Har så problemer med å la andre passe babyen min!!!

[Anonym bruker]

Når går denne følelesen over? Klarer ikke å løsrive meg... han er snart 7 mnd!

[Anonym bruker]

Du må bare kaste deg ut i det! Jeg mener ungen bare har godt av å få litt nærkontakt utenom mor.! Det er ikke bra at han kun har deg, og du får igjen for det senere.

Tror ikke den følelsen du har går over av seg selv, det er nok noe du må gjøre selv også. Begynn med noen timer av gangen, og utvid senere.

Husk at du gjør det for sønnen din! Han trenger det!!!

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn, han er 10 mnd. Hadde ikke hatt noe problem med å la mamma passe han, men hun bor i en annen by. Og jeg føler ikke at han har så god kontakt med svigers.. og at de kjenner han godt nok til å vite hva han trenger etc. Han er 11 mnd og jeg har kun vært borte i fra han 3,5 time til svigers. At mannen min passer han alene går greit, at morgen min passer han når jeg er på besøk hos henne går greit. Men mannen min har faktisk glemt både mating og bleieskift når han hadde han alene, så kan ikke forestille meg hva svigers glemmer.. Men det går vel greit til slutt, og inntil da så passer jeg han selv. Har ikke hatt store behov for å ha barnevakt.. men skulle gjerne hatt meg en tur til frisøren nå altså!!!

[Anonym bruker]

Sønnen min er ett, og jeg har veldig vanskelig for å stole på noen andre med ham rett og slett.

Jeg vet jo at dette er bare tull, og at det selvfølgelig går fint om noen andre passer ham - men jeg klarer ikke.

Jeg har heller ikke hatt behov for barnevakt, men jeg tror jo at både jeg og sønnen min hadde hatt godt av det.

 

Men jeg må nok jobbe med meg selv - jeg VET DET!

[Anonym bruker]

Til anonym 20.09, at mannen din PASSER han går helt greit..? en pappa passer ikke sitt eget barn..etter min mening da..ellers, hopp i det, det ordner seg til slutt

[Lykkelig 2 barnsmor <3]

Jeg klart ikke å la andre passe datter`n min før hun var 1 år.. Og jeg gråt da jeg reiste fra ho, men tror alle kan ha litt godt av det. Fikk litt alenetid med mannen min, skader ikke forholdet det. Men jeg vet hvordan du har det... Det er hardt! Syns faktisk det er litt vondt enda jeg, og nå er ho 2.. :-)

[Anonym bruker]

Jeg har samme problem,og min er blitt 11 mnd,vet at sikkert andre også kan gjøre en god jobb.Men ikke like godt som jeg .

 

-jeg vet hvorfor han gråter

-jeg vet hva han trenger om han gråter

-jeg vet at hos meg får han den beste trøsten,fordi jeg er hans mamma

-jeg vet at det er meg han forventer å se neste morgen

Og om jeg skulle trenge barnevakt,vil jeg at barnet skal vær hjemme,sove før jeg går og våkne å se at jeg er der neste morgen.

Da vet jeg at mitt barn har det best.

 

Men at det er bra for BARNET å være hos andre,på overnatting???

Næh,det er det INGEN som klarer å overbevise meg om.

 

når de er så stor/liten,så er mamma og pappa best i hele verden,og da blir det ikke det samme om noen andre skal passe det...

 

Og ja,vi er heldigvis alle forskjellig.Noen tenker mest på seg selv og sine egne behov og andre tenker mest på barnet sitt behov.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig passer faren på ungene. Hva skal man si da? At han har ansvar for dem alene?

Jeg passer da også mine egne unger.

[Anonym bruker]

Jaja, hvordan skal det gå når barnet skal i barnehagen, da? Eller skolen, når den tid kommer?

 

Da er jo barnet våkent i tillegg(så ei som ville kun ha barnevakt når barnet sov).

 

Og selv om en føler at "ingen klarer det som meg" når det kommer til å ta vare på barnet, så er det kun noe en føler. Det er sjelden reelt. og OM noe blir gjort litt annerledes enn hva en selv gjør, så går det bra, det også. Utrolig nok;)

 

forstår likevel hvordan dere tenker, og slik kommer dere til å føle mange ganger i løpet av barnets oppvekst. Tenk når barnet skal gå til venner alene. Den dagen kommer, og det vil kjennes helt likt for en mor. Det er da en må innse at dette bare er noe mødre må gjennom, og en MÅ la barnet få prøve sine egne vinger.

[Anonym bruker]

Jeg synes faktisk det er litt egoistisk å ikke kunne sette bort ungen før den er over 1 år.. Greit nok at den er liten, men den har bare godt av å ha litt nærkontakt med andre enn mor og far.

Og jeg sier ikke hver helg og til hvem som helst.., men med andre dere stoler på.

(og har dere ingen dere stoler på, synes jeg synd på dere. Ikke vondt ment. Også kanskje en tanke å gå litt inn i seg selv og se om det faktisk er en god grunn til det..)

