Tanker rundt de som gir opp ammingen....

[Anonym bruker]

NÅ tror kanskje dere at dette er et ultradømmende innlegg, men det er ikke meningen!

 

Jeg er selv motstander av ammepolitiet, og synes ikke man skal amme for enhver pris. Enhver må gjøre det som passer seg selv. Men jeg vet selv hvilke fullstendig urealistiske forventninger jeg selv hadde til ammingen når jeg var gravid. OG lurer på om kanskje noen (legg nerke til bruken av ordet noen, her generaliseres det ikke) har såpass urealistiske forventinger at ammingen går skeis på grunn av disse. Jeg har lest utallige innlegg som starter med "Jeg trodde ammingen skulle gå nærmest av seg selv". Og fått uttalelsen "men er det ikke bare å legge de forran puppen da" fra mine barnløse venner flere ganger enn jeg kan telle.

 

 

Jeg fikk en pramatur baby. Født i uke 32. Det tok meg 6 uker med blodslit å få h*n til å amme. Jeg var på sykehuset klokken 0700 og forlot avdelingen klokka 0100 hver dag og de fleste timene gikk med på å legge h*n til. Etter 6 uker fikk vi komme hjem og ammingen begynte å ta virkelig av (som det så ofte gjør når man kommer hjem med en prematur baby).

 

Når jeg kom hjem spiste mini hver tredje time hele døgnet. Ved hvert måltid la jeg h*n til i 30 minutter, måtte deretter tilby flaske i 30. minutter og etter det måtte jeg pumpe i 20 minutter. hvert måltid tok minimum 1,5 timer og etter 1,5 time var det på an igjen. hele døgnet i 2 måneder før h*n lærte seg å bli effektiv nok på puppen og jeg fikk stabilisert melkeproduksjonen. Etter det fungerte ammingen supert bortsett fra på kveldstid der er h*n håpløs.

 

Det er nå 6 måneder siden mini ble født og fullammer enda. Det har vært et helvete. Ammingen er slettes ikke koselig. Og etter å ha snakket med mange veninner viser det seg at flesteparten ikke synes ammingen er så utrolig koselig de heller. Misforstå meg rett det er koselig, men det er ikke utelukkende koselig. Det er også en hel rekke andre ting som slitsomt, utmattende, vanskelig, men også veldig tilfredstillende.

 

VIlle bare si at ammingen ikke er utelukkende koselig for absolutt alle, på samme måte som graviditeten er fantastisk for noen og et helvete for andre.

 

Jeg synes det er veldig mye glorifisering her inne om dette med ammingen. Samtidig blir de som gir opp kritisert fra mange. Jeg tror nok mange gir opp før de burde. Ikke for lett, bare før de burde. Fordi det er slitsomt. Visst bare flere var forberedt på at det er vanskelig hadde kanskje noen flere fortsatt litt lenger og kanskje noen flere fått til ammingen. For morsmelk er viktig. Noe av det viktigste man kan gi barnet sitt.

[Anonym bruker]

Dette ble fryktelig langt, ble bare revet med

[Anonym bruker]

hei nå var jeg klar til å gå til krig og bite strupen av deg.men så leste jegselve innlegget ditt.

 

jeg er selv bryst opperet og kan ikke fullamme. har fullamet et barn før brystreduksjonen jeg pga. helsemessige årsaker var nødt til å ha.

jeg er gravid igjenn nå for tredje gang og nå vet jeg at jeg ikke kan fullamme, men sist håpet jeg jo.

 

ammingen ble ett mildt helvete, og edte med fulstendigtap av melk etter ca 4 mnd. da dødsfall i nær famile og mensen og influensa tok ut energien min til å fortsette og kjempe.

 

dette gjør at jeg gruer meg voldsomt til åamme denne gangen jeg vet det vil bli slit. med amming pumping og flaske døgnet rundt. men jeg vil likevel forsøke denne gangen også. men jeg vil ikke la det slite meg like mye som sist. dette fordi detødelamye for meg også den første kontakten jeg skulleha til babyen min for for meg var det en stor skuffelse at alt gikk så skeis jeg rett ogslett skammet meg fordi jeg ikke fikset dette bedre. og det førte jo til en depresjon og distansering fra den lille gutten min. heldigvis hjalp det da jeg endelig ga opp ammingen. selv om det var tungt. men da hadde jeg mistet melke fulstendig tre ganger ogorket ikke kjempe den opp igjenn.

 

da jeg sluttet kunne jeg endelig godta situasjonen ogklarte endelig åkosemegmed lille gutten min.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det er arbeid for de fleste å få det til. Men av og til hjelper det ikke hva en gjør; der er bare for lite melk. Jeg tok hasteKS med eldste, han hadde visst en liten infeksjon da han ble født. Jeg hadde narkose, så jeg var ikke våken før etter mange timer, og fikk ikke se han før han var 5-6 timer gammel. Han lå i kuvøse for å få O2 noen timer. OG de ga han melk på flaske, der var første feilen. Han gadd dermed ikke suge. han tok det som kom av seg selv, så ga han opp.

