Den MOTBYDELIGE debatten

[Anonym bruker]

I vår verden finnes det millioner av barn som sulter, blir torturert, mishandlet, misbrukt, lemlestet. Som mister foreldrene sine, familien sin, hjemmet sitt, skolegang, osv.

Og her inne sitter folk og diskuterer hvorvidt barnet vil få traumer av å begynne i barnehagen før det fyller ett. Hvorvidt barnet tar skade av å gå hjemme. Hvorvidt barnet tar skade av å være hos besteforeldrene et halvannet døgn. Og det er bare noen av eksemplene. Listen er lang.

Kom ikke het og snakk om skader! Jeg vemmes!

Mangler rett og slett ord for å fortelle hvor motbydelig det er.

[Anonym bruker]

Verden er urettferdig, desverre.....

 

 

[Anonym bruker]

Verden er såvisst urettferdig, men må folk være totalt perspektivløse av den grunn? Eller egoistiske? Eller stokk dumme?

[Anonym bruker]

Man må kunne ha meninger om de temaene selv om noen lider, man lever der man lever og utifra de forutsetningene man har selv.

 

Vi skal selvsagt være klar over hva som skjer ute i verden, men vi kan ikke la være å engasjere oss i hva som skjer akkurat der vi bor.

 

Mener du da at hver gang vi tar et valg i hverdagen skal vi først tenke på hvor ille de sultne barna har det, da kunne vi ikke gjort mye.

 

Det er alltid noen som har det værre enn andre, slik vil det alltid være, vi kan hjelpe til med de midlene vi har, men fortsette å leve vårt eget liv.

[Anonym bruker]

Er helt enig med deg HI. Mangen av dib brukerene er rett og slett HYSTERISKE. Tenk heller på hvor fælt andre barn har det. Ååå barnet ditt kan kveles hvis det legges et helseteppet over skyggen på vognen, ååå barnet ditt kan få traumer av å grine i 2 min, ååååå ring barnetvernet fordi noen oppholder ulovlige hybelkaniner i leiligheten.

[Anonym bruker]

Man ønsker jo selvfølgelig det beste for egne barn selv om barn på andre siden av kloden har det helt forferdelig.

Vi kan jo ikke la barna våre "sulte" fordi andre barn får lite mat.

 

 

Men vi kunne kanskje vært flinkere til å støtte og hjelpe, i TILLEGG til å ta godt vare på våre egne barn:)

[Gjest]

Ein må jo kunne klage over at ein sakner dottera si som har vært vekke ei veke, uten å måtte forhalde seg til dei som har fått dottera si drept.

 

Om ein skulle tenkt på alle dei som har det verre, så kunne ein aldri åpna kjeften i frykt for å seie noko galt.

 

Og det hjelp vel ikkje akkurat dei barna at du kaller andre mødre hysteriske?

[Anonym bruker]

Jeg mener IKKE at man ikke skal engasjere seg i hva som skjer akkurat der man bor. Og jeg er forbauset over hvordan folk klarer å tolke det slik hver gang de blir minnet på å sette ting i perspektiv.

Jeg mener at man skal slutte å innbille seg at barnehage/ikke barnehage osv. vil gi barnet traumer og skader. I det hele tatt burde verken menigmann eller forskere våge å bruke uttrykk som traumer og skader i slike sammenhenger. Det er et hån. Og etter min mening en uriktighet. I beste fall sier det noe om hvor skjøre vi er blitt.

Selvsagt skal man engasjere seg i sin egen hverdag, men man må også evne å se den for akkurat det den er og ikke forvrenge den til noe annet.

Barnehage/ikke barnehage, for å bruke eksempelet igjen, er ingen katastrofe uansett hvordan man vrir og vrenger på det, selv om mange får det til å høres slik ut, og faktisk også mener det.

 

 

[Anonym bruker]

Hvis noen er bekymret for at barnet vil få traumer pga barnehage/ikke barnehage er jo det å engasjere seg i sin egen hverdag.

Er man bekymret for barnet sitt er jo det et viktig tema.

