HJELP MEG!!! Er det noen som har tlf.nr til SNÅSAMANNEN?

[enpå3ogenpå1]

mamman min er fryktelig dårlig (kreft) og har ikke lang tid igjen. Vi er desperate og jeg vil prøve alle muligheter for å få det nummeret.

Har fått tak i det gamle men det er ikke i bruk.....

Vær så snill.......anyone?

[Gjest Sekretøsa]

Leit å høre om mammaen din, men snåsamannen har sluttet i sitt virke..

[enpå3ogenpå1]

ja jeg vet det så veldig godt.....

men nå er vi der at vi vil prøve alt. Legene begynner å gi opp.

Forbanna forbanna kreft. Hun er bare et par og seksti..... det er så altfor tidlig. Kanskje han kunne sendt henne noen gode tanker eller bedt for henne hvis vi bare kunne fått tak i han.....

[enpå3ogenpå1]

dytt

[solstråle69]

Uff! Det var kjempetrist! Har ikke nummeret, men vet at Snåsa Hotell tidligere har videreformidlet.

 

Han har "sluttet", men tror han tar imot hvis han "føler" for det! Absolutt verdt et forsøk!

 

Lykke til!

[Gjest]

Skal jeg være ærlig så tviler jeg på at han kan hjelpe, tanta mi og farmor tok kontakt med ham, men det var ingenting han kunne gjøre for å hverken lindre eller helbrede, enda de har tro nok så det holder på den slags også.

 

Jeg forstå desperasjonen og smerten, for kreft er en helt forferdelig sykdom. Farmor døde 65år gammel av tykktarmskreft, dette skjedde for litt over 2år sia.

 

Jeg regner med at dere får oppfølging av et team, både hun og dere nære pårørende. Vi klarte alle, både vi nærmeste og farmor å innse hva som skulle skje, og vi fikk tatt et godt og kjært farvel og på gjensyn med hverandre. Siste gangen jeg så henne ( få dager før hun døde, og dagen før hun mistet bevistheten) så satt jeg ved sengekanten hennes å prata om ting som har vært og om det som snart skulle skje. Jeg pleide føttene hennes, ordna håret og pynta henne. Krabba oppi senga og lå vedsiden av henne og holdt rundt henne mens vi snakka om "gamle" dager, lo litt, gråt endel. Jeg er så glad jeg fikk denne studen med henne, i visshet om at snart skulle hun dø fra oss, det var vondt, men også visshet om at hun snart skulle slippe lidelsene hun hadde og alle plagene.

 

Siden du sier det ikke er lenge igjen så regner jeg med at dere har fått klart beskjed om at det ikke er mer de kan gjøre, bruk tiden klokt. Vær sammen, snakk så lenge dere kan snakke, gjerne vær tilstede i stillhet, ei hand å holde i, en klem. Slike ting er viktig for dere begge. Å Miste mamman sin er vanselig, min farmor var som en mamma for meg, vokste opp i generasjonsbolig og hadde vel et tettere forhold til henne enn foreldrene mine. Da jeg fikk vite jeg skulle miste henne så ble jeg så rådløs, sint, lei meg, fortvilt, irritert på legene, nekta å innse det først. Og slik føler de fleste det på sett og vis i en eller annen grad når de mister sine, og særlig i så ung alder og yngre.

 

Jeg føler med deg, og jeg skulle ønske det kunne skjedd et mirakel for dere, og hvis ikke så håper jeg din mor får en så god slutt som hun kan ha, og at dere rundt får tatt et godt farvel.

 

 

Stor klem fra

 

 

 

 

[enpå3ogenpå1]

uff ja. Vi har fortalt henne at vi elsker henne høyere enn himmelen, hun er umistelig. Men hun er så full av slanger og oksygenmaske at hun klarer ikke svare. Mye slim og det raller mest når hun prøver å snakke. Enn så lenge har de ikke avsluttet behandlingen (bla dialyse), men hun har fått multiorgan svikt (nyrer, lever og lungene funker ikke optimalt) så det er ikke så mye de kan gjøre nå. Det er svært vanskelig.

 

Tusen takk for omtanken. Og tusen takk for nydelig svar Ugl@, du beskriver det veldig godt. Jeg sitter og storgråter nå og lurer på hvor mange tårer som egentlig er lagret inni en. Skjønner virkelig ikke åssen jeg skal fungere uten mamma, hvis hun dør da....hun lever jo enda!

Det er jo helt for jævlig uansett, men det blir nesten litt ekstra sårt når man er gravid i tillegg. At mamma aldri skal se det nye barnebarnet......alt vi ikke fikk gjort........det er så fælt og jeg holder virkelig ikke ut......

