kaste bort livet i et dødt forhold??? treng synspunkt!

[Anonym bruker]

er glad i mannen min, men etter fleire år der eg har tatt ansvaret for alt, og kun gitt av meg sjølv uten å få noko tilbake er svært destruktivt...alt går etter det HAn vil, kun han kan sove lenge,gå på fest, komme til dekka bord og nyvaska klær.

ingen plikter som angår familie og heim er hans.

har frem til no innfunnet meg meg at sånn er det for veldig mange og han er hvertfall ikkje voldelig mot meg, sjølv om han fleire gongar i veka seier han skulle ha dratt til meg og spendt meg ut av huset..

dette skremmer meg siden eg frå før var sammen med både psykisk og fysisk voldelig mann. det blei til et 4 år langt forhold. og har mor som var voldelig mot meg til eg kom meg bort som 14-åring.

så tenker eg etter så mange år at det er meg det feiler noko, men det er berre rot og masse sjølvdestruerande tankegang som svirrer rundt i hodet mitt.

 

han er borte stort sett kvar dag, diller litt rundt, treffer andre som jobber i nordsjøen.

eg er heiem med 2 barn,kan aldri ringe og spørre om hjelp til noko, då er det "eit jævla mas", og eg blir bskylda fo rå vera kontrollerande og "sjuk i hove"... osv osv...

kjem heim til middag, et og legg seg på sofaen, kviler ein time, så må han ut å gjera nok "viktig" igjen før han kjem heim som oftest ettre legegtid, set seg på pc og med fjernkontrollen i handa." kan du laga noko digg til meg??"

 

eg er sliten etter ein heil dag med ungane, og fremdelse mange plikter etter leggetid, klær og heim skal jo ordnest.. rekninger og andre ting skal betalest.. kjenner eg ikkje greier å gi av meg sjølv som person til han lenger. etter ei stund med å få beskjed om at alt eg seier er teit, feil og uintressant blir det diverre sånn...

 

ufattelig sårende å aldri få noko igjen for alt eg gjer for denne lille familien på 4. har også hatt 2 svangerskap med bekkenløsning og krykker. men ingen hjelp, berre surmulig og klaging over at huset ikkje er støvfritt.

 

er egentlig ressurssterk og greier meg godt på eiga hand, det økonomiske skulle eg alltid ha ordna. begynner å sette det materialistiske langt bak i rekka, det kan ikkje lenger bøte på at eg /me ikkje har dte godt.

 

må legge til at han ikkje tenner seksuelt på meg og ikkje vil ha sex, synes underlivet mitt er "EKKELT", etter 2 fødlser. dette får meg til å føle meg som ingenting, ikkje verdt ein dritt for han føler eg...

 

MEN så er det noko som held meg igjen. når eg får dei innblikkene i kor fantastisk han kan vera, aldri mot meg lenger vel å merka,men når han av og til set seg ned med ungane og gir alt, på fest med kamerater der han tuller og er den typen eg husker han som , osv

 

hadde me kunnet finne fram til dette igjen vil eg berre ha han, no om dagen kjenner eg at eg rett og slett ikkje vil ha han heim igjen frå nordsjøen, har vert borte 2 vkr no, og eg har det mykje bedre. ikkje vert ei tåre eller ein eneste gang sinna eller såra på desse vekene..

 

dilemma...

[Anonym bruker]

TRÖSTE TRÖSTE KLEM(",)

 

hva skal man si her annet enn at jeg hadde det på samme måte med min x..han jobbet oxo på nords. å forandret seg noe jävelig ..hadde bare tid til seg og sitt og når jeg var hjemme og han ut på sjöen igjen.. kunne jeg leve ..men når han var hjemme fölte jeg meg som fange i eget hus.....

 

kom deg vekk er mitt eneste råd ..desverre og si det sånn ...

det er eneste måten du kan leve igjen..det höres ut som du forteller her om meg selv og min x...

jeg har funnet meg en ny mann men trengte lang tid på og komme meg videre og törre å satse på noe nytt..