 

Selv om det er det som opptar de der og da, kan de jo alikevel være i stand til å se at det finnes værre ting i verden-

 

Det går ikke å sammenligne graden av traumer barn i krigsherja land f,eks opplever, og det de fleste barna i norge opplever som traumatisk.

[Anonym bruker]

Hva med å for en gangs skyld klare å ta budskapet til seg? Reflektere litt over det? Selv den evnen har folk mistet. Vi sitter bare her på berget og forsvarer skjørheten vår til krampa tar oss. Luller oss inn i en virkelighet som blir mer og mer sårbar for hver debatt som går.

For hva ville skje med oss den dagen det virkelig smalt? Ville vi klart brasene?

Jeg har mine tvil. Det handler om å klare å stå med beina dypt plantet i livet. Og ikke minst klare å se godene våre, men der begynner evnen å skorte. Det er engasjement.

Engasjement i egen hverdag er ikke å lure på om barnet vil få traumer av barnehage/ikke barnehage. Det er å leve livet sitt på en totalt ubegrunnet og voldsomt oppblåst frykt. Og det i seg selv kan i lengden bli ganske farlig. Nettopp derfor trenger man perspektiv fra tid til annen.

[Anonym bruker]

Maslov's pyramide: Når en har dekket de primære behovene, så kommer andre behov inn.

 

I Norge har vi det så godt at vi hopper egentlig over nederste felt i den pyramiden, for de primære behovene blir fylt. Vanligvis.

 

Da kommer vi til ting som innetrenger være livsnødvendige, men vi vil ha dem. Og så kommer ting vi bare ønsker å ha.....

 

du kan ikke sammenligne generelle nordmenn med alt du ramser opp.

 

Vi har dekket behovet for mat, og da er det snop vi vil ha.... for å si det enkelt.

[Anonym bruker]

retting; ".... Som IKKE trenger være..."

[Anonym bruker]

Følte behov versus reelle behov. Reelle katastrofer versus følte katastrofer.

Det er nettopp det jeg snakker om.

På toppen av pyramiden har man ofte mistet bakkekontakten.

[Anonym bruker]

NN 23:35 her.

 

De behovene/katastrofene er faktisk reelle for de som ikke vet annet enn at primære behov blir dekket, og katastrofer er som en opplever selv.

 

Vi bare hører om de som har det verre/annerledes. Og vemmes/emaptiseres kanskje med dem. Men vi lever ikke deres liv, og kjenner det ikke på kroppen.

 

Det finnes fattigdom i Norge, men hvem kjenner til det? Hvem kjenner det ordentlig? Ikke de som hører om det. Men de som lever med det. De møter som regel liten forståelse, for det høres helt utrolig ut. Det går liksom ikke an i Norge. "Det kan ikke være så galt som du beskriver. Du overdriver. Vi har jo sosialen og alt mulig. Ingen blir glemt i Norge." Faktisk; noen BLIR glemt i Norge.

 

Det er som om når en har et barn med handicap; få klarer egentlig å forstå, om de ikke har det samme selv. Ikke egentlig, selv om de prøver.

[Anonym bruker]

Så du er aldri sliten, lei, trøtt, frustrert, oppgitt, sint, forulempet eller trist? Du går bare rundt og gleder deg over hvor bra vi har det - eller evt. gråter over hvor trist det er med resten av gjengen som ikke har det bra?

 

Alt i verden er relativt, og det er lov å bekymre seg for egne barn selv om det finnes andre barn i verden som har det helt pyton. Man kan faktisk gjøre begge deler.

[Anonym bruker]

Dette har jeg svart på i andre innlegg her. Synes det er merkelig at noen fortsatt misforstår eller ikke klarer å / evt vil ta det til seg.

Forøvrig: Jeg blir både trøtt, sliten, sur osv i og av min egen hverdag. Men jeg går ikke rundt og innbiller meg at jeg dauer av den grunn.

Eller at verden går under. Eller at jeg er skadet for resten av livet. Jeg prøver i det lengste å se ting for det det er. Har jeg fått et myggstikk, er jeg ikke bitt av en slange.

Og til deg over her som sier at alle behov er reelle innenfor den virkeligheten vi lever i: Jeg er uenig. Skapte behov er da en kjent sak. I vid forstand. Skapt frykt også.

