vi blir ikke enige...

[kk88]

Hei. Jeg er helt ny her, og vet ikke helt hvordan forumet virker.. Jeg er en jente (kvinne?) på 20 år, og fant nylig ut at jeg er gravid. Jeg fortalte det til kjæresten min med en gang, og hans reaksjon var vel mest ''det går bra, jeg skal jo være med deg'' - som i at jeg skulle ta abort..

 

Vi har vært sammen i ca 1,5 år, og har det veldig bra sammen. Vi har så smått begynt å se etter leilighet sammen, før vi visste at jeg var gravid og har vel egentlig tenkt at det blir oss to.

 

Jeg har alltid vært mot abort for min egen del, og tror ikke jeg hadde klart å leve med det etterpå. Han sier han støtter meg uansett, og at han ønsker jo å kjenne barnet sitt men han har ikke lyst på barn nå. Han mener vi er altfor unge, og at vi har for mye igjen å oppleve før vi blir bundet til noe og noen. Vi har hatt en uke på oss til å tenke, men han står fortsatt fast ved at han synes det er for tidlig. Vi var hos sosionom idag for å få litt hjelp og nøytrale synspunkter, noe som var veldig deilig.

 

Jeg har ikke lyst til å ta noe valg som han absolutt ikke er enig i, selvom det er min kropp. Det er jo halve hans DNA og går jo like mye utover hans liv som mitt.. Jeg føler på meg at jeg i underbevisstheten har gjort et valg allerede om å beholde barnet, men jeg orker ikke å føle at jeg ''ødelegger'' livet hans.

 

Er det noen andre her som er/har vært i samme posisjon? Hvordan gikk det? Setter pris på alle tilbakemeldinger

[mamsen og ML+litenimagen]

jeg har vært i akkurat samme situasjon, jeg valgte å stole på meg selv og ikke han, noe jeg den dag i dag er helt utrolig lykkelig over, han også tør jeg påstå vi er fortsatt sammen i dag og venter barn nr 2.

 

han var så i mot at jge skulle beholde jenta vår men jeg sto på mitt. råder deg til å gjøre det samme. hadde jeg tatt abort fordi han ville det hadde vi neppe vært sammen med han i dag. det hadde vært for tung for meg. etter at jeg bestemte meg for å beholde, mot hans vilje, tok det en mnd eller to og magen begynte å vokse, babyen sparket og ja hele innstillingen hans forandret seg totalt. selv om det er hans like mye som ditt, er det din kropp og det er du som må leve med valget ditt. tar du ett valg som du er det minste usikker på, så kan det seriøst ødelegge deg.. lykke til:) si i fra hva du bestemmer deg for da:)

[linepetrine]

Fortvil ikke! Det er holdningene i dagens samfunn som igjen farger hans holdninger. Dere er absolut ikke ferdig med livet, dere har mange muligheter! Studentforeldre bor i billige studentboliger og klarer seg OK økonomisk. Det er dessuten mye du kan gjøre med barn. Vi har f.eks. muligheten til å reise 2 mnd til København hver sommer via min jobb. Da tar vi med begge barna og de storkoser seg!

 

Jeg har også et vennepar som reiste 5 mnd til Praha med en 2-åring og en baby på 4 mnd. Mammaen studerte tsjekkisk og pappaen var hjemmepappa på fulltid. Det er bare tull at barna setter stopper for utdannelse og selvrealisering - de gir bare det hele et nytt perspektiv!

[MammanTilKjetil]

Jeg er sikker på at om noen mnd har han ombestemt seg. Svangerskapet er jo en modningsprosess for dere begge. Ikke ta et valg for noen andre enn deg selv. Som helsesøster sa: vær egoistisk!

 

 

[kk88]

Tusen takk for svar! Det er godt å få litt støtte, og ikke føle meg ''svak'' fordi jeg ikke klarer å ta abort.

 

Jeg fortalte min kjære idag at jeg har tenkt mye, og egentlig kommet frem til at jeg ønsker å beholde erten i magen. Han ble helt på gråten og sa bare om og om igjen at det ikke går, at vi er for unge, ikke har råd (noe vi egentlig har), at vi ikke har noe sted å bo osv...

 

Hvor imot å beholde ungen var kjærestene deres? Noen ombestemmer seg jo når de tenker litt over saken, men han blir egentlig bare mer og mer nervøs og redd for at han skal få en unge.. Han sa at han ikke slår opp med meg selvom jeg beholder ungen, men jeg skjønte at han egentlig ikke har lyst da.. Men at han ikke kan gå fra meg bare. Jeg har ikke lyst til å ha ''fanget'' han, hvis noen skjønner? Dette er vanskelig Men jeg kommer til å bære nag til han resten av livet tror jeg hvis jeg føler meg presset til å gjøre noe jeg ikke ønsker med kroppen min.

 

Jeg vet at vi kan klare det sammen. Han er utrolig flink i det han driver med (rørlegger), har god arbeidsmoral og er kjempegodt likt av alle han møter. Han er typen som er flink til alt (litt irriterende iblant, haha). Han er aldri syk, og alltid blid. Han har hatt en helt normal a4 oppvekst hvor alt har gått bra. Moren var husmor til han var ferdig på videregående og han har fått hjelp til alt mulig. Ting har alltid gått hans vei, så han er ikke så vant til å håndtere uventede situasjoner som dette.

 

Jeg derimot kommer fra en familie hvor det alltid har skjedd noe. Enten fikk far hjerteinfarkt, mamma ble syk og sengeliggende i 1år, innbrudd hjemme, noen mistet jobben e.l.. Jeg er vel mer vant til å takle dette enn han, og klar for å tilpasse meg. Ikke at det har alt å si, men kanskje en liten del i det store bildet.

