Anonym som stjeler og vil ha hjelp til og slutte

[Tommage♀♂]

Jeg stjeler, vil slutte, men klarer det ikke. (ikke tulleinnlegg) Noen legge inn på skravle? NYTT 22:54 11.03.2009

Klarer bare ikke dy meg, hvis jeg ser en duk jeg synes er fin, stapper jeg den under jakka og spaserer ut som verdens mest uskyldige. Har egentlig stjelt siden jeg var liten, men det har vært i perioder. Nå for tiden er jeg ekstrem

Tenker, jeg må skjerpe meg, jeg er i omsorgsyrket, og må vise politiattest når jeg søker jobber, hadde jo aldri fått jobb om jeg hadde hatt det på rullebladet.

Hvorfor klarer jeg ikke slutte? Jeg har jo penger til det, sånn sirka, det er ikke sånn kjempedyre ting jeg stjeler. Er ikke spesielt fornøyd med meg selv etterpå, tenker bare jeg må slutte med dette her!

I dag sa jeg enda en gang til meg selv, nå er det NOK, men fristelsen blir for stor av og til, når jeg ser jeg ikke kan bli tatt. Litt deilig og slippe betale også. Det er jo derfor jeg stjeler.

Selv om det ikke virker sånn, så ønsker jeg oppriktig å slutte å stjeler.

Håper seriøst anonymknappen virker nå

Anonym

 

[mamma*til*tre]

Tror du bare må bestemme deg for å slutte. Gå inn i en butikk, finn noe du liker og kjenn på følelsen av å klare å la være og ta varen og gå ut.

Prøv å sette deg inn i følelsen det må være og bli tatt.

Hadde faktisk aldri turt å stjele bare pga redselen for å bli tatt. Tenke seg til så pinlig. I tillegg har jeg ikke samvittighet til det.

 

Lykke til.

 

ps:Tror ikke anonymknappen virket...

[Gjest Sekretøsa]

Enig med mamma til tre! Du klarer det du må! )

 

og du, den er lagt ut fra anonym, så det er ikke nicket til ho som står under inlegget sitt

[Gjest]

Du lider trolig av kleptomani som en en psykologisk sykdom, og det er det ikke bare å slutte med heller slik som enkelte andre tror. Handlingen er imulsstyrt og du stjeler trolig ting du overhode ikke trenger, så det er ikke vanlig nasking etter feks merkevarer/ ting man ikke har råd til eller statussymbol.

 

Det kan starte i barneårene.

 

Foreslår du går til fastlegen og ber om henvisning til psykolog for videre hjelp, for det skal være behandling og hjelp å få.

 

En tidligere venninne av min søster har denne lidelsen, men hun fornekter den og vil ikke innrømme det ovenfor seg selv engang, men du HI har kommet langt på vei ved å selv vedkjenne at du har et problem. Lykke til.