Men for å være med deg et stykke på veien: Hvis forskere mener at barn for traumer av stort og smått, mener jeg at vi har skapt oss en temmelig skjør virkelighet. Og skjørere vil den antakelig bli.

 

[Anonym bruker]

Men en ting skal du i hvert fall ha 23.51: Du drar inn ideer og prinsipper i debatten. Ide- og prinsippdebatter ser man lite til i Norge.

 

HI

[Rampejenta82]

helt enig!!!!!

føler meg faktisk litt skamfull her jeg sitter og gneller om stort og smått..

bra noen setter ting litt i perspektiv !

[Anonym bruker]

NN 23:51 her(igjen;))

 

Jeg har faktisk et barn med handicap, og ser/hører nesten daglig klager fra andre om hvor "fælt" de har det. Problemer med mannen, BF eller et eller annet sånt. Jeg har lært for mange år siden at det egentlig bare er å holde kjeft om hva jeg har. Har fått høre når jeg forteller litt; "hårene i nakken min reiser seg når du forteller dette.". Tja, det er min hverdag, og mine hår reiser seg ikke.....

 

Men likevel evner jeg å forstå at dette kommer av min erfaring(det at min nakkehår ikke reiser seg). De andre har ikke den erfaringen, og vet dermed ikke hva det gjør med en i lengden. Samme er det med meg; jeg evner egentlig ikke å sette meg inn i hvordan mange barn i Afrika har det. Jeg vet det jeg har hørt, men har ikke deres hverdag. Likevel klager jeg av og til over min hverdag..... Ikke her inne, for det har liten hjelp; få forstår her. Det vet jeg bare.

 

En blir faktisk herdet om en har samme erfaringene dag ut og dag inn. Om du hadde plassert et norskt 4 år gammelt barn i en flyktningeleir i Afrika, så hadde det ikke levd lenge. Et barn fra dette Afrika, ville kanskje levd opp, det.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Enig med Hi.

Jeg har jobbet på barnehjem i Thailand ,hvor det var 60 spedbarn på 2 voksene .Jeg lærte mere de 8 mnd jeg jobbet der enn om jeg hadde sittet 4 år på skolebenken.

 

Barn som vokser opp i Norge er veldig priviligerte .Men det finnes selvfølgelig unntak ,bare så det er sagt..

[Anonym bruker]

Det er faktisk noe i den gamle klisjeen som sier at man av og til må stikke fingeren i jorda og kjenne etter hvor godt man faktisk har det. Selv om man ikke klarer å faktisk forstå hvor mye verre andre har det.

Jeg tror man får mindre traumer bare av det.

[Anonym bruker]

Ble mye faktisk der, men skitt au : )

[Blafrende Hengejur♥♂08♂13?]

Ahhhhh, mitt barn kommer til å bli verdens mest lykkelige barn! Han er aldri borte fra meg og faren, hans kal ikke i BHG før han er 5 år, og da kun en dag i uken for å få venner. Og han har KUN reimadresser og votter og sko og luer. Og han skal fullammes til han er 14 år. Skal ikke smake godteri før han er 30, og skal selvsagt bo hjemme i mitt sterile hjem til han dør.

 

*knis*

 

Jeg skjønner hva du mener HI, det er hysteri uten like her inne. Men jeg er glad for at jeg faktisk kan vente til barnet mitt er 1,5 år før han begynner i bhg;) Er så redd for at han skal bli ensom i BHG:p (hønemor jeg?! NEI aldri:p)

[Anonym bruker]

Hehehe, bra skrevet Garfy:) Her inne er det sånn hysteri at jeg vemmes!

Det er farlig å være hos besteforeldre, det er farlig å gå i bhg, det er farlig, farlig og atter farlig! Ungene behandles som porselen, og de lever livet etter slik de er oppdratt! Det synes på barn rundt omkring!

Iq så lav som møkk!

[Anonym bruker]

Jepp, man kan jo lure på hvordan nordmenn i dag ville taklet en krig, når de allerede ble traumatisert av barnehagen : )