 

men jeg tror du er sterkere alene enn sammen med han... for du er jo på en måte alene og vet jo aldri hva du kan forvente av han,,,,

 

lykke til og ta tiden litt til hjelp(",)

å nok en gang tröste klem til deg i kveld...

[Erymax]

Kjære,kjære deg:)

 

Når jeg leser innlegget ditt får jeg skikkelig vondt.

Har selv levd i et svært dårlig forhold og det med barn...vet hvor utrolig krenkende det er...

MITT RÅD ER - KOM DEG VEKK!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Før du blir ødelagt som menneske...Du er reseursterk,ja..men ingen klarer år på år med slik psykisk trakassering og nedverdigende behandling...det er rett og slett farlig.

Høres ut som om mannen din trenger hjelp,noe jeg tviler på at han selv innser..

Du har nødt for å bruke de kreftene du har nå på å hevde deg selv.

IKKE finne deg i dette lenger.Hvis du ikke setter grense for deg selv kommer han iallefall aldri til å respektere deg, og tenk på hva det gjør med barna å se at han behandler deg sånn...

Blås i at han er nydelig mot andre...han er en stor dust mot deg og det skal du bare ikke finne deg i!!!!!

Hvis du knekker sammen så vil han ikke støtte deg ( og det vet du av erfaring...), han kan finne på å få sympati fra andre (barna også mens de er små) for å vise "hvor fælt han har det som må leve med en kvinne med sååå mange problemer"

Det er hjelp og støtte å få hvis man bryter ut.Det er tøfft til å begynne med,men det er verdt det.Og - du vil klare det!!!!Tenk på all den dritten du har tatt igjennom dette livet..da klarer du dette for deg selv.

Du trenger også hjelp (snakk med fastlegen din) til å bearbeide de traumene som er blitt påført deg gjennom livet..det kan hjelpe deg til et bedre liv og kanskje på sikt hjelpe deg til å velge en partner som er bra for deg...når man har levd nedtrykket over lengere tid har man en tendens til å velge relasjoner hvor andre mennesker "trenger deg".Dette for å opprettholde behovet for å være sett og ønsket,og det er et grunnleggende menneskelig behov.Men folk skal se deg for den du er og IKKE for hva du gjør for dem hele tiden...

Jeg håper inderlig at du kommer deg vekk fra dette forholdet,selv om det tar mye energi å bryte ut...mitt råd - gjør det mens du ennå orker!!!

Masse , masse LYKKE TIL!!!

Jeg heier på deg;)

[Anonym bruker]

Her høres det ut som om det bare er å gå. Det er helt sikkert positive ting som du ikke nevner her (du må jo ha blitt sammen med ham av en grunn) men som en helt utenforstående som bare har lest denne korte teksten virker det usannsynlig at noe kan veie opp for slik oppførsel.

 

Har du tenkt til å gå resten av livet uten sex? Har HAN tenkt til å gå resten av livet uten sex?

 

Hvis du likevel vil bli:

 

Hvis det er sånn at han jobber og du er hjemme - opplever du at det å ha to så forskjellige liv er så belastende for forholdet at du lurer på om det hadde vært bedre om dere begge jobbet og begge tok en tørn i heimen?

 

Hvis jeg hadde tjent alle pengene våre og samboeren min (som lager det meste av maten og er kjempeflink til det, og gjør mer husarbeid enn meg) "bare" hadde vært hjemme, hadde jeg nok også hatt forventninger til hva han gjorde i huset. Er ingen av ungene i barnehage?