 

Og så hadde vi sånn veiing før og etter måltidet(3-4 døgnet). Jeg satt i 1,5 timer og prøvde å få han til å spise. Han hadde spist ca 30g.... Da sa en brysk barnepleier; hmmm.. dette er altfor lite, prøv mer. Det gjorde at jeg fikk en skikkelig nedtur, som gjorde at melkemengden ved pumping gikk fra 60-70 ml til 30ml på et halvt døgn.

 

Hva skal du da gjøre med et stort barn som krever mat du ikke har og ikke har sjans til å produsere? Jo, du gir tillegg. Etter 6 uker med amming, pumping og flaske med først MM, så MME, så ga jeg opp hele amminga. Jeg ville nyte barnet litt, og ikke bare ha maten i fokus. Og kjenne på de såre følelsene av at dette fikk jeg ikke til.

 

Med nr 2, så tenkte jeg; jaja, vi prøver amming, men går det ikke så har vi MME. Det tok 4 uker før ungen nådde igjen fødselsvekten sin, men jeg fortsatte så lenge ungen virket fornøyd. Satt nesten hele dagene de første 3 månedene. Hadde ekstra vektkontroller hos HS. Fullammet i 6 mnd, og delammet til ungen var 10 mnd.

 

Så det er ikke alltid en får det til selv om en prøver en stund. Noen ganger er det bare så mye for lite melk at det er umulig.

[Anonym bruker]

HI her, til 18;25 så klart er det noen som får en slik start at melkeproduksjonen ikke kommer i gang. Noen av de jeg var på sykehuset sammen med måtte få tabletter for å stimulere melkeproduksjonen og for noen av de hjalp det ikke selv med heroisk innsats ved pumpene. Av og til går det bare ikke. Men for mange er det mulig, og for noen ikke.

[Anonym bruker]

Min er også født i uke 32, men var superflink med puppen fra første tillegging. Problemet var at jeg så barnet først etter to døgn, og ble tvunget til enda et døgns adskillelse før en uke var gått. Jeg var også innlagt i neste to uker, og det tok mye ut av meg å besøke barnet på barneklinikken. Derfor har det blitt delamming på oss, for pupp, flaske, pumping gjorde ingenting for min produksjon.

 

Jeg delammer enda etter 12 uker, og gir meg ikke. Jeg blir likevel matt av alle kommentarene om ting jeg kan gjøre for å øke. Jeg kan ikke slite meg ut på dette, det vil gå mer ut over babyen enn det at hun får MME.

[Anonym bruker]

Ja-amming kan være ekstremt vanskelig i starten! Jeg hadde en litt dårlig start med narkose pga uthenting av morkaka og kraftig blødning i forbindelse med dette. Da jeg prøvde å amme junior første gang var han 5-6 t gammel. Fikk ikke til å suge pga flate brystvorter. Fikk skjold etter 1 døgn og startet med pumping etter 2 døgn. Flaske på barsel fra 3. døgn da ingen melk kom og jr var kjempeslapp. FIkk litt melk etter ca 1 uke, og delammet til han var 4-5 uker med opplegget som HI beskriver-amming, gi tillegg på flaske og deretter pumping. Tok HELE døgnet. Fra 4-5 uker klarte han å ta brystet uten skjold og da kom melkeproduksjonen for fullt. Men kjempevondt å amme-måtte rope av smerter-ville heller føde på nytt enn å holde på med dette 7-8 timer per døgn. Etter ca 6-7 uker ble dette bedre og nå er han 10 uker. Fortsatt ikke helt lett å amme bestandig, men fullammer og får bare unntaksvis flaske med morsmelk som jeg pumper. Først nå kan amming INNIMELLOM være koselig. Synes likevel det var verdt slitet når jeg nå vet at vi fikk det til tilslutt. Men var virkelig på nippet til å slutte med hele greia.

[LilleToa <3 AugustBaby på vei!]

heisann:)

da jeg fikk min lille jente hadde hun gulsot, og var ganske trett hele tiden at hun gadd ikke prøve å suge på puppen en gang... så vi måtte fingermate henne i noen uker (legge et rør til lillefingen som går nedi en kopp med melk og så suger hun på fingen) . Plutselig en dag fant hun ut at pupp var faktisk ikke så gale! etter det gikk det fint men hun sov hele natten lang, og det gjorde at min produksjon gikk ned... da ble det mindre og mindre melk, og da hun var 3 mnd var det tomt rett og slett! helsesøster sa jeg måtte stå opp annnhver ime om natten for å pumpe meg, men det sa jeg at ikke var aktuelt. jeg vr så trett ellers, og jenten vår hadde ikke tatt noe skade av morsmelk erstatningen:) nå er jeg gravid igjen, og har tenkt å prøve å amme så lenge som mulig! men går det ikke så går det ikke.... jeg har ikke troen på at de som ammes får bedre IQ enn de som ikke ammes så lenge...