 

[Gjest]

Jeg forstår deg så alt alt for godt....jeg var selv gravid med minsta da farmor døde. Hadde håpt hun skulle få oppleve henne, men slik ble det ikke.

Jeg slapp å se henne kobla til for mye utstyr, for jeg ble sjuk og måtte holde meg unna henne da hun ble innlagt, men der gikk det fort, 3døgn så var hun borte. Sleit lenge med at jeg ikke fikk vært der, men innser at det var kansje bedre slik uansett nå i ettertid.

 

Jeg frykter ikke døden selv, jeg tror ikke den er vond på noen måte, og jeg tror det er mer for oss på et vis. Vi er så utrolig komplekse som mennesker, så fantastiske, med følelser og alt, så jeg har innsett etter å ikke ha trodd på stort før at det må være et eller annet for oss etter livet også på et vis, for atomer,celler osv alene er ikke forklaring nok for meg. Å holde litt fast på slike ting har hjulpet meg.

Å tårer går aldri jeg tom for, men det gjør også godt å gråte, vi trenger det. Du klarer å fungere, selv om det vil gjøre vondt. For du har alltid en bit av henne med deg, og i barna dine, uansett. Hun blir aldri helt borte.

Jeg koser meg med minnene, om en god oppvekst, en fantastisk farmor, ler av rare ting hun sa å gjorde. Jeg og tanta mi kan sitte å snakke om alt mulig å minnes henne i timesvis, og da er det som vi hører stemmen hennes innimellom.

 

Den dagen vil også komme for deg, at i sorgen kan man også glede seg over det som var, der sykdom og lidelser blekner for det gode og morsomme.

 

Jeg håper kansje noe av dette kan være litt til hjelp.

 

[gerd]

Jeg skjønner du er redd for mammaen din.

Jeg ville bare si at min mor var veldig syk og visste hun skulle dø. Hun lå ett år på sykehus. Hun ringte snåsamannen og han var hyggelig, men han sa han nok ikke kunne hjelpe - sykdommen kunne ikke han gjøre noe med. Dette er 3 år siden og mamma var ikke fyllt 60.

Han kan ikke kurere sykdom som har kommet for langt - type kreft og andre sykdommer som bryter ned kroppen.

[gerd]

Huff. Nå fikk jeg veldig flashback her. Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg var også gravid da mamma døde. Jeg fødte seks uker før faktisk. Det er det verste året i mitt liv. Vi trodde vi skulle miste henne mange ganger, men tror hun hadde bestemt seg for å vente til jeg hadde født. Jaja - livet går videre. Det er faktisk sant. Klarer jeg det så klarer du det :-) Dere får ta godt vare på hverandre dere som er igjen.

[enpå3ogenpå1]

igjen tusen takk for svar! Det hjelper å høre hvordan andre har kommet gjennom sykdom og sorg. Selv om jeg ikke unner min værste fiende den opplevelsen er det faktisk litt trøst å vite at man ikke er alene, andre har klart å gå videre i livet. Det er andre som har vært og sikkert skal gjennom det samme. Men det er så vondt så vondt når det står på. Legene prøvde en siste greie i går, så de har jo ikke avsluttet behandlingen. Vi får svar på prøver i ettermiddag. Jeg vet nesten ikke om jeg tør å håpe..... jeg tror vi trenger et mirakel. Vi klamrer oss til det lille håpet vi har (kanskje 2%). Jeg føler meg nesten helt tom og nummen, er sint, forferdelig lei meg, ler litt og gråter mest, synes det er jævlig urettferdig og meningsløst og jeg skjønner rett og slett ikke åssen vi skal fungere uten mamma.

Nå gjelder det bare å håpe legene har funnet det som skal til å snu hele prosessen. Eller få tak i Dr. House

 

Tusen takk for svar!

[gerd]

Vet ikke annet å si enn at jeg tenker på deg.

Om du har ei jente i magen kan du jo gi henne din mors navn? Det gjorde jeg selv om navnet ikke er særlig populært blandt nåtidens barn - er et typisk mammanavn :-)

MEN det er så godt å ha gjort det. Mamma ble veldig glad og jeg kjenner det gjør godt å ha en liten ...... i huset.

Noen kvinnenavn kan man jo lage guttenavn også - men ikke mamma sitt navn da...

Noe å tenke på?

Det hjalp faktisk meg litt.

[Gjest]

Send meg en pm....jeg har ikke tlf.nr da men....