50/50 det beste for barnet??

[Anonym bruker]

Jeg lurer... Det skrikes om 50/50 deling av barn, så da slenger jeg inn en brannbombe 50/50 det beste for hvem?? Jeg har sett i mitt yrke og personlige erfaringer at det ikke nødvendigvis er det beste for barnet, men mer en egoistisk handling fra foreldre...

 

Barneloven sier sammarbeid til det beste for barnet, men klarer foreldre å se bort fra sine egne behov (og føelser) og gjøre det som er det beste for barnet??

[Anonym bruker]

Jeg tror 50-50 er til beste for foreldrene. Det løser det utolige vanskelige dilemmaet; hvem er viktigst av mor eller far? Ikke at jeg har et bedre svar enn 50-50 løsningen på det dilemmaet men...

 

Men hvis man skal tenke på barnet:

* står med ett ben i hvert rede

* må skifte hjemsted annenhver uke - må være UTROLIG slitsomt!!!

* må forholde seg til to forskejllige oppdragelsesmetoder og to sett med regler

* i mange tilfeller forholde seg til to forskjellige lokalsamfunn

...og sikkert mye mer...

 

 

Jeg tror disse barna må ha lett for å bli rotløse, miste følelsen av å høre hjemme ...

[Anonym bruker]

Jeg personlig er ikke så veldig for denne ordningen. Men om det så allikevel er nødvendig, synes jeg minste kriterie bør være at mor og far bor i samme skolekrets.

Det er gjerne venner man identifiserer seg med i barneårene, og synes det blir ille å dra barnet ut av det sosiale samspillet med venner annenhver uke. Ikke sikkert det er like lett å komme inn i "leken" igjen når man kommer tilbake.

Hver familie må jo få gjøre hva som passer for seg, men dette er en ordning jeg aldri ville hatt for mine egene barn. Og i de tilfellene jeg ser rundt meg, synes det ofte å virke som økonomiske motiver ligger til grunn.

[*-*]

Vi har 50/50 og barna hos oss trives veldig godt med det. Det er vanskelig å si noe prinsipielt om hva som er best tror jeg, vanlig samvær innebærer også mye fram og tilbake og ikke minst også en form for tap pga mindre kontakt med den ene forelderen. Men jeg tror noen ting er nødt til å være på plass hvis 50/50 skal fungere, som godt samarbeid, lite konflikter, bosatt i samme skolekrets/nære hverandre slik at barna alltid har samme nærmiljø og at de voksne forsøker å tilrettelegge logistikken slik at barna ikke merker så lite til det som mulig.

 

For oss føles det ikke noe mer stressende for barna at de bor to steder, ved bytte går de bare til skolen fra et hjem og til det andre hjemmet etter skolen. Ting og utstyr som går mellom hjemmene sørger vi voksne for. Vennene deres vet de bor to steder og har ikke noe problem med å forholde seg til det. Barna er nå blitt så store at ofte snakker om dette og de gir tydelig uttrykk for ta de ønsker å ha den boløsningen de har nå. De syns synd på barn som bare bor hos den ene forelderen, og er mer opptatt av det som er fint med å kunne bo to steder enn det som er dumt. Selvfølgelig er barn flinke til å samarbeide, tilpasse seg og ikke ville gjøre det vanskelig for de voksne, men samtidig må man også stole på sin egen magefølelse som omsorgspersoner. Hos oss er ingen av de voksne i tvil om at den ordningen vi har er den beste for våre barn på dette tidspunktet i alle fall. De er harmoniske og glade barn som ikke er mer stresset eller sliter mer på skolen eller sosialt enn jevnaldrende, snarere tvert i mot vil jeg si.

 

Jeg sier ikke at 50/50 er ideelt, men nå er ikke en skilsmisse ideelt heller. Man må se an situasjonen til hver enkelt familie, de praktiske omstendighetene og barna involvert, og så får hver familie finne en løsning som passer for dem. Det ene trenger ikke være verre enn det andre:)

[Anonym bruker]

Dytter

[Anonym bruker]

Det beste for barnet har faktisk (helt generellt sett) svært lite med fordelingen å gjøre. Samarbeidsklima mellom foreldrene er myye viktigere!

