Jeg blir deprimert av å være her inne

[Anonym bruker]

Det ripper opp i så mye sårt. Vi har gått videre og ting har endret seg. Nå er samboeren min en god mann for meg og en god far får våre snart tre felles barn. Men det har ikke alltid vært slik, han har trumfet igjennom mye av særkullsbarnas ønsker og behov på bekostning av meg og oss, med å bruke barnas beste kortet. Han har også presset igjennom ting til gode for eksen ved å bruke barnas beste kortet. Han og eksen har bestemt at slik og slik, igjen på bekostning av oss.

 

Ikke bare lot han være å sette familien sin først, han gjorde ille mot oss for å forskjellsbehandle og favoritisere særkullsbarna sine, og for å gjøre tjenester for eksen. Han tenkte først og fremt på dem, og ikke på oss. Det går ikke an å ture frem sitt uten å tenke på at vi er et fellesskap. Det er så fryktelig sårt at han var i fellesskap med dem og ikke med meg og da senere oss. Det er nesten som om det ikke betyr noe at ting er nytt ting er bedre og vi går rette veien. Vi i fellesskap der hans barn er del av vårt fellesskap.

 

Jeg har aldri sagt at det ikke er rom for hans barn, men det må være på lik linje med alle andre i huset. Ikke noe særbehandling og dikkedarier. At han kunne utsette oss for noe sånt, kan jeg ikke fatte og begripe, kanskje var det alt en illusjon, kanskje var han aldri glad i meg, og da trenger han jo ikke være det nå heller.

[Gjest Antarctica]

Men hvordan var det at det endra seg?

[Anonym bruker]

Jeg hadde et par ting jeg gjerne ville at vi skulle gjøre, og det gikk over et år og ingen av tingene ble gjort, det var alltid noe som gjorde at det måtte vente, og til slutt klikka det for meg. Og jeg lista opp alle mulige ting der han hadde vært urimelig i mot meg, og jeg sa at egentlig var det nok, og vi begynte i terapi sammen. Fant ut hvordan vi skulle fikse opp i vårt forhold, fant ut hvordan vi skulle gjøre ting sammen.

Jeg sliter på ny når jeg leser og kommenterer på alle disse trådene her. Jeg blir mer og mer fortvila over hva han gjorde mot meg. At han ikke kunne se meg og mine behov, men alle andre sine behov ville han gjerne ivareta, samtidig som jeg strakte meg lenger enn langt for å hjelpe han med det jeg kunne.

Jeg følte meg utnytta og dum, lite verdsatt og lite elska. Han ble utrolig lei seg, og har vært helt super etterpå, nå har vi det egentlig bra. Men skaden er skjedd, jeg liker ikke å bli minna på det. Jeg bør faktisk slutte å være her inne. Men jeg kommer vel inn her å leser fordi jeg ikke er ferdig med det, fordi om vi har sagt at nå er det fremtiden så teller, så er jeg kanskje ikke klar til å gå videre.

[Gjest Antarctica]

Kanskje ikke lurt å grave seg ned i det, nei. Men du føler kanskje sorg over alt du "gikk glipp av" - alle gode dager dere kunne ha hatt hvis han hadde gått i seg sjøl litt tidligere.

 

Tru meg, jeg har også vurdert at det ville ha vært bedre å gå fra forholdet, fordi mannen min proriterte å avlaste sin ekskone i så stor grad at jeg tenkte jeg ville komme bedre ut om jeg ikke bodde i hus med ham...da kunne jeg jo gjøre som henne, knipse i fingrene når jeg ville ha noe gjort!

 

Det har jo endra seg, i mitt liv som i ditt, og alle har jo rett i at du må la framtid telle mest. Men i en sorgprosess er det heller ikke lurt å prøve å undertrykke hva man føler - da kommer det tilbake i fullt monn seinere!

 

Kan du prøve å "tillate" deg å sørge over det du mista eller ikke fikk, uten å klandre noen for det? Da mener jeg ikke rase mot mannen din for at han var en dust, men si enkelt og ærlig at du føler stor sorg over dette og at du vil bli ferdig med det i ditt eget tempo?

[*-*]

Du skriver at han ble utrolig lei seg og at han vært helt super etterpå - det er klart han elsker deg! Han var ny, usikker og utrygg i situasjonen, visste ikke hva han skulle gjøre og fikk det ikke til. Dere søkte hjelp og han har endelig skjønt hva som ble feil Jeg tror ikke det går på at han ikke elsket deg, han beviser nettopp hvor mye du betyr ved å endre seg så totalt!

Det er ikke så lett for mennene heller, helt forvirret over press fraalle kanter og dårlig samvittighet i nyfamilien. Kanskje han til og med følte i starten at det å prioritere deg ville være egoistisk av ham, mens det å prioritere eksen til tider var godt og raust av ham - nettopp fordi han elsker deg nå. Ikke så godt å si hva som ligger bak tilsynelatende håpløse handlinger, men det viktigste er at han har endret seg etter at det faktisk gikk opp for ham hva det betydde for deg og deres forhold!

[Anonym bruker]

Takk får jeg vel si.

Jeg må jo bare tilgi og legge det bak meg, sørge ferdig er sikkert lurt, og heller tro på at han gjorde det av en misforståelse, ikke fordi han ikke brydde seg.

Jeg sa jo fra lenge før det ble forandring, men ikke tydelig nok sikkert, så da føler jeg at han endret seg fordi han fikk kniven på strupen. Men det trenger jo ikke være sånn.

Bare godt å få ting ut av og til.