Avstandsforhold, noen med erfaring?

[Anonym bruker]

Jeg er i et avstandsforhold og merker at det gradvis dabber av. Han studerer langt unna og er hjemme 1 uke i måneden. Jeg har en datter fra før uten kontakt med barnefar. Jeg føler at typen min er egoistisk som velger å bo langt borte fra oss for å ta en mastergrad. Noe jeg anser som unødvendig når man liksom skal ha familie og være "far". Jeg føler at jeg bare sitter å venter og roter bort livet mitt til en viss grad, når jeg nå er sammen med han. Kanskje det finnes en annen gutt der ute jeg går glipp av (misforstå meg rett). Jeg er ute etter en gutt som faktisk viser at han bryr seg om meg og datteren min. Jeg er så usikker på følsene mine og hva jeg burde gjøre videre i dette forholdet. Jeg vet jo at jeg mister en utrolig bra type hvis jeg velger å gjøre det slutt, men samtidig tenker jeg at han er kjedelig og det er ikke så spennende å være i dette forholdet. . Jeg liker også svigerfamilien min godt, men så tenker jeg samtidig at jeg skal jo ha de riktige følsene. Man kan ikke ta hensyn til andre enn seg selv når man skal finne ut av et forhold. Noen med erfaringer, råd eller tips??

[Anonym bruker]

Har dere vært samboere på fulltid før? Hadde han lagt utdanningsplan før han møtte deg?

 

Hvordan har dere det den uka dere er sammen?

[Anonym bruker]

Ja, vi har bodd sammen før (i ca 1 år) og det har fungert greit. Men da var han aktivt med som en del av "familien". Han hadde lagt denne planen før vi møttes tror jeg.. iallefall bachelorgraden hadde han planlagt. Den uka vi er sammen så har vi det fint. Jeg er også fulltidsstudent så egentlig har vi ikke tid til å pleie forholdet. Men jeg er veldig ofte usikker på mine følelser og hva jeg burde gjøre. Han kommer hjem til jul, men noen ganger føles dette som et evighetsprosjekt som jeg gjerne vil ta korteste vei ut av .. ikke lett