Så da kan man jo heller se i hvert enkelt tilfelle hva som er best for ungene, og heller være villig til å endre på det dersom det skulle bli nødvendig! Noen barn synes det er best med 50/50, andre hater det. Å skulle sette seg å være dommer over alle samværsavtaler er for meg ganske umulig, til det er man for forskjellig!

[Anonym bruker]

Kommer jo helt an på barnet om 50/50 er det beste.. Jeg vet med sikkerhet at det ikke ville gått i vårt tilfelle, han hadde aldri klart å omstille seg for ei uka av gangen. Til det er jeg og hans far for ulike i måten å gjøre ting på.

 

Jeg er streng med hensyn til skolearbeid ol, han får IKKE sitte foran TV eller et spill flere timer, faktisk ikke hver dag engang. Han må hjelpe til med ulike gjøremål i hjemmet (gå med søppel, tømme oppvaskemaskinen, flytte klær fra vaskemaskinen til tørketrommel når jeg ber om det osv), mens han stort sett gjør hva han vil hos faren.

 

Må vel si at for guttens del skulle man jo tro han trivdes best hos faren, men det gjør han faktisk ikke.. Det er her han har sitt hjem og sine venner.

[Anonym bruker]

nei 50/50 er ikke det beste for barnet. Barnet skal kun ha en base, ikke to. kanskje den beste og "rettferdige" ordningen for foreldre, men ikke for barnet. vær heller stabile VOKSNE og kommuniser på en voksen måte, og finn ut av det. det er det beste for barna. De skal ha trygghet, trygghet og trygghet.

[Anonym bruker]

Bare et lite innlegg fra en som husker hvordan det var å være skilsmissebarn. Jeg var bare hos pappa annen hver helg, dette synes jeg var alt for lite. Jeg fikk aldri nok tid med pappa. Jeg kunne fint ha bodd hos han en uke av gangen. Mamma og pappa bodde ca 4 km fra hverandre, så det hadde ikke vært noe stress. Tror man må se barnet ann, ikke alle barn vil oppleve det som stress.

 

[Anonym bruker]

Hvorfor er det ikke trygghet å være hos pappan sin???

[Anonym bruker]

hehe... så da er kanskje det beste at barnet får bo hos far i enkelte tilfeller da.. med tanke på hvor mange stemødre som skriver her inne om hvor håplse stebarna er så kan det umulig være noe trygghet i det..

[Anonym bruker]

det syntes jeg var en flåsete kommentar... jeg er selv skillsmissebarn og er godt oppe i 30 åra og jeg husker også at jeg savnet pappaen min, men han valgte å flytte til dama si en tre/fire timers kjøretur unna - det var hans valg - dama var viktigere en oss to barna!

 

Men jeg er lærer og ser hvordan barna med to hjem (selv om de er ganske nærme hverandre) sliter med å holde orden på bøker og lapper (gymtøy, sko, svømmetøy, lekser). Jeg opplever at mange av dem er frustrete og mangler en fast struktur i hverdagen. Jeg sier ikke at det gjelder alle, for for noen fungerer det godt. Barn helt ned i første klasse har stress symtomer (og det er ikke fordi den norske skole er for hard - det vet vi av avisoverskriftene - for der stilles det for lite krav.....), det er noe å tenke på...

[Anonym bruker]

Er selv skilt, og har et barn med exen. Det er noe som heter individuell tilrettelegging i skole og barnehage, og i slike saker burde det vært det i hjemmet og. Selv har jeg hovedansvaret for min datter. Far har vært lite interessert fra fødsel av. I tillegg valgte han å flytte til utlandet. Når barnet er hos far ringer jeg for å holde kontakt minst to ganger i uken, far ringer sjelden, og det går ofte lenge mellom hver gang han ser henne. Når jeg snakker med henne så gir hun ganske klare uttrykk for å ville komme hjem til mammaen, men samtidig er hun glad for å se faren. Det virker som om hun syns et par dager er nok. Vi hadde valig samvær en periode før far flyttet utenlands, og vi endret annenhver fredag til søndag og en dag i uken med overnatting til torsdag til mandag annenhverhalg fordi barnet ar tydelig urolig når den andre ordningen var. Det fungerte fint stort sett.

