Rare tanker om å få barn nummer to...

[bjørnen*i*det*blå*huset]

Jeg har en del "teite" tanker om det å få barn nummer to. Vi har verdens herligste gutt som snart fyller to, og føler at det nå begynner å bli tid for en til slik at ikke aldersforskjellen blir for stor. Men jeg syns det er vanskelig!

 

Funderer gjerne på om det er mulig å bli like glad i nummer to. Han vi har nå er jo bare helt fantastisk søt, grei og flink på alle måter (helt objektiv selvsagt.. ). Verden dreier seg jo om han. Er det mulig å gi like mye oppmerksomhet og kjærlighet til en til? Vet jo egentlig at det er det, men tenker sånn likevel..

 

Og kanskje aller mest.. Vil førstemann føle seg glemt og oversett om vi får en til han må dele oppmerksomheten med? Vil han forandre seg?

 

Kanskje jeg har slike tanker fordi jeg selv er enebarn og ikke vet hvordan det er å ha søsken. Jeg er jo 100% sikker på at vi skal ha flere barn, men jeg kunne ønske jeg ikke hadde disse "teite" tankene..

 

Vet ikke hva jeg ville med dette, men kanskje det er flere som har følt litt av det samme?

[Kakeåndsen]

Jeg tenkte noen av de samme tankene selv, og lurte på om vi var "slemme" som ville ha et barn til.

 

Nå i dag ser at jeg alle tankene var helt på jordet. Jentene mine elsker hverandre, og viser så stor omsorg for hverandre. Man blir ikke mindre glad i nummer to, man har tross alt ikke en gitt mengde kjærlighet. Heldigvis:)

[mai mammaen til to]

tror det er helt vanlige tanker...

 

lover deg 100 % at du blir akkurat like glad i nr 2... det er iallefall jeg.. og jeg er ikke noe mindre glad i eldste selvom jeg har fått en til..

 

her var eldste akkurat 2 år når minste ble født.det har gått strålende.. tror ikke hun har følt seg noe oversett. har jo kjempe mye tid til henne nå når jeg er hjemme i permisjon . hun har korte dager i bhg. og får mye fri. vi koser oss kjempe mye.

 

så eg sier go for it. du kommer til å bli akkurat like glad i neste babyen og storebroren blir nok glad i søsteren/broren. nå er mini 10 mnd og eldste 2 år og 10 mnd. går ikke en dag uten at hun ser på han og sier at hun elsker han. hehe

[Expat]

Disse tankene er helt vanlige og de fleste blir sjokka at det går an å bli like dypforelsket i et barn til (eller ti).

 

Og du kan lese om rekkefølgekarakteristikker her:

http://www.ivillage.co.uk/relationships/famfri/family/articles/0,,163_559974,00.html Sjekk for mellomrom i linken om det ikke kommer opp noe.

[Gjest]

Jeg husker jeg tenkte da lille her ble født at det gikk ikke an å få en til. Det kunne ikke være nok kjærlighet i meg til å elske TO så mye, dessuten er det veldig vanskelig å se for seg at hun ikke alltid vil være mer spesiell... Dessuten tenker jeg også mye på at hun "fortjener" masse alenetid med meg og pappa'n...

 

Men jeg ble kasta uti det med begge beina på en gang da han fikk daglig omsorg for eldstejenta på fredag. Plutselig ble veslesmurfen på drøyt 8 mnd lillesøster til ei på 2,5 år. Og jeg ser jo allerede nå at de har voldsomt stor glede av hverandre, selv om de bare har møttes én gang før storesøster kom hit og altså ikke kjenner hverandre særlig godt enda. Storesøstra koser og klemmer på vesla, og hu lille er ikke til å holde unna - kravler etter storesøster uansett hvor hun går hen. Og de ser på hverandre og lærer, for ikke å snakke om at de kommuniserer med hverandre (om enn på noe primitivt nivå siden lillesøster ikke snakker enda, og storesøster sier fire tydelige ord, resten er bare lyder og grøtprat).

 

Så jeg har nok innsett at enhver redsel for at det skal "gå ut over" den som har vært enebarn ligger i mye større grad hos foreldrene enn hos ungene. Og jeg ser jo selv også at det finnes mer kjærlighet der inne - selv om hun ikke er min, er jeg jo veldig glad i storesøster også Det går dessuten an å legge inn "alenetid" med ungene også - vi har valgt å legge dagduppene deres litt utenom hverandre, sånn at den ene sover mens den andre får alenetid- og så bytter vi etterpå Veldig greit når man skal samkjøre to unger som har vært vant med å være enebarn hele livet...

[mayaya]

Jeg tenker akkurat som deg - og har også vokst opp som enebarn. Tror det kan ha en sammenheng?

 

Vel, jeg sitter også her med diger mage og unge som snart vil ut, så jeg håper det går bra da! Men jeg bruker enda flere timer daglig på å tenke på dette jeg altså. Og nå, de siste ukene, så gjør vi alt vi kan for poden, samtidig som vi snakker mye om babyen. Litt får han gjøre det han vil fordi vi har dårlig samvittighet over det som skal skje, og litt prøver vi å hele tiden inkludere babyen i samtalen om vår nye hverdag. Tror jeg kjenner ekstra på det som mamma også, fordi jeg vet at mye av den første tida så blir det MEG babyen er til, liksom. Pga amming og sånt.. Og jeg savner nesten poden bare jeg tenker på det.

 

Men det går nok bra altså!

[FanteGuri]

Forstår hvordan du tenker, jeg har det slik selv også. Jeg har bare ei jente foreløpig, hun er snart 2 år. Jeg vil egentlig ikke at hun skal forbli enebarn, fordi jeg vet hvor fint det er å ha søsken, da jeg selv har hele 3 søstre i ulike aldre. MEN, jeg tenker og tenker.. Kan ikke bestemme meg om jeg skal ha flere barn.. Er så redd for at jeg ikke skal klare å gi eldstejenta nok oppmerksomhet og alenetid..

[J, J og meg:)]

Er to år mellom mine. De første ukene etter at nr to kom til verden slet jeg med skyldfølelse, da jeg følte jeg ikke fikk gitt nr 1 nok oppmerksomhet. Jeg tenkte mye på om det var feil å ha fått ett barn til. Jeg "savnet" å være nær nr 1 like mye som jeg hadde vært før.

Det gikk 2-3 uker, så var alle disse tankene og følelsene borte.

Jeg elsker de begge like høyt, og de to har det veldig fint sammen.

[Grigri m/3 gutter]

Jeg også er enebarn og tenkte mye rart på slutten av graviditeten.

VI hadde en gutt på 2 år fra før, og jeg grudde meg nesten for når tvillingene ble født, regnet med han ble sjalu og følte meg skyldig for å bringe to "fremmede" inn i huset.

 

Jeg lurte også på hvordan jeg skulle bli glad i ungene når de ble født, jeg kjente dem jo ikke. Samme følelse hadde jeg med førstemann, men selv om jeg vet at det gikk bra, tenkte jeg det samme denne gangen.

 

Det er nå gått over en måned og som jeg håpet tok jeg feil, de er ikke fremmede, de er våre søte babyer og de beste, fineste på jord! Er kjempeglad i dem, akkurat som med storebror for 2 år siden(og fremdeles!).

 

Kjør på med småsøsken, man blir like glad i alle.