Jeg tror kanskje jeg blir alenemamma!!! :(

[Mandalas]

I april skulle/ skal jeg og samboeren med to barn flytte til en ny leilighet. Alt skulle bli så bra, vi skulle starte et "nytt" liv omtrent.

 

Men.. Vi bor i samboerens hjemby og jeg klarer det ikke mer. Jeg har ingen hjelp eller avlastning her og jeg gjør det aller meste med barna. Attpåtil har et av barna spesielle behov og nå etter jul har det vært møter hit og dit, tlf hit og dit. Og alt det faller på meg for samboeren er på jobb 11 timer hver dag. Jeg blir helt gal. I november ble jeg lagt inn på sykehus pga stressreaksjon, og siden det har jeg vært sykemeldt to ganger! Jeg stresses ihjel snart og nå er jeg langt nede. Så jeg har sagt til samboeren at jeg vil flytte hjem.. Dårlig timing, det vet jeg, så jeg kan forstå at samboeren ble sint.

 

Vel, i jula kranglet samboeren og mamma, så samboeren vil ikke treffe mamma på lenge. Mamma har vært bra på å kritisere det vi gjør og hvordan vi har det, men jeg er så desperat at jeg vil flytte dit igjen nå. Jeg er så sliten av å bo her, jeg går hele tiden rundt med konstant stress uten noen å prate med eller treffe. Dessuten blir vårt barn med spesielle behov veldig isolert her hvilket ikke er bra heller. Barna prater så ofte om mormor og morfar, og barnet med spesielle behov sier ofte at h*n vil bo der, at h*n vil at noen andre skal bo i den leiligheten vi bor i.

 

Alt er så vanskelig nå. Igår sa samboeren at jeg kanskje burde flytte med barna så kan ha få seg en liten leilighet her vi bor nå. Ja, kanskje det er lurest.. Men jeg elsker han og jeg tror han elsker meg. Det er dette med bosted vi ikke kan finne ut av. En annen aspekt er at barnet vårt med spesielle behov hadde fått veldig mye mer hjelp i min by. Noe som selvsagt lokker meg sterkt.

 

Ikveld skal vi prate om vår fremtid skrev han på mld. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Flytte 60 mil bort med barna alene? Etter at vi har pratet om det i noen dager? Bli boende her og fortsette å gå inn i veggen hvert kvartal? Det kan virke som samboeren har fått helt nok nå og at jeg flytter med barna...

[Odine!]

11 timers arbeidsdag er veldig mye, er det noen muligheter for at han kan jobbe NORMALE arbeidstider, slik at dere kan ha et reellt familieliv? Hvis han jobber så lenge pga penger, tror jeg det er bedre for barna med lavere levestandard(mindre leilighet, færre ferier) og å ha foreldre som bor sammen.

[Mandalas]

Han har reisetid, det er derfor det blir så mye. 9 timer + reisetid. Akkurat nå er han borte 11 1/2 time hver dag faktisk.. Og når jeg studerer (er sykemeldt nå) har jeg 1 1/2 time reisetid en vei. Jeg blir så død av å bo her

[Gjest]

Kan samboeren din få seg jobb der du vil flytte da? Jeg synes det er rart når voksne mennesker setter seg selv før ungene sine. Da tenker jeg spesielt på at dere ikke får den hjelpen dere trenger med gutten deres hvis dere blir boende. Han må jo forstå at det er viktig for fremtiden til sønnen deres at noe blir gjort. Ikke kan jeg helt skjønne at han orker å bruke 2,5 timer på reising hver dag heller. Han må jo bli utrolig sliten av så lange dager. Og blir man sliten blir man også urasjonell. Finnes det et familievern kontor i deres distrikt? Ring å bestill en time til dere så familien din kan få råd og veiledning av en nøytral part.

 

Masse lykke til og stor klem på veien:)

[~Roskva~]

Det er jo tydelig at dere ikke kan fortsette sånn som det er nå, du blir jo syk av det.

 

Hvorfor ønsker samboeren din å bli værende i den byen dere bor i, til tross for at du mistrives? Er det fordi han har sin familie der? Er det på grunn av jobben? Akkurat hvorfor er det så vanskelig for deg å bli værende der?

 

Hvis han på ingen måte kan/vil flytte til din hjemby, hva gjør dere da? Bli boende der dere er, flytte til din hjemby sammen, flytte til din hjemby mens han ukependler, eller gå fra hverandre?

 

Vil ditt liv bli lettere som alenemor i din hjemby, enn sammen med samboeren din der dere bor nå? Vil dere kunne gjennomføre en flytting uten at forholdet mellom deg - din samboer - din mor blir mer skadelidende enn det allerede er?

 

Jeg kjenner jo ikke situasjonen din. Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig for samboeren din å flytte til din hjemby, eller hvorfor du ikke har et bedre kontaktnett der dere bor nå. Jeg vet heller ikke hvor fastlåst situasjonen er mellom dere.

 

Jeg kan derfor ikke gi noen råd, annet enn at disse tingene må dere få klarhet i før dere kan ta den beste avgjørelsen for fremtiden.

 

Dere må avgjøre om målet skal være en løsning som holder parforholdet sammen, eller en løsning som gir best mulig samarbeid etter et brudd.

 

Kanskje hjelp utenfra kan være bra for dere? Ta i så fall kontakt med familievernkontoret der dere bor.

 

Lykke til :-)

[Mandalas]

Han kan sikkert få seg jobb ja, det finns gode jobbmuligheter der, i den grad man kan si det akkurat i disse nedgangstider..

 

Jeg vet ikke om det finnes noe familievernkontor, men kan sjekke saken.

 

Og takk, blir "spennende" ikveld..

[Mandalas]

Takk for alle spm som kan hjelpe oss på veien.

 

Som det virker nå så vil ikke samboeren flytte herfra fordi han vet hvordan "alt" fungerer her, fordi han har en jobb han trives i (kompisen hans har nettopp begynt der) og pga foreldrene sine (som han likevel bare treffer noen ggr i mnd).

 

For meg er det vanskelig pga jeg har alt ansvar for barna og aldri noen jeg kan ringe for avlastning eller hjelp. I hovedsak. Så kommer det med behandling av ene barnet inn i bildet også.

 

Jeg flytter nok alene med barna om han ikke vil flytte og om jeg får ta med barna (om ikke, så blir det en langt mer komplisert historie). Jeg har flere ganger tatt opp temaet med å flytte, han blir alltid sint og jeg sier "okej, vi kan bo her, det blir bra". Så blir det ikke det, verken for meg eller barnet med andre behov.