 

Så vil eg si at jeg er enig med anonym over her. Har lang erfaring innen barnehage selv, og har sett stressymptomene til barn med skilte foreldre helt ned i 2 og 3 års alder. Jeg er enig med at det er mye som skal legges til rette dersom et barn skal kunne ha 50-50 og ha det bra med seg selv.

 

Er også enig med det som er skrevet i andre innlegg, samværsreglene og barnelovensier at samværet er noe som skal være til BARNETS beste. Og når barna da er stresset, forvirret, utrygge og ikke har det bra med seg selv fordi mor og far syns det er best med 50-50, hvem er det da tilrettelagt for? Vil og nevne her at jeg har sett mye rart i forbindelse med slike saker som dette, og vil og poengtere at det til dags dato ikke er lov å dømme 50-50 deling i rettsaker.

 

Kort oppsummering: med min erfaring fra jobb med barn, jeg har ikke sett ett eneste lykkelig barn som har 50-50 deling med samvær.

[Anonym bruker]

Jeg støttet samboeren min i å gå for det omsog, jeg pushet til og emd litt på. Trodde vi skulle få bukt med dårlig samvittighet, og sirkus mentaliteten. Men det skjedde ikke.

Det ble raskt klart at barna ble veldig rotløse og stresset av ordningen, men den fortsatte til tross for det. Mora var glad i å ha barnefri, og han var glad i å ha ungene. De var begge veldig fornøyde. Ungene derimot sa jo at de var fornøyde, men de var vel neppe det. Det ble nå orden på det til slutt. Og nå virker de mer harmoniske.

Jeg lærte nå en ting, og det er at om det noen gang skulle bli slutt mellom oss, så skal ikke våre barn ha noe halvparten her og halvparten der. Skal heller kutte ut å be om bidrag, for den løsningen der, skal vi aldri gå inn på. Men nå har vi det jo fint sammen, og ser ingen grunn til å tro vi skal gå frahverandre, men var ikke så imponert over den løsningen når jeg så det i praksis.

[Anonym bruker]

For noen barn er det det beste, for andre er det andre ting som er best - vi er forkjellige! For noen passer det å gå nattevakter, for meg blir dte helt feil...

Skal man ha delt omsorg, så må man ha noen ting på plass, både følelsesmessig og praktisk. For vår gutt tror jeg det hadde fungert utmerket, men med en mamma som prediker om ETT hjem, og at han har det best hos HENNE (hun snakker med store bokstaver om dette temaet), så gidder vi ikke å forsøke engang. Nå har vi ca 35%, og det fungerer bedre enn da det var en dag i uka og annenhver helg. Da var det mye styr og vesen for å få tingene til å gå opp.

 

Ingen foreldre greier 100% å se vekk fra egne følelser når ting skal avgjøres, men noen lykkes i å legge dem tilside og heller ta sorgen på egen kappe og i enerom.

[Plotten og gullgutta =)]

Jeg kjenner meg litt provosert nå.. Men uansett.. Jeg og eksen har 50/50 deling på sønnen vår!! Det falt seg helt naturlig å dele sånn fra første stund.. Har hatt det sånn i snart to år.. Og sønnen er 4 nå. Det funker utmerket fint =) Jeg har bodd et lite stykke unna faren fram til nå.. Nå som gullet har blitt såpass stor, og skaffet seg kompiser i b.h og sånn, så var det greit at jeg flyttet nærmere far og b.h og senere skole, med tanke på venner og sånn.

 

Jeg ville ikke bytta bort denne delingen. Men klart, nå har jeg en eks som er ufattelig super pappa. Og vil ikke at sønnen vår bare skal se han annenhver helg og en dag i uka.. Men vi har vært enige om regler og oppdragelse hele veien. Har daglig kontakt med far. Og spesielt i disse tider hvor vi driver med bleieslutt og sånn.. snakker sammen, deler erfaringer, hva som funker og ikke funker. Ville som sagt ikke bytta bort dette.