 

Jeg er så redd for at det ikke skal gå mellom oss fordi jeg velger å beholde barnet.. Han betyr jo utrolig mye for meg, men jeg kan jo ikke gjøre noe hele kroppen min skriker NEI til fordi han ønsker det..

[Yo&La+spire]

Utifra hva du skriver her så høres det ut som om du ønsker å beholde ganske sterkt, og da tror eg du vil angre mye på å ta abort. Som du skriver så kan noe av grunnen til at han ikke ønsker barnet vere at han er usikker på fremtiden og hvordan dere skal klare dette (noe dere helt sikkert vil;) Men tror du han vil angre når dere først har fått barnet og han ser at det ikke førte til "verdens undergang"? Veldig få angrer på et barn de har fått, men mange er usikre....Han har enda ikke følt dette barnet på sammen måte som du har, derfor er han kansje ekstra usikker.

 

Om han vil gå fra deg eller ikke kan eg ikke vite.....men om han gjør det er det neppe fordi dere har fått barn sammen. Han kommer til å elske barnet, og det gjør du også.

 

Vel...vet ikke om dette var til hjelp, men men...Det eg mener er vel (klisje) er du usikker så behold barnet! Du angrer mer på en abort du ikke ville ta, enn et barn du var usikker på om du skulle beholde;) Som du sier....du kan ikke ta abort fordi han ønsker det (selvfølgeig skal han taes hensyn til, han er faren, men til syvende og sist er det du som må ta valget....)

[Dancing Queen]

Hei. Jeg føler at jeg burde fortelle min historie til deg.. Den er nok litt spesiel, ikke hele er like fin..

Jeg var i samme situasjon som deg, jeg ønsket å beholde barnet, mens han var veldig sikker på at det ikke var det riktige for oss, eller han..!

Jeg tenkte som deg at jeg kom til å angre resten av livet hvis jeg tok abort så jeg valgte å stole på meg selv og beholdt barnet. Han sa at han uansett ville stille opp for barnet og meg..

Vi bodde ikke sammen når jeg var gravid, det var en vanskelig tid, men jeg kom meg i gjennom det

Når gutten våres var 3 mnd så flyttet vi sammen, holdt barndåp og alt så veldig bra ut.

Etter det da igjen hadde gått 3 mnd, når lillegutt var 6 mnd, begynte ting å bli annerledes.. Pappaen sklei sakte, men sikkert ut av livet våres.

Jeg satt alene hjemme hver kveld. Han trente 5 dager i uken, var ofte på fest, mens jeg var på jobb i helgen. Jeg måtte begynne å jobbe når lillegutt var 7 mnd får at ting skulle gå opp i økonomien.

Jeg gjorde alt jeg kunne, prøvde alt for at pappaen skulle engasjere seg mer og være litt mer sammen med oss, men alt blei bare verre.

I desember hadde jeg fått nok. Da jeg fant ut at han hadde vært utro flytta jeg.. Jeg hadde mista all selvrespekt og selvtilitt!

Nå har det gått tre mnd. Sist jeg snakket med pappaen sa han at han ikke ville være pappa og ikke ville ha noe kontakt med sønnen sin. Det er nå over 2 mnd siden.. Jeg har gjort alt jeg kan får at lillegutt skal kjenne pappaen sin, men han har tatt ett valg!

 

Nå har vi flytta i ny leilighet, fått noen møbler. Alt går mye bedre!

Vi klarer oss så bra aleine. Snart begynner lillegutt i barnehage og vi får en avlastingsfamilie som skal ha han en helg i mnd.

 

Mye av dette hadde ikke skjedd og livet mitt hadde nok vært mye enklere uten lillegutt. Men jeg elsker han! Han er det beste som noen gang har hendt meg! Jeg er uansett veldig glad for at jeg ikke tok abort

Jeg forteller ikke dette for å skremme deg, jeg ville bare fortelle at det er alltid en løsning. Om det skulle gå dårlig med dere sammen som kjærester og foreldre (som oftes så går det veldig bra) så kommer du til å elske barnet ditt, og dere kommer til å nyte hver dag sammen

Lykke til! Jeg krysser fingrene for dere alle tre. Det kommer til å gå så bra.

[linepetrine]

Flott skrevet DQ!!! Du virker som en sterk person!

[kk88]

Takk for at du ville dele din historie =) så sterk du er!! Godtå høre at det går bedre, det er lett å miste seg selv når man prøver så sterkt å holde fast på en annen man elsker..

 

Jeg må desverre fortelle at jeg mistet min lille Rett etter at jeg fant ut om det, fikk jeg sykt vondt i magen og måtte på sykehuset.. der fant de ut at eggstokkene mine var vridd 2.5ganger rundt og at jeg hadde en stor cyste i magen.. Så de måtte operere med en gang (to uker siden operasjonen). Operasjonen gikk fint, men det ble nok en for stor påkjenning på erten og misten den på tirsdag.. Det er utrolig trist, kroppen min har ikke helt fått med seg at jeg ikke er gravid lengre så jeg føler meg fortsatt gravid.. Synes det er fælt når jeg vet at jeg ikke er det

Men nå slipper vi å ta et valg. Så jeg gleder meg til vi er litt eldre og etablerte og jeg blir gravid igjen når den tid kommer..

[linepetrine]

Å, så trist... Ja, ja. Lykke til videre.

[samboer87]

uff det var trist.. jeg ble gravid da jeg var 18 og det har gått kjempefint:) Så hadde det blitt noe av hadde du ikke vært for ung synes jeg.