[Anonym bruker]

Så utrolig fint å høre ulike erfaringer!

[Anonym bruker]

da jeg fikk min første, hadde jeg et sånt glorifisert bilde av amminga. og trodde at det var jo så naturlig, at jeg skjønte ikke hvorfor man måtte lese om det engang. det som skjedde da, var jo at gutten ikke hadde rett sugeteknikk (noe jeg var sikker på at han hadde, men ser i ettertid at det nok ikke var tilfelle). fikk sprukne brystvorter, brystbetennelse som trengte spesiell antibiotika, og som legen ikke visste, så tok mange uker før jeg ble bra. i tilegg fikk vi sopp. brukte de første mndene til oppvarming av pupp, masasje, amming, pumping, koking av utstyr, smøre med salver, etc. fikk jo ikke kost noe med babyen. satt og bet meg i fingeren for ikke å hyle når han fikk pupp. det var jo bare sååå vondt!

 

da jeg ventet jenta mi, hadde jeg betemt meg for at om ikke vi fikk fikk til amminga sånn ganske med en gang, skulle jeg begynne med flaske i stedet, og heller kose masse med bebien. heldigvis gikk det mye bedre denne gangen. har ikke vært noe problem, og vi koste oss i noen mnd med amminga.

[Anonym bruker]

Hei medsøster.

Jeg er også for å amme barna. Og ja, det kan bli mye stress.

Første babyen ble ammet i 6-8 uker, jeg maktet ikke maset og spørsmåltegnene fra familie/venner. Jeg var ung og mamma for første gang, Det virket som at fleregang mødrene i nærmiljøet bare MÅTTE gi gode råd, elller komme med spørsmålstegn (som ofte var dårlig skjulte påpekninger på at JEG gjorde ett eller annet feil.) alt ble stress og mas,... Hverken jeg eller babyen var konfortabel i situasjonen,..(jeg knøt meg, babyen fikk ikke melk og sutret,.. jeg jagde etter henne med puppen, men melken rant dårlig,... melkeproduksjonen kunne jeg jo bare se langt etter slik jeg stresset ..og ble stresset opp av alle velmenende råd og foreslag.( det hente faktisk at voksne kvinner i sin iver etter å hjelpe meg med ammingen "tok jeg til rette" slik at jeg hadde DERES hender og fingre på MINE bryster.)

 

Mine to neste barn (yngste er ennå bare 6 mnd og får ennå pupp.) kom da jeg var adskillig mer voksen,.. og med alder kommer visdom.

Jeg har en annen ro og lar meg ikke stresse så lett. Nå er jeg trygg på at eksperten på mitt barn ER MEG. Om ammingen er stressende, er det jo greit å supplimentere med morsmelk tillegg, eller benytte morsmelk erstatning. Jeg mener spedbarnstiden MÅ være tiden for å danne bånd og tilhørighet mellom baby og mor (og selvsagt også far, og søsken.) Nei kos dere jenter med babyene deres og den første tiden sammen enten dere ammer eller ikke.

[Anonym bruker]

Jeg er en av de som trodde amming var veldig enkelt og at man bare slang puppen i ansiktet på babyen.

Som jeg tok feil:)

Sleit i 5 uker med såre, revnede brystvorter,feil teknikk osv. Så plutselig slapp alt det vonde tak og det er nå ok å amme.

Og at det er så naturlig og fint osv synes ikke jeg.

Men skal amme så lenge det går hvertfall. Men jeg kan forstå de som gir opp også. Fy f.. så vondt det er.

[Dunder]

Ja, jeg visste heller ikke at det var så vanskelig å amme. Jeg spurte flere ganger både på sykehuset og helsestasjonen om dette.

 

De første dagene sugde hun helt feil, og de sa bare "det var rart", og både jeg og mannen min spurte flere ganger om dette var vanlig og om hvor lenge vi skulle prøve. Vi fikk rett og slett aldri noe svar, bare "Ja, det kan være vanskelig noen ganger, men du får jo velge litt selv også hvor mye du vil prøve." På spørsmål om smertene (jeg kastet opp hver gang jeg jeg forsøkte å amme fordi de gjorde så vondt) fikk jeg konsekvent svaret "Det skal IKKE gjøre vondt å amme, det kan være ubehagelig, men ikke vondt". Etter ca. 3-4 uker ga jeg bare opp og begynte å fullpumpe i stedet. Holdt på i 6 måneder.

 

Hvis jeg får et barn til vet jeg i allefall at dette er normalt, så slipper man å sitte der å føle seg helt dust og ikke ane om man har noen progresjon eller ei.

[Dunder]

Så jeg er altså enig med deg, HI. Det kan være jeg hadde fått det til hvis jeg hadde visst at det er normalt å holde på i ukesvis før man får det til. Jeg trodde alt håp var ute etter 4 uker uken noen form for fremgang.