Hva ville dere sakt til deres veninne?

[Anonym bruker]

Jeg har en barnløs veninne som altid er sliten. Selv etter ferien er hun ofte så sliten at hun må bruke en egemeldingsdag eller to for å orke å gå på jobb. Hun og samboeren kommer seg aldri opp om før kansje mellom 12 og 2 om "morgenen" hvis de har fri. De har elendige spisevaner og diverse helseproblemer. Dagene er bestndig fullt besatt. De lever veldig hektisk.

Likevel, min veninde er en omsorgsfull, snill og på mange måter flott dame.

 

Nå ønsker veninden min seg barn. Jeg må inrømme at jeg er usikker på hva jeg mener om det. De er såpass gammle at om de skal skje bør det skje raskt, men jeg er rett og slett usikker på hvordan de kommer til å takkle det.

 

Ville dere våget å forsøke å snakke med en veninne om slike betenkligheter? Jeg vet det er opp til dem, men jeg er redd et barn kommer til å ta knekken på dem, både som par og enkeltmennesker.

[Anonym bruker]

ingenting!!

 

er overhodet ikke din sak!!

 

snakk om dårlig venninne DU er..

[Anonym bruker]

La være. Utrolig mange som takler foreldrerollen fantastisk likevel.

Har en slik venninne som aldri noe. Nå har hun tre barn, midt i husbygging og mann på reise. Klarer det utmerket.

Så jeg mener at så lenge det ikke er alvorlige psykiske problem eller rus så har man ingenting med å blande seg i sånne temaer.

Tror du hun blir en dårligere mor enn deg?

[Anonym bruker]

Du, ja du kunne beskrive meg for lenge siden du. Før jeg fikk lyst på barn. Hvem lever ikke slik når man er barnløs?? Hun har nok vokst et lite hakk og ønsker seg barn, og skjønner helt sikkert hva det innebærer også. Og du skal ligge veldig lavt i terrenget synes jeg.

[Anonym bruker]

Jeg håper ikke hun blir noen dårligere mor enn jeg er, men jeg er redd for det. Jeg er veldig splittet i om jeg skal ønske at hun blir gravid eller om jeg skal håpe på at det ikke går. Sansynligheten for at hun skal bli gravid er muligens ikke så veldig stor. (Hun er 43 og har hat en del problemer med underlivet bla). Litt psykiske problemer har hun også, men ikke noe jeg tror vil bli deffinert som alvorlige. Hadde hun enda hat en samboer jeg hadde tro på at ville stille opp, men han lever fortatt som om han var 18.

 

På sett og vis tror jeg hun vil bli en fantastisk mamma, jeg er bare redd hun ikke kommer til å orke det.

[Anonym bruker]

Jeg er for så vidt enig med deg, men jeg er rett og slett bekmret for henne. På mange områder tror jeg hun vil være en "bedre" mor enn det jeg er, men likevel synes jeg kansje noen burde nevne for henne at det ikke er sikkert at det å få barn vil være det beste for henne, eller barnet. Det er så mange som maser om at hun må forte seg å få barn pga alderen, men ingen som våger å si t hun kansje bør tenke i andre baner.

[Anonym bruker]

Ja, jeg kommer nok til å være veldig forsiktig med hva jeg sier, og jeg kommer også til å stå klar til å plukke henne opp når hun bryter sammen eller blir syk. Jeg håper bar hun ikke gjør noe veldig dumt.

[Anonym bruker]

herregud! dårlige sove og spise vaner blir fort retta på når man får en liten en.. Jeg har alltid vært b menneske, sover lenge, spiser ikke frokost, og kunne gjerne være oppe til langt på natt..

 

Dette har da ikke gjort meg til en dårlig mor, for det fikser seg lett selv.. Nå er det tidlig opp, og selv om jeg fortsatt ikke er npoe frokost menneske, fr da gullet mat forde.

 

Tror nok venninna de har like store forutsetninger til bli en god mor som deg før du fikk din første..

[Anonym bruker]

Bruk heller energien på å lære deg å skrive riktig norsk du, HI.

Og det er legalt å bli sliten selv om man ikke har barn, vet du. Jeg var utrolig sliten i perioder da jeg kun hadde meg selv og jobbet fullt. Fordi jeg hadde høye ambisjoner og alltid ytte 200 prosent.

Når man får barn, fordeler energien seg på en annen måte, og det er uansett ikke samme type slitenhet.

[Anonym bruker]

Hvem i all verden er du til i det hele tatt å mene noe om hvorvidt et annet menneske bør få barn eller ikke?

Forstår ikke engang at du lager en problemstilling av det.

[Anonym bruker]

Jeg er en venninne gjennom ca 25 år som har plukket henne opp gang på gang når hun har tatt seg vann over hodet slik at hun bryter sammen. Jeg har hat henne boende i uker når hun har vært så "sliten av alt" at hun ikke har fått i seg mat, jeg har vært den hun har kommet til når samboeren har vært utro og den hun har betrodd seg til når det var problemer på jobben. Jeg ønsker henne virkelig alt mulg godt, men jeg er veldig usikker på om det å bli gravid vil være et gode for henne.

 

Det er klart hun bestemmer dette selv, men hvorfor skal det være så forferdelig tabubelakt å snakke om.

 

Dere må selvfølgelig gjerne rette stavefeilene mine. Hvis dere sier hva jeg skriver feil kan det til og med hende at jeg lærer litt etter hvert. Jeg vet at jeg staver elendig og blir bare glad for å bli retet på.