Uff, hva har jeg gjort??

[fornøyd ja]

Dette skulle liksom være det riktige valget, men nå når det nærmer seg kjenner jeg at jeg nesten angrer.. dvs ene minuttet angrer jeg, neste føles det riktig. Veldig ambivalent.

 

I tre år har vi prøvd å komme oss til en annen by, og endelig nå klaffet alt, nesten. Vi har fått bolig, barnehageplass og mest sannsynlig slipper mannen min å pendle mer enn et par mnd. Så det er jo fint. Og eldstemann går i første klasse så det er jo også i orden. I påsken flytter vi og jeg er så redd jeg er slem mot barna mine.

 

1. River de vekk fra nettverket de har og hvor de har det bra

2. Redd de ikke kommer inn i miljøet her

3. Redd jeg ikke kommer inn i miljøet

4. Hva hvis ingen av oss kommer til å trives? Dette har vært drømmen i tre år, og endelig, men nå ..

 

Det føles så galt, men samtidig riktig fordi det er noe vi vil. Men fader altså, starte helt på nytt etc. Og kommer barna til å bli utrygge og ikke ha det bra?

Jeg overdriver sikkert, men man vil jo så gjerne gjøre det som er best for barna sine også, men man skal jo trives selv. Der vi bor nå har barna det som plommen i egget, men jeg "mistrives" fordi det bl.a er et alt for lite sted etc og jeg er i en rehabilitering situasjon hvor jeg ikke klarer helt å bli frisk der vi bor nå.

 

Dere som har flyttet med så "store" barn, hvordan gikk det?

Har dere tips til hvordan komme lettere kontakt med andre barn og voksne?

Det skal sies at det bor ikke masse barn rett utenfor huset vårt slik det gjør der vi bor nå. Det har jeg også dårlig samvittighet for. At vi valgte denne beliggenheten fremfor det mest barnestrøket, altså der hvor alle barna bor omtrent.

 

Uff, hater å ha det slik. Vil så veldig finne ut hva som er best.. er det best å vente et år? Da skal eldstemann opp i tredje klasse og minsten begynner skolen neste høst. Noen har fortalt oss at bare hopp i det, det vil ikke være lettere neste år, men samtidig tenker jeg at kanskje det vil være lettere..

 

Eldstemann sier han gleder seg til å flytte. Jeg er redd han sier det for at vi skal bli glade, fordi han vet jo vi vil hit. Minsten vil ikke.

Håper inderlig noen av dere vil komme med synspunkter

 

 

[Nr2-og3 har kommet- lykke!]

Ikke godt å si hva som er best å gjøre men det jeg pleier å gjøre når jeg står oppi situasjoner hvor jeg må foreta vanskelige valg, er å følge magefølelsen/intuisjonen.. Det hjelper meg veldig når jeg er i tvil... Lykke til med valget enten det blir det ene eller det andre ;o)