 

Når begge parter jobber, forventer de fleste at de deler husarbeidet mellom seg. Dersom du har ungene hjemme og dere begge mener at dette er det beste for ungene, får du nødvendigvis gjort mindre husarbeid enn om du hadde vært alene hjemme. Kan han anerkjenne dette som en jobb og akseptere at han skal ha de faste oppgavene x, y og z i huset? Som for eksempel å vaske vinduene, levere papirsøppel hvis det ikke hentes hjemme hos dere, gå igjennom barneklærne og holde oversikt med hvilke nye klær som trengs å kjøpes, et eller annet? Ting han kan gjøre når han er hjemme?

 

Her prøver jeg å være konstruktiv. Jeg blir også sinna og såra og gråter med jevne mellomrom, det er intenst å leve med et annet menneske.

Hvis du vil fortsette, foreslår jeg at du prøver å skrive (uten nødvendigvis å sende) det innlegget du tror han ville skrevet om sin frustrasjon. Altså se det fra hans ståsted.

 

Jeg spør også samboeren min om han kan lage noe godt til meg, for han lager så god mat. Kanskje han synes du er flink til å lage mat?

 

Jeg synes det er utrolig stygt av ham å si at han skulle ha dratt til deg. Jeg regner med han vet hva slags bakgrunn du har.

[Anonym bruker]

hei,

 

takk for svar, fint at du stiller spm andre veiern, det er det eg også prøver på om dagene, men greier ikkje å sjå kva det er eg gjer som kan gi han "rett" til å oppføre seg sånn mot meg.

 

er heime i fødselsperm no, baby er 4 mnd. forrige år gikk eg fulltidsstudier på handelshøgsskulen, og til hausten kommer eg til å jobbe 100 pro. problemet er at sånn er han mot meg uansett.

 

prøver å ta det opp med han om dagen, no greier eg ikkj eha det sånn lenger, men eg får berre dritt slengt tilbake og kommentaren "berre flytt", " at det er eg som er problemet osv... men han kan ikkje setta fingen på ka eg gjer gale heller... neste dag snakker han om ting som er fleire år fram i tid, som om me alltid skla vera sammen.

 

eg vil ha han, men som den mannen han var før me fikk barn, den mannen ser eg han er mot andre, men diverre ikkje mot meg lenger.

eg vil gjerne at barna skal vokse opp i ein god og trygg heim.

trist å sjå at minstemann, 2 år byrjar å fange opp farens oppførsel, no når han er heiem frå nordsjøen er han begynt å slå og kjefte på meg!! "slutt mamma" og NNNEI!.

 

no foreslo eg samlivshjelp, håper han blir med, ellers må eg nesten gå...sjølv om eg ikkje vil pga ungane og alt det vil føre med seg framover. trist siden dette er mannen eg vil ha.

 

kom gjerne med fleire synspkt,er så redd for å gjera noko feil i denne situansjonen som eg vil angre på resten av livet...

 

 

[Gjest Antarctica]

Dytter denne opp - jeg lurer på hvordan det gikk?

[mozongen]

..åhhh..jeg BLIR så provosert over å høre om menn som behandler kvinner på den måten...har selv opplevd det samme,og mener at disse mennene ikke akkurat kan kalle seg mannfolk...smålige og patetiske føkner,er det de er! ...huff,lykke til,du virker som en oppegående dame,så det ordner seg helt sikkert for deg tilslutt:)))

[Gjest Antarctica]

Hei HI: Når jeg i ettertid leste innlegget ditt nøyere, så ser jeg at denne mannen sannsynligvis har en annen kvinne / andre kvinner han er sammen med.

 

Signalene er mange: Han stikker av hele ettermiddagen mens du er hjemme for å gjøre noe "viktig", han tåler ikke at du ringer han når han er ute, fordi du da kan komme til å avsløre han, og han har slutta å ha sex med deg. Alt dette tegner et tydelig bilde. Han mangler all respekt for deg, men du er hjemmebasen hans, der visse praktiske behov blir stilt.

Huff, jeg blir helt mørkredd av hva menn kan får seg til å gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg mener at det første skrittet mot å komme inn i et godt forhold er å komme seg ut av et dårlig et.