[Anonym bruker]

Ja, det er en grunn til at jeg ikke har noen som passer barna mine på døgnevis. Jeg har ikke familie her vi bor, og det er ikke aktuelt å flytte etter min mor, jeg har da mitt eget liv, og bor her pga jobben min. Jeg er litt for gammel for bestevenninneforhold. Jeg har mange formelle relasjoner som også har blitt private, men det er ikke mennesker jeg plasserer småbarn hos, uansett om jeg stoler på dem både som venner og som ledere ) Når jeg skal ut sammen med mine venner og bekjente så er det faren som passer sine barn, slik jeg gjør når han skal ut. Ungene er overholde ikke redd for andre mennesker, og har overnattingsgjester og overnatter hos venner selv, men de gjorde ikke det da de var babyer.

 

Det er kanskje vanskelig å forstå for deg, men det er en livsstil jeg har valgt og trives med. Hvorfor jeg skal gå i meg selv og ønske å endre livsstil, kan jeg ikke forstå. Er ditt liv bedre enn mitt? Hvorfor?

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke at ditt liv er bedre enn mitt.., vet ikke nok om livet ditt til å konkludere med noe sånt. Men hvis du leser hva HI skriver, at hun ikke klarer å plassere bort ungen sin til noen andre, p.g.a. hvordan hun føler det, så er det en helt annen sak! Jeg skrev at man selvfølgelig må se på sin egen situasjon, om hvor vidt man har noen som faktisk kan passe barnet sitt, og om grunnen er at man ikke VIL eller ikke KLARER så er det noe helt annet enn at du ikke har familie og andre "bestevenner" i nærheten.

 

Hvorfor skal alle være så forsømt nærtagen og hårsåre ogfeiltolke alt som blir skrevet her i værste mening???

Hilsen forrige anonym.

[Anonym bruker]

Seriøst? Vet du hvorfor han gråter, hva han trenger når han gråter ? Jenta mi er 17 mnd., og jeg skjønner fremdeles ikke helt akkurat hva hun trenger, når hun gråter! Her har vi hatt gjettekonkurranse på hva det er hun gråter for fra hun ble født! Men du er vel en slik supermamma, som gjør ALT riktig... og mener at foreldre som gjør ting på en annen måte, ikke gjør det de tror er best for barnet sitt! (og nå tenker jeg på den idiotiske uttalelsen din i slutten)

[Anonym bruker]

Når du skriver at du syns synd på andre som velger annerledes enn deg, og at andre "må gå i seg selv", så har du jo forklart at ditt valg er det beste og andres er dårligere. Dette baserer du på om andre mennesker plasserer bort barna sine til kjente og ukjente. Hva slags annen god mening du hadde bak ditt innlegg er for meg uforståelig, men det kommer klart frem at du verdisetter dine valg som bedre enn mine. Deg om det.

 

Jeg er en voksen kvinne og mor, og har ikke behov for "avlastning" for mine egne barn. Om det å si dette er å være hårsår så får det så være.

At en mor ikke klarer å forlate sitt 7 mnd gamle barn er ikke uhørt og rart. Det er faktisk helt normalt. Ikke be folk gå i seg selv for å se hva som er galt med dem. Jeg skal slutte å være hårsår når folk slutter å komme med hårreisende svar på slike spørsmål!

[Anonym bruker]

Neimen slutt opp a..!

Dette innlegget handler tydeligvis ikke om deg.., men du velger altså å forsvare en mor som ikke klarer å være adskilt fra sitt barn på noen som helst måte det første året? At det er normalt å føle sånn; greit. Men er det bra? For mor og barn? HI vil jo tydeligvis ikke ha det sånn, da hadde hun vel ikke skrevet et innlegg om det her.

 

Og IGJEN: Dette innlegget var vel om man klarte å sette bort babyen eller ikke, ikke om man hadde noen eller om behovet var der!

 

Og jeg har vel sett mer hårreisende kommentarer her inne enn det jeg kom med.

[Anonym bruker]

Skjønner at det er vanskelig!

Men dette er jo noe dere bare må ta dere i nakken og skjerpe dere på!

Dette handler m å ikke tørre å slippe kontrollen.

Det dreier seg ikke om at dere faktisk tror at barnet deres vil lide noen nød hos andre, men at dere er livredde for å miste kontrollen. Noe som ikke er helt sunt... Hopp i det! Hva er det verste som kan skje?

Ungen må gå en time med våt bleie? Får mat en halvtime før/etter normal tid? Dette går het bra!

Og du som stoler mer på din egen mor enn på svigers? Hvorfor det? De har da oppfostra din mann. Gjorde de en så dårlig jobb med han?

[Anonym bruker]

En ettåring MÅ ikke være alene med andre enn mamman og pappan, så det skal du ikke tenke på.

Eneste rådet jeg har til deg er å hoppe i det. Dra til frisøren eller på shopping og la pappan ha ungen da. Skjønner deg veldig godt, er helt lik. Men har dratt uten alene ett par timer, ett par ganger for å la barnet mitt og pappan knytte bånd uten meg. Det har alle barn godt av.

Så hopp i det! Glemmer han bleie på et par timer, er det jo ingen krise. så lenge det ikke er bæsj selvfølgelig Det ordner seg