 

Men jeg kan skjønne de som har ekser, enten kvinner eller menn, som ikke stoler på den andre part med tanke på en sånn deling.

Men jeg stoler fullt og helt på min eks, og så lenge vi ser på gullet at han trives med denne ordningen, kommer vi til å fortsette med det. Men kommer vi til skolestart, og får tips derfra at gutten ikke har det så fint som vi tror, så klart vi gjør noe med det da. Men så lenge han er tilfreds og fornøyd, så fortsetter vi som før.

 

Men kan da nevne samtidig, at han jeg venter barn med nå, hadde ikke fått den ordningen. Men det har med vårt forhold å gjøre, og min mistillit til han som far.

 

Så konklusjonen av denne rablinga blir vel at 50/50 delingen ikke funker for alle. =)

[Kreoline]

Men kan da nevne samtidig, at han jeg venter barn med nå, hadde ikke fått den ordningen. Men det har med vårt forhold å gjøre, og min mistillit til han som far.

 

Det hørtes da veldig urettferdig ut mot din mann, han har jo ikke fått vist at han ikke duger som pappa. Og om det er tilfelle, så forstår jeg ikke at du velger å få barn med han. At han som stefar ikke engasjerer seg slik du ønsker overfor ditt barn, betyr ikke at han ikke kommer til å engasjere seg i sitt eget barn.

[Anonym bruker]

Personlig synes jeg dette er en underlig løsning...

Flytte annenhver uke. Klarer liksom ikke forstå noe annet enn at det må være veldig slitsomt for en liten tass. Og i mange tilfeller har jo også både mor og far startet nye familier med barn. Hvordan er det da å være den som står i midten og hele tiden må reise frem og tilbake, mens søsken er igjen på et sted. Det må jo være rart?

Og ikke fatter jeg hvordan disse foreldrene klarer å følge opp ungene sine heller, en uke her og en uke der, tiden flyr, det vi begynte på forrige uke er glemt neste gang h#n kommer... nei, håper jeg aldri kommer i den situasjonen med mitt eget barn.

[Anonym bruker]

Jeg er så enig med deg,har litt erfaring hvertfall på d området.Har to barn fra forrige ekteskap og jeg og eks delte barna 50/50.Det er nå to år siden.Det vi har erfart er at eldste på 8 ble veldig urolig av flyttinge anhver uke og minste på 6 savna meg fryktelig.Så nå har vi heller delt søsknene,ja den satt langt inne,synes det var vondt å skulle se det ene barnet mindre...

Men det vi ser nå er at eldste er mer harmonisk og rolig og det samme med minstejenta:-) Vi setter pris på de langhelgene vi har sammen med begge og de krangler mindre også...så det vi trodde om at d var dumt å skille dem stemte ikke i d heletatt!!

Så man må svelge noen kameler for barnas beste....

[Anonym bruker]

Stebarna mine taklet ikke 50-50, og er nå tilbake hos mor, vel det er lenge siden, og far har mindre samvær enn halve tiden.

Funker bedre for oss alle. Sure mistilpasse unger det er slitsomt det, også når det kun er halvparten av tiden.

[Anonym bruker]

Tror det er ulikt fra barn til barn hva som er best. Noen tilpasser seg raskt nye miljøer og en slik ordning kan passe bra for dem, mens de som trenger tid for å venne seg til nye miljøer er det antakelig en dårlig løsning for...

 

Vi deler 50/50 - men hun er bare 2,5 år og vi har derfor valgt å ikke ta uke for uke, men maks en 3-4 dager før hun bytter. Hun er veldig fornøyd - men kjenner for så vidt ikke noe annet ettersom vi fikk barnehage plass nå - 2,5 år gammel - og jeg har ikke hatt råd til å være hjemmeværende så det har ikke vært den helt store overgangen for henne da vi har jobbet om hverandre for å få det til å gå opp.