe.

 

Igår besvimte jeg. Ikke så lenge, men det bekymrer meg egentlig...

 

Men, jeg vil jo ikke dra til legen, om jeg ikke føler at jeg blir hørt..

Samboeren har også vært lite hjemme, så jeg har stått alene om egentlig alt.

 

Føler bare at jeg må ha tid til å komme meg over kneika, komme sterkere tilbake.

[Anonym bruker]

Legen min hadde glatt gitt sykemelding på dette, men vet jo ikke med din.

 

Moren min er arbeidsnarkoman og har nå en viktig jobb, men hun måtte rett og slett sykemelde seg for å komme seg over kneika, bl.a. pga lavt jernnivå. Hun har ikke vært sykemeldt noen gang, så var kanskje på en måte et tap for henne, men kroppen bare måtte.

 

Håper du får kommet deg til lege og fått sykemelding. Du har vel også egenmelding.

[Anonym bruker]

Ok, takk for svar.

Da vet jeg iallefall at jeg går til legen med en "grunn".

 

Jeg må nok bare innse at jeg har gått på veggen, og oppsøker faktisk lege for å få hjelp. Det er ikke lett å innse det, at man tar på seg for mye - men jeg tror jeg bare må nå.

 

[Anonym bruker]

Jeg har ingen anelse om hvor lett eller vanskelig det er å få sykmelding, men du bør vel også snakke med arbeidsgiver om at du ikke orker å jobbe så mye. Så mye overtid er normalt sett heller ikke lovlig.

[Anonym bruker]

hei!

 

skjønner du ikke VIL ha sykmelding altså! MEN sørg for at legen din skjønner hvor sliten du nå er!

ikke gjør som meg.. jobbet max, var alene med 5 barn (minste var bare 10 mnd) å sa aldri nei ikke til noe..

 

så her sitter jeg da, totalt ødelagt. konstante kroniske smerter som ingen finner ut av:(

legen er overbevist om at kroppen min rett og slett er utslitt (33 år bare)

 

jeg som altid har elsket å være aktiv, rydde å vaske ++ er redusert til å bli sykt dårlig bare av å vaske gulvene:(

 

dette er ikke et liv, eksisterer bare føler jeg!

har vært sykmeldt i over 8 mnd, å ikke blitt bedre enda:(

 

jeg har altid vært en *kom igjen dette klarer du* menneske, å med et stort smil hadde jeg gjort alt! av glede faktisk:) men kroppen taklet det ikke til slutt.

 

har også et adhd barn, et psoriasis barn, + 3 som bytter på å våkne om natta. så får aldri den hvilen jeg kjenner jeg trenger.

 

så for gudsskyld sørg for hvile!! ikke end opp som meg!!

 

utad ser jeg jo helt topp ut. sminker meg, kler meg greit, fin frisyre, tynn osv.. men det gjør også situasjonen min værre, da folk som ikke kjenner meg tror jeg bare sutrer (de som kjenner meg vet jo hvordan jeg sliter, men det er få mennesker som bor her å janteloven står sterkt!)

 

men klarer til en viss grad å ikke bry meg om det, da psyken min er heldigvis sterk:)) bare kroppen som svikter!

 

hehe, ser det ble en lang avhandlig her gitt!! men ville bare at du skulle få lese litt om hvordan din hverdag KAN ende opp som vist du ikke tar signalene kroppen din gir deg:))

 

 

[Anonym bruker]

Takk for fine svar )

 

 

Jeg er meget klar over ting som kan skje - min far er uføretygdet pga for mye jobb og stress.

Han har ødelagt seg selv, og han er ikke 60 engang. :/

 

Derfor tok jeg tak i dette nå.

Jeg ble sykemeldt og får videre oppfølging. Deilig!

Han trodde det kun var blodtrykksfall - men pulsen var for høy. Måtte legge om livsstilen, for det er ikke bra å sove så lite og jobbe så mye.

Pengene eller livet sa han.

 

Livet og samvittigheten i behold overfor barnet mitt, svarte jeg.

 

Så, nå skal jeg komme til hektene igjen og sette meg selv foran.

Det er ikke morro å være den mest kvalifiserte på jobben, for de spør meg hele tiden. Og jeg klarer ikke å si nei.. :/

(Ikke for å virke skrytete og selvopptatt - men akkurat i det jeg jobber med er jeg den 5.personen som kan det jeg nå har gått inn i. De andre er i barsel/studier/permisjon og dermed er jeg den eneste av de 5 som kan den tingen. Og jeg får så mye press på meg også:/ )

 

Sendte en mail til arb.giver og sa hva legen hadde sagt.

Fikk OK til svar, men om det var negativt ladet eller positivt.. Det vet jeg ikke.

Føler det var bortkastet å fortelle henne det, tenkte å være ærlig og gi beskjed om hva som feiler meg. Men.. Det ble ikke særlig morro å få et slikt svar, som jeg ikke vet hva egentlig betyr..

 

Jaja..

Hva i alle dager skal jeg finne på nå? Ligge på sofaen?

Åh, det blir ikke lett, når jeg ikke er vant til det, hehe Men får sette pris på det.