Bindings-/forholdsangst - hva kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg slet mye med dette da jeg var yngre, etter en barndom full av svik og noen dårlige forhold i tillegg. (Jeg var veldig sårbar, og ble en magnet for helt feil mennesker.)

 

Gikk i terapi en god stund, og endelig begynte det å løsne. Etter noen år ble jeg til slutt veldig forelsket, og gikk 100% inn i et forhold. Var veldig åpen om hvor vanskelig ting hadde vært, og fikk bekreftelse på at dette var alvor. I over et år fikk jeg med jevne mellomrom høre at jeg måtte "ha tillit" og "stole på" at vi skulle være kjærester, og jeg prøvde så godt jeg kunne. Imidlertid var det vanskelig, for kjæresten min oppførte seg i perioder ganske rart, og jeg ble av og til fylt av tvil og usikkerhet. Men jeg ga likevel forholdet alt jeg hadde, og jeg elsket kjæresten min. Vi snakket ofte om å gifte oss.

 

Så, etter nesten halvannet år fikk jeg vite at kjæresten min aldri hadde vært sikker på noe som helst, ikke elsket meg eller engang hadde vært forelsket i meg. Han hadde bare vært sammen med meg fordi jeg "var så pen og så fin person og sånt". Det var som å få et slag i mellomgulvet, særlig etter alle de velmenende løgnene jeg hadde fått servert.

 

Bruddet var forferdelig, skjønt jeg forstår jo nå i ettertid at det var kjæresten min som hadde størst problemer, men det hjelper meg ikke stort. Jeg klarer rett og slett ikke å bli forelsket lenger. Jeg kan bli betatt og ting kan se virkelig lyse ut, men på et eller annet tidspunkt er det som om noen bare slår av en bryter inni meg, og så føler jeg INGENTING lenger. Fra ett øyeblikk til et annet.

 

I det siste har jeg datet to personer, jeg likte i utgangspunktet begge to veldig godt. Men i det øyeblikket de begynte å vise følelser for meg og sende meg søte meldinger, si at de savner meg og andre klissete ting, blir jeg bare kvalm og stresset. Jeg unngår å svare, og har noen ganger mest lyst til å slette meldingene uten å åpne dem engang. Så jeg blir kald og unnvikende, og så fader ting bare ut, og jeg kan puste rolig igjen.

 

Nå lurer jeg bare på om jeg er ødelagt for godt, eller om dette kan gå over igjen med tiden. Jeg pleide å være kjempeoppmerksom, romantisk, søt, monogam og full av følelser. Jeg likte å ha sex. Nå klarer jeg ingenting lenger, og har bare lyst til å være singel for alltid. Jeg klarer ikke å se for meg selv med én person, og jeg føler at jeg har blitt kald og kynisk når jeg begynner å se etter feil ved personen, eller se meg om etter noen andre igjen nesten med en gang jeg har møtt noen som viser meg interesse. Det er vondt, og jeg føler meg så "gal".

 

Eks-kjæresten min lever imidlertid livets glade dager med ny dame, og det er klart det er bittert. Men jeg prøver å ikke fokusere for mye på det. Jeg håper bare jeg kan bli fikset igjen, på et eller annet vis.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men kanskje noen har noen tips eller råd til meg.

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Jeg forstår så godt hvordan du har det. Problemet er at dette ikke lett lar seg "samtaleterapautisere" bort heller, for det er begrenset hvor mye ord kan gjøre når erfaringene dine har satt seg i ryggmargen. Det er ditt ubevisste nervesystem som slår av "bryteren", og du rår ikke over det med fornuft.

Jeg har opplevd noe av det samme som deg. Svik i barndommen skapte et mønster av svik langt opp i voksen alder. Jeg var myk og mottakelig. Følsom. Men etter flere runder med svik, eller det jeg oppfattet som svik, kapselet følelsene seg på et vis inn. Jeg klarte ikke føle lenger. Ble som en sten.

Gikk til psykolog, samtidig som jeg gikk inn i et forhold der jeg ikke følte noe særlig i utgangspunktet. Det ble et slags kompromiss, tror jeg: Union med et annet menneske, men samtidig såpass lite med følelser at jeg slapp å bli såret.

Det gikk selvsagt ikke i lengden. Nervesystemet begynte å reagere. Jeg fikk hyppige panikkanfall. Var ikke lykkelig, men fant ikke veien ut av det.

Til slutt føltes alt så ødelagt og hardt inni meg at jeg valgte en ganske utradisjonell løsning: Jeg oppsøkte en velrenomert healer. Hadde ingen forventninger på forhånd. Men det skjedde noe merkelig, som er vanskelig å beskrive med ord. Det var som om noe åpnet seg innvendig, en sluse, eller en blokkering som de sier på det språket, og det var ikke engang skummelt. Føltes trygt. Godt.

Kort tid etter klarte jeg å avslutte forholdet mitt. Kort tid etter traff jeg mannen i mitt liv, som jeg raskt fikk mitt første barn med. Da jeg traff ham, følte jeg noe jeg aldri har følt før. Hjertet mitt sto på vidt gap, men jeg var ikke styrt av frykt lenger. Spør meg ikke hvordan det skjedde. Det ligger på et plan jeg opplagt ikke kan forklare.

I dag har jeg det veldig bra, og fungerer følelsesmessig. I teorien vet jeg at svik kan forekomme i livet mitt, men jeg har likevel tillit til selve livet.

Skulle gjerne skrevet mye mer, men rekker ikke akkurat nå.

Poenget er uansett at jeg tror ikke jeg hadde klart å "snakke" meg ut av følelsesløshetene min. Jeg måtte gjøre noe med den.