Blir det noen gang bra???

[Anonym bruker]

Jeg blir så frustrert.. Er bonusmor til en jente på snart 13 år, som bor hos oss i tre uker om gangen. Samboer jobber i Nordsjøen, og har henne derfor i tre av de fire ukene han er hjemme. Han er på jobb i to uker.

 

Jeg har selv en gutt på snart 14 år og samboer og jeg har en felles på 3 mnd.

 

Problemet mitt er at jeg lurer på om det noen gang vil bli kjekt å ha bonusbarnet her, om jeg vil klare å slappe av på samme måte som jeg gjør når hun ikke er her.

 

Vi har ikke bodd i sammen så lenge enda, da vi tildligere bodde i to ulike skolekretser. Av hensyn til de store barna ventet vi til mitt barn startet på ungdomskolen og likevel skulle bytte skole.

 

De som sier at en visste hva en gikk til med å velge en mann med barn fra før, tror jeg må være biomødre som ALDRI har opplevt å være bonusmor. Vi har vært sammen i mange år, men jeg trodde aldri jeg skulle få det på denne måten når vi flytta sammen.

 

Samboer og jeg er veldig like når det gjelder barneoppdragelse og har t.o.m gått til familieterapeut for å snakke om de utfordringene vi har med et bonusbarn hver. Han er i tillegg veldig snill og tar hensyn til mine ønsker, slik som jeg tar hensyn til hans ønsker. Så det er ikke her problemet ligger.

 

Det er ikke alltid like pyton når hun er her, hun er stort sett en snill jente, selv om hun selvsagt har sine ting hun og. Men jeg har i tillegg store utfordringer når det gjelder min egen gut. Så når jeg da har dette i tillegg til fellesen føler jeg at det er nok på en måte. Det er jo selvsagt litt pyton at samboer er vekke fra meg i to av de ukene han ikke har samvær og. Tror og kanskje det at det går tre uker mellom hver gang hun er her og at hun er her i tre uker om gangen ikke er så gunstig heller. Men det er berre sånn det må bli.

 

Jeg skjønner jo det at dette er noe jeg må gripe tak i selv. Og det pleier å gå bra når hun er her. Men jeg må ærlig innrømme at jeg alltid ser frem til hun skal til moren igjen, og at jeg kvier meg litt til hun skal komme til oss neste gang. Dette er veldig sårt, for det er tross alt samboers barn, og hun kommer nok til å bo hos oss en del år til.

 

Så derfor lurer jeg på, blir det noen gang bra??? Vil det gå seg til? For slik det er nå svinger det så enormt, noen ganger føler jeg at alt er ok, mens andre ganger er alt pyton. Hadde ønskt jeg slapp disse svingingene og at ting ville normalisere seg litt mer.

[Anonym bruker]

Klarer ikke å se hva du synes er problemet...?

Jenta er flott og oppfører seg bra, og dere er enige om oppdragelse...

 

Jeg tror like mye "problemet" er at dere har flyttet sammen... Du og sønnen din er vant til å være alene, gjøre ting på deres måte.. Og når mannen din i tillegg jobber borte 2 uker av gangen er dere jo faktisk alene mye av tidene ennå. (Selv om der er en baby i tillegg)

 

Jeg synes forøvrig samværet høres noe rotete ut...for alle parter. Hvorfor i all verden skal hu være tre uker i ett bare fordi faren er borte i to? Mulig dere har 50/50 deling, men uansett hvor store barna blir, så er det en omveltning hver gang de skal mellom hjemmene..

 

Og jeg har vært stemor tidligere, men er ikke det nå.., så jeg vet hvordan det er.. Likevel tror jeg du må ha vært ganske forberedt på barnet hans..

[Anonym bruker]

Jeg tror at ting blir bedre med å akseptere situasjonen, og se på livet litt mer praktisk. Selvsagt må det være kjærlighet og forelskelse og glød o glidenskap, men ati det lange løp er et forhold et partnerskap, og at en kan liste opp positive og negative forhold, og veie dem opp mot hverandre.

Da kommer jo det faktum at han har barn fra før gjerne på minus siden, men en kan allikevel veie det opp med andre gode ting. En kan også se på sine egne pluss og minus sider som en tilfører forholdet og se dette i forhold til hans.

Balanse. Du aksepterer samværet mer, og han yter mer i forhodl til de problemene du har med din fjortenåring. Han tar seg mer av baby, slik at du får mer overskudd. Du ofret stsort med å flytte, og han bør derfor gi igjen til deg ved å gjøre noe som er viktig for deg.

[Anonym bruker]

Det ble kanskje litt rotete fremstillt.

 

Problemet mitt i hovedsak er nok at jeg ikke klarer å akseptere helt at hun også er en del av familien. Går nok mye på at jeg og sønnen min er vant med å være mye alene. Når det da kommer et barn, som ikke er mitt eget, og er hos oss i tre hele uker blir det av og til litt mye. Det at hun ikke er der på tre uker gjør nok og til at jeg da kommer tilbake til være alene modus og derfor synes at det er mer pyton når hun kommer tilbake.

 

Det må og sies at det har vert MYE styr med biomor og også med fars familie rundt denne jenta, som har gjort til at jeg nok har fått litt negativt syn på hele situasjonen. Som alle andre stemødre hadde en selvsagt ønskt at samboer ikke hadde hatt barn fra før, men i og med at han nå har det og vi har 50/50 samvær så ønsker jeg jo at ting skal bli bra og at jeg skal få litt bedre følelser overfor denne jenta.Og at jeg klarer å akseptere at hun er like stor del av familien og at jeg koser meg litt mer når hun først er her. Eller at jeg i det minste slutter å grue meg til hun kommer.

 

Biomor jobber også i Nordsjøen, derfor 3 uker ordningen.

 

Som sagt så går det jo som oftest bra når hun er her, men jeg kunne godt tenkt meg å bli kvitt disse negative tankene. Derfor lurer jeg på om det noen gang blir bedre;-)

[Anonym bruker]

Dette er nok svaret du minst vil ha, men , dette henger ene og alene på deg selv ! Sad but true ! Jeg snakker av erfaring, jeg har det så likt deg på mange områder. Men jeg har kommet frem til at dette handler om meg og mine holdninger.

De ukene jeg klarer å være positivt innstilt, engasjere meg og er i godt humør, går som en drøm. De ukene jeg skulle ønske samboer ikke hadde barn, er lei og uengasjert, er helt pyton.

Og akkurat det samme merker jeg med barnet, det blir som en "speiling".

Spørsmålet ditt stiller jeg meg ofte selv, og jeg er usikker på svaret.

Det kommer vel helt ann på om de gode ukene til slutt får overtaket. Jeg håper inderlig det !