Ord og vendinger/talemåter

[metaMORfose]

Tenker dere på hvordan dere snakker til ungene deres?

 

Jeg må si at jeg tenker en hel del på det. Blant annet hva slags forbilde jeg selv er, og hvilke orde jeg bruker.

 

For eksempel er jeg ikke redd for at barna skal bli slitne. De er normale og friske, og dermed er det å bli sliten en positiv ting. Når jeg selv er sliten, så sier jeg det ikke med det ordet. Jeg kan være trøtt, eller "deilig sliten", men ikke bare sliten.

 

Herregud og Guuud og slikt sier vi ikke, og det har ikke noe med livssyn å gjøre, men rett og slett fordi jeg synes det er svært lite sjarmerende å høre småunger gå rundt å si Herregud eller Guud.

 

"Orker ikke", prøver vi å holde vekk fra vokabularet også. Og så legger vi vekt på at ord lett sårer, så de skal tenke på hva de sier og hvordan de sier det.

 

Bare noe jeg tenkte på her jeg sitter i all ensomhet og ruger. ))

[mitt-skjønne-trekløver]

Vi prøver også å være bevisste på hvilke ord vi bruker ja. Og har spesielt fokus på det med at ord kan såre.

[Kokkeli nyter våren:)]

tenker over det og særlig etter at jeg hørte min jente på 3 år stå å rope i hagen.. "herregud, skjerp deg da!!" Det var en skikkelig vekker. Trodde ikke jeg hørtes slik ut, men hørte jo fort hvem hun hermet etter. hehe.. Hun er veldig til å herme også da. Men etter vi har blitt bevisste så har også disse ordene forsvunne fra mine barns vokabulær.(staves det slik?)

 

Jeg har jo en sønn med språk problemer, så jeg er veldig opptatt av uttalelse når jeg snakker til han. Gjentar ord han sier. Og bruker godt ordforråd selv når jeg snakker til han. Han sliter med uttalelsen og ikke andre ting. Mange hører jeg snakker veldig barnslig til han, og det blir jo helt feil.

[Makka Pakka]

Tenker vel litt over det ja men jeg har nok også en tendens til å bruke "herregud" når jeg er frusrert over noe. Så langt har jeg hørt datteren min på 3,5 år si det èn gang, og det var når vi fikk sleng på bilen og kjørte i grøfta. Så da var den jo velplassert da, hehe.

 

Jeg irriterer meg over at jeg ikke klarer å legge bort å kalle meg selv for "mamma". Det vil si "mamma skal lage mat" istedefor "jeg skal lage mat."

[metaMORfose]

Makka Pakka, jeg er veldig enig med deg ang å snakke om seg selv som "mamma" istedenfor "jeg".

Jeg jobber veldig med deg, og greier meg kanskje 50-50, men blir stadig bedre. Tror det er viktig for barna at de ser oss foreldre som mennesker og individer, at vi er et personlig JEG.

 

Det er stadig ting å tenke på!