Ute igjen...

[Gjest]

Da jeg jeg utskrevet fra sykehuset etter over to måneder der inne. Jeg har nå vært noen dager hjemme, og har vært litt med Isac. Ikke aleine enda. Men det virker nå som han husker meg, og roper masse på mamma:)

 

Det står fortsatt på papirene min at jeg er selvskader og anorektiker. Ikke spiseforstyrret - anorektiker=/ Jeg er hvertfall ikke suicidal for tiden. Derfor fikk jeg bli skrevet ut fra sykehuset.

 

Det som er. Er at jeg føler meg absolutt ikke lykkelig her. Jeg vil ikke leve livet mitt. Jeg orker ingenting. Ingenting som har med familielivet eller noe å gjøre. Jeg er jo bare 19 år, og føler jeg har blitt voksen alt for fort. Jeg takler det ikke! Men jeg vil jo. Og jeg prøver.

 

Kommer jeg til å " bli vant" med det? Er det flere som har hatt det sånn, eller har det som, men som ble bedre? Og lykkeligere?

 

Jeg er livredd for at om det ikke blir bedre, så kommer jeg til å prøve å ta livet mitt igjen. Jeg tenker hele tiden på måter jeg kan gjøre det på, men jeg klarer å tenke så klart at Isac trenger meg. Men av erfaring vet jeg at det fort kan forsvinne om jeg bestemmer meg...

[<3 Legoland <3]

Hvor gammel er Isac?

 

Dette er ekstremt alvorlige ting som du bør snakke om med en spykolog.....

 

Men

Hvor er du ikke lykkelig? Hjemme? Sammen med Isac? Sammen med din mann eller?

 

Hva er det du heller ønsker for livet?

[Gjest]

Isac er 15 mndr.

 

Jeg skal snakke med psykolog. Får oppfølging av psykolog, psykriatritjenesten og helsesøster. Vet jeg kan snakke med de - og de har jeg tillit til.

 

Jeg er ikke lykkelig hjemme. Sammen med Isac, familie eller aleine. Jeg føler ikke at jeg passer her. Vil tilbake til sykehuset...!

 

Jeg har ingen ønsker for livet. Eller, jo, ønsker jo å bli ferdig med utdanning, få bil og hus og alt - men det ser helt håpløst ut...

[<3 Legoland <3]

Bra du får oppfølging.

Så du er alene med Isac?

Hvem passet han mens du var innlagt?

 

Jeg kan forstå hvordan du føler det.

Men ingenting er håpløst, og du er bare 19 år.

Selv om ting og situasjonen du er i kan virke vanskelig og håpløst akkurat nå, så vil ting ordne seg :-)

[Gjest]

Du er jo svært ung og har jo alle muligheter åpne foran deg :-) Prøv å tenke positivt (sikkert lett å si :-) )

 

Ingen er forresten lykkelig hele tiden - ekte lykke er små blaff innimellom.

[Gjest]

Jada. Hjelp er vel ikke det jeg mangler. Men føler liksom ikke jeg får rett hjelp. Og føler at jeg aldri kan bli helt frisk uansett - så alt er helt håpløst.

 

Jeg er sammen med pappaen hannes, men vi bor ikke sammen. Jeg bor hos mine foreldre, så Isac bodde her mens jeg var innlagt.

 

 

[<3 Legoland <3]

Kunne du tenke deg å bo sammen med pappan hans heller?

 

Hvilken hjelp kunne du tenke deg då?

 

[Gjest]

Nei, ikke enda. Jeg tror jeg får mer hjelp i å bo hjemme enn å bo med han.

 

Aner ikke hva hjelp. Jeg vil bare trylle vekk denne delen av livet mitt. Kunne godt vært på sykehuset i noen år. Alt var mye bedre der.