Kjempeproblemer med mannen min...

[Anonym bruker]

Jeg har giftet meg tidlig, og raskt, med drømmemannen min.

Under ett år etter vi gitet oss fik vi vårt første barn, og når dette barnet var 18 mnd fikk vi nr 2.

Problemet da er at det virker som om mannen fikk litt problemer med at ting ble så "fastkjørt" og et visst behov for å løpe fra seg litt.

Han har vært på 7 eller 8 "gutteturer" siden den yngste kom til verden.

Han jobber i tillegg mye og på odde tider, slik at jeg er enormt mye alene med barna.

 

Dette, sammen med en del økonomiske problemer, og vedvarende tungsinn, har ført til at jeg for to dager siden sa fra til ham, i krasse ordelag, at jeg har fått nok og vil ikke lenger være sammen med ham dersom det er slik det skal være.

Han har misforstått dette fullstendig og skjønt det som om jeg virkelig ikke vil være sammen med ham mer.

Det er jo ikke det jeg vil, jeg vil ha ham her med meg når jeg har det tøft og vanskelig. Jeg vil ikke være en om alt! Jeg gikk inn i dette med troen på at vi var to, sammen, om hus, hjem og barn.

Hadde jeg villet være alenemamma hadde jeg vel for søren vært det!

 

Det jeg nå er redd for er at jeg har ødelagt alt som er, fordi han virker ikke som han forstår at det er situasjonen som er problemet og ikke ham, min store kjærlighet.

Jeg er jo lei meg fordi jeg er alene bestandig, om alt.

Og jeg trodde jeg hadde gjort det ganske klart at det jeg ikke vil er at han fortsetter å være så mye borte!

 

Hva gjør jeg nå da, for å rette opp i dette?

 

[Silja FullFres McQueen]

Si det til han? Forklar han det på samme måten som du har skrevet her.

[Anonym bruker]

Det har jeg allerede gjort, men han går rundt og er deppa, stille, mutt og lei seg.

Jeg klarer liksom ikke å få ham til å forstå at det ikke var "sånn ment" når jeg sa at jeg ikke ville dette mer.

 

Og jeg har super dårlig samvittighet, fordi dette har jo bare gjort ting verre, ikke bedre som var meningen!

[Anonym bruker]

Om han ikke kan ta forklaringen din innover seg, så høres det jo nesten ut som at han vil at det skal være slik at du ikke vil mer.

[Anonym bruker]

du sier at du er alene om alt hele tiden. ihvertfall føler det sånn.

å så sier du at det ikke er han som er problemet.

 

...på meg så virker det som det er han som er problemet.

men problemer kan fikses.

 

snakk med han. si det rett ut. han er sikkert ikke tankeleser.

Du kan jo si noe sånt som:'

 

"Unnskyld for det jeg sa, men jeg mente virkelig at du må være tilstede både fysisk og psykisk i dette forholdet.

Jeg elsker deg og vil allermest være med deg og familien vår, men kan du ikke hjelpe meg, er det kanskje bedre om vi går fra hverandre."

[Anonym bruker]

Jeg ikke bare føler det sånn, jeg ER alene om alt, hele tiden.

Alt fra mailer til banken, til å fikse på bilen og måke snø, til å lage middag til en og en halv person hver dag.

 

Han ER problemet, eller egentlig ikke han som person, men at hans behov og ønsker går foran hva jeg mener er familiens beste.

 

Jeg har sagt til ham, tydelig og klart at dette handler om mitt behov for hans tilstedeværelse. Jeg har egentlig ikke problemer med å fikse alt alene, og kunne fint klart meg uten ham. (kanskje ikke uten pengene, men det kan sikkert ordnes på et vis) Men jeg vil jo ikke være uten.

Slik som ting har vært i det siste har jeg blitt sittende alene med tunge og vanskelig følelser, mange avgjørelser og papirer og telefoner til mange instanser som jeg har måttet rydde opp med i forhold til økonomi og slikt. I tillegg til flere større repasasjoner på bil, masse snø, og da disse to barna i tillegg. Og det som er så ensomt oppi det hele er at jeg ikke har noen å støtte meg til, som jeg egentlig skulle hatt.

Jeg har veldig tro på at det er mye lettere å være alene fullstendig enn å være alene når man egentlig er to. Da slipper man skuffelsene, ventingen, mer skuffelser og oppgittheten over manglende tilstedeværelse og samarbeid...

 

Men joda, det kan sikkert forklares ham enda tydligere, men siden han ble lei seg og har fått det for seg at jeg vil ut av dette forholdet har han i grunn bare trukket seg mer unna. I tillegg var han på jobb fra tidlig morgen dagen etter jeg "slapp bomba" som han kaller det, til i dag morges. Og nå er han hos en kompis, i morgen skal han på jobb fra 0730 og kommer ikke hjem før mandag morgen. Da skal jeg på jobb:(