Hadde dere blitt skuffet?

[Anonym bruker]

Er hjemme med to syke barn og i går droppet jeg treningen for å hjelpe til hjemme med legging og kos av de to små. Sa ingenting til noen om det. Vurderte å trene litt på kvelden etter at de hadde lagt seg, men da var samboer i full gang med noe så jeg lot det være.

 

Vet ikke hvordan denne dagen blir, men det er jo en fare for at den blir slitsom. Ble derfor litt paff da samboer snakket om å dra på trening som vanlig rett fra jobb. Det at jeg kanskje trengte litt avlastning streifet han ikke og når jeg nevnte det ble han sur (tiltross for at han da kan trene f. eks fredag i stedet). Han mente det at treningen er så viktig for han at jeg må jo klare å passe ungene i de timene det gjelder.

 

Det er så klart ikke noe problem å være alene med barna et par timer, det er det at jeg kanskje er sliten fra en hel dag med dem. Nå er det jo ikke sikkert jeg blir veldig sliten, men jeg ble så skuffet over at han ble sur over at han kanskje ikke kan få trene.

 

Hadde det vært omvendt hadde jeg selvfølgelig sett dagen an og spurt samboer hvordan det hadde gått. Hadde ikke engang drømt om å dra på trening om han var sliten og hadde droppet den uten å nevne det en gang og uten å forlange å få tiden igjen.

 

Problemet er som sagt ikke at han drar på trening, men at det ikke falt han inn å ta hensyn til meg og at han blir sur med tanke på at han kanskje må det. Hadde dere blitt skuffet?

[Anonym bruker]

ja, men vet ikke om jeg hadde giddet å lage noe ut av det.

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Ja, eg hadde blitt litt små irritert. Det er noe med å sette sine egne ønsker til side for barna. Menn har visst ikke så lett for det...

Ingenting er enklere enn å bytte treningstime/dag... Litt vanskeligere å bytte dag når barnet er sykt, det kan man liksom ikke bestemme. Jeg tenker det er prioriteringer. Så ja jeg ville blitt irritert/skuffet...

[Anonym bruker]

I stedet for å klage her inne er det kanskje bedre å si til din mann hvordan du føler det?

 

Han ka da ikke vite hva du tenker!!! Han nektet deg ikke å dra på trening, du valgte det selv...

 

Nei kjære deg, synes du lager ett problem av noe som ikke er det

[Anonym bruker]

Lager ikke noe problem av det og kommer nok ikke til å snakke med han om det ettersom vi har hatt slike samtaler før. Han er litt egosentrisk så han ser alt fra sin synsvinkel - også når det er motsatt og endrer mening alt ettersom hva som gagner han (uten å se det selv).

 

Skrev det ned her inne for å få en liten utblåsning ettersom jeg ble litt skuffet over hvordan han (menn?) tenker. Bedre det å akke seg litt her inne enn å lage en krangel av det hjemme

 

Jeg bryr meg ikke om at jeg ikke gikk på trening. Det var prinsippet med hvem man satte først jeg tenkte på. Jeg nekter heller ikke han å dra på trening, det bestemmer han selv. Men jeg synes han selv skal se/spørre om han skal være hjemme. Det er syke barn som eventuelt setter en stopper for treningen hans, ikke meg (selv om det er slik han ser ut til å se det)

 

Og dessuten lurte jeg jo på hva dere synes. For det kan jo være at dere ikke hadde blitt skuffet (slik som deg) og det er litt greit å få en realitycheck

[Anonym bruker]

Du må nesten fortelle han at du droppa trenings for å være hjemme og hjelpe til. Du kan ikke forvente at ham kan vite det. Ikke sikkert han husker når du bruker å trene.....Syns virkelig ikke du skal klage på han før du har snakka med han....

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Vet du, jeg synes ikke det skal være nødvendig å si at man er skuffet over slikt, eller si at man har "ofret" sin fritid fordi at barna er syke, for at mannfolkene skal se sine egne prioriteringer.

 

Jeg synes at det er helt naturlig at man dropper dagens plan for egen velvære når barna er syke. Er man to så synes jeg at begge to skal stille opp for barna ved sykdom, det er slitsom nok alene når de ikke er syke. Man får tidsnok egentid igjen.

Prioriteringer....

[Anonym bruker]

Jeg bryr meg ikke om at jeg droppet treningen. Jeg er skuffet over at han ikke tenkte tanken på å være hjemme i ettermiddag for å avlaste. Hadde han sagt: "Det er nok slitsomt å være hjemme med syke barn og i dag er det min treningsdag. Tror du du klarer å være hjemme med de to også i kveld eller skal jeg droppe treningen og avlaste litt?" så hadde jeg blitt kjempeglad og hadde sagt "det går sikkert grei". Så hadde han gått på trening og jeg hadde hatt ekstra energi til å strekke meg lenger og jeg hadde vært i godt humør. Nå kommer jeg også til å strekke meg langt (om det blir slitsomt da), men ikke med samme glede/motivasjon...

[Anonym bruker]

Jeg for min del ser ikke på det å være hjemme med syke barn som noe fryktelig slitsomt som det må taes hensyn til i ettertid for at den som er hjemme skal få hvile seg, og tipper at mannen din heller ikke ser sånn på det.

 

"Nå kommer jeg også til å strekke meg langt (om det blir slitsomt da), men ikke med samme glede/motivasjon..."

 

Det gir deg litt indre glede å leke martyr skjønner jeg.

[Anonym bruker]

Hadde ikke blit skuffa, hadde blitt forbanna! Ungene er vel like mye hans ansvar?! Har dog en slik gubbe selv, og jeg er stadig vekk skikkelig irritert for å si det mildt...

[Anonym bruker]

"Det gir deg litt indre glede å leke martyr skjønner jeg"

Nei, det var ikke det jeg mente. Det jeg mente var at om mannen min hadde vist at han kunne ta hensyn så hadde jeg blitt gladere.

 

De fleste gangene er det ikke så slitsomt å være hjemme med syke barn, men noen ganger er det det. Det skal ikke tas hensyn til i "ettertid". Barna blir ikke friske for det om det er etter kontortid