Det er jammen ikke bare-bare å være mamma til et barn med ADHD.....

[Anonym bruker]

-Å skulle prøve å forklare barnet mitt hvorfor han ikke er bedt i bursdagen til (foreløpig) 4 av 9 gutter i klassen.....

 

-Å skulle prøve å forklare hvorfor det aldri passer for andre at han kommer på besøk hos dem........

 

Å prøve å forklare hvorfor det aldri passer for andre å komme på besøk til oss........

 

-Å prøve å forklare årsaken til at en i klassen ikke fikk lov av foreldrene sine til å be min sønn i bursdagen sin.....

 

Å prøve å forklare hvorfor vennene trekker seg unna.....en etter en....

 

Å prøve å forklare...................

Å prøve å forklare.................

 

.......og samtidig innse at han har en kognitiv svikt som gjør at han kanskje aldri vil forstå noen av disse tingene.....................

 

-Som mamma prøver jeg å forstå hvordan mange foreldre kan være så fordomsfulle overfor barn som avviker fra normalen.....

 

Som mamma bærer jeg på en slags sorg for at mitt barn ikke er like godt likt som andre barn og dermed blir ekskludert .......

 

Som mamma prøver jeg faktisk så godt jeg kan.............

[Anonym bruker]

Du kan si til ham at han er ikke alene om å ha det slik. Det er ikke du som mamma, heller......

 

Dette var kjent for meg. Men det blir bedre når de blir eldre, og søker venner på andre arenaer enn kun klassen og de nærmeste der. Akkurat de er ikke sikkert de noen gang blir nære venner, men det kan andre bli:) Det ser jeg her, selv om tenåringen skifter venner ofte, og har ingen skikkelig "bestevenn". Det går bra for ham, og han trives med det slik.

 

Det er en sorg. Åpenhet overfor foreldrene til barna i klassen, og de som var på SFO dengang, hjalp på her. Og hvertfall på det med invitasjoner; fikk hjelp av skolen - grei beskjed; alle eller ingen av samme kjønn.

[tittentei...]

Hvordan er det med medisinering? Hadde ikke min sønn fått ritalin,så tror ikke jeg han hadde hatt så mange venner.Blitt bare problemer.Men selv om en har adhd,så er mange med adhd ulike.Jeg har selv adhd,min sønn,min mann og min pappa og lenger ut i min pappas slekt.Har vært vanskeligt og tøft i mange år med en sønn uten diagnose og forståelse.Men etter slit,bup osv,fikk han diagnosen en stund etter skolen.Ble problemer på skole ja,men en helt ny gutt etter bruk av ritalin.Den må han ha.Har blitt bedre med tid også.Nå er gutten min 9 år og det har bare blitt bedre med bruk av ritalinen og skolen.Mange som ikke har peiling på adhd.Må mest ha det selv,eller barn som har det.Men enda bedre når en foreldre selv har adhd.Er tungt og ha adhd og bli forstått.Men må bare bite tennene sammen.Min sønn er mye med 2-3 ifra klassen som han liker og henge sammen med.Han trenger ikke mange rundt seg.Er glad får det.Vi snakker mye sammen om adhd og hva jeg følte når jeg hva på min sønns alder hvordan jeg hadde det.Og han forteller meg hva han føler osv.Vi har en prat av og til.Det gjør godt av og til.

[Anonym bruker]

...medisin hjelper godt... kanskje ikkje så morro for ei mor å "putte" medisin i ungen sin, men hverdagen til barnet blir bedre og han kan fungere sammen med andre

[Lektor Doppler med tillegg]

Vær åpen med de andre foreldrene. Si at du kjenner problemet, at dere jobber med saken, og be om litt forståelse og hjelp.

[Anonym bruker]

tenker på deg!