Ranet i sitt eget hjem !

[Anonym bruker]

Jeg tørr snart ikke være hjemme mer !!!!

Jeg blir helt paranoid av all dritt som finnes i dette samfunnet.

Hadde noe brutt seg inn hos meg, slått, ranet og truet meg og barna mine hadde jo livet vært fulstendig ødelagt etterpå.

Blir helt satt ut av dette jeg. =(

[Anonym bruker]

Jeg har hatt innbrudd mens jeg lå og sov og jeg har blitt veldig husredd etter det skjedde .

Det minte meg på at jeg må gå ned og lukke soveromsviduet .

[Anonym bruker]

Herregud !!

Vurdere å flytte i blokk med calling-system snart.

Jeg merker jeg har begynt å bli helt vettskremt av dette.

Og så mye jeg går å frykter dette, klarer jeg vel snart å tiltrekke meg faenskapen.

[Anonym bruker]

Jeg liker best å bo i blokk ,nå bor jeg i rekkehus og vurderer sterkt om vi skal skaffe oss en hund ,må bare få overtalt mannen min først

[Anonym bruker]

Hjelper ikke å bo i blokk heller. Våknet en natt (var hjemme alene med begge barna) av støy ute i stua. Gkk ut og der sto det en fremmed, drita mann. Han hadde forsynt seg med øl i kjøleskapet og fyrt seg opp en røyk. Han hadde også gått igjennom veska mi, uten at han tok noe. Han var heldigvis ikke farlig, bare veldig full. Jeg fikk kastet han ut (han skulle til naboen), men det kunne ha vært en klin kokos gal mann. Skummelt.

[Anonym bruker]

Vet det er veldig lett å si, men man kan ikke gå rundt å være redd hele tiden. Jeg hadde en periode når datteren min var bitteliten hvor jeg var veldig husredd, og tenkte på alle de grusomme tingene som potensielt kunne hende, men dette nytter ikke i lengden. Nå sier jeg til meg selv at vi bor faktisk i et av verdens tryggeste land, og det som skjer det skjer, og det hjelper lite å gå rundt å være skremt hele tiden.. Har opplevd innbrudd to ganger mens jeg har vært hjemme før (da bodde jeg et annet sted en nå), det var forferdelig skummelt. Men det gikk jo bra, og det gjør det som regel alltid!

 

[___]

Jeg har vært gjennom akkurat det du beskriver. Truet med kniv og skytevåpen, hørt foreldrene mine bli slått og sparket til de mistet bevistheten, hørt orderen om at jeg skulle drepes da kniven allerede lå på strupen min osv. Jeg var 17 og ble vekket av dette om natten hjemme hososs selv.

 

Det som kan være en trøst for deg er at selv om jeg aldri tor jeg kommer til å glemme det så er det ikke noe jeg går rundt og er redd for i hverdagen. Etter litt tid, for min del bare et par uker, var all redselen borte selv om jeg på en måte var opprømt og hadde masse behov for å prate m det lenge etterpå. Nå har det gått mange år og opplevelsen har for lenge siden gåt ovet til å bli en litt spennende hendelse i fortiden og en del av fammiliehistorien.

 

Nå gikk det selvfølgelig bra med oss. Om noen hadde blitt drept ville jeg nok følt det annerledes, men i dag er det en opplevelse jeg ikke er lei for å ha opplevd. Det ført mye fint med seg også. Jeg fikk masse oppmerksomhet, fikk oppleve en plitietterforskning og n rettsak (det var interesant og spennende), det har vært en god historie å fortelle i mange sammenhenger og det lærte meg mye om at jeg faktisk ikke kneker sammen selv om jeg kommer i tøffe situasjoner.

 

Det skal mye mer enn et ran til for å ødelegge et liv.

[Anonym bruker]

enig med deg. Å gå rundt og være redd hjelper ingenting.

[Anonym bruker]

Nei, jeg vet det bare gjør det værre å gå rundt å være redd hele tiden. Men hvordan lar man være da....jeg klarer liksom ikke bli kvitt de grusomme bildene inni hodet mitt=( Jeg ble mamma for 9 mnd. siden, tror nok det også bidrar til at jeg har blitt så paranoid.

 

Og til historien over her, jeg blir bare målløs .........................=(