Mener dere virkelig at mor er viktigere enn far???

[Anonym bruker]

Får ofte inntrykk av at flere her inne mener at det er "greit at babyen er noen timer alene med far" hvis mor skal på jentekveld eller en tur på byen osv. Ble inspirert av innlegg lenger nede ang. hvor lenge man "bør" vente med å gå på byen etter fødsel.

 

Hallo!???

 

Mener dere virkelig at mødre kan være alene med sine barn dag ut og dag inn, mens pappaen bare er god nok noen timer? At det er urimelig at mor går på byen eller drar på overnattingstur eller på kino eller hva-enn-det-skulle-være mens barnet er liten? At det liksom er VERRE for barnet å være hos far - og ikke akseptabelt over lengre tid enn noen timer?

 

Syns isåfall det er skremmende at dere har valgt å få barn med disse mennene.....

[Gjest -<<-]

I vår familie, definitivt.

 

Generelt tror jeg dette kommer helt an på hvem som er ungers primære tilknytningsperson(er). De aller fleste fedre, i likhet med de aller fleste mødre, er i utmerket stand til å yte god omsorg for ungene sine over nærmest et hvilket som helst tidsrom.

[Anonym bruker]

Til å begynne med, ja det mener jeg. Og hva er til å begynne med lurer du kanskje? Etter min mening, minst den første mnd, gjerne de to første.

Barnet trenger da sin mor mer enn sin far, blant annet fordi mor ofte ammer, og er både mat, trøst og den barnet er mest vant med. Det kan bli urolig og vanskelig for far i denne perioden.

 

Etter den perioden mener jeg far er like god, men at det selvfløgelig kan oppstå vanskeligheter dersom barnet normalt fullammes og daglig er hjemme med mor, om far skal ta over.

 

Etter innføring av fast føde, og mot slutten av mors permisjon synes jeg faktisk det er viktigere at far er mye tilstede enn mor, fordi barnet da er stort nok til at det har behov for å bli kjent med pappaen sin på en skikkelig måte.

[Gjest]

Jeg mener at når babyen er helt liten, og spesielt om man også har andre barn, er det mer praktisk for mor å ha babyen dersom hun ammer, enn det er for far. I hvertfall følte jeg det slik. Når mine var helt små ville de gjerne ha pupp i tide og utide, og jeg synes dermed det var vanskelig å være så mye borte, men det har ikke noe med synet på om pappaen er egnet eller ei å gjøre. Når minstemann bikket 3,5 mnd reiste ejg endatil bort i 2 dager og overlot baby og to andre små barn alene med pappaen sin, gikk helt fint det, men det var stress for alle parter siden jeg egentlig ammet og babyen ikke var så giret på flaske og jeg måtte pumpe ofte der jeg var (var seminar i forbindelse med studie, oppmøteplikt). Tror kanskje flere tenker slik som meg, at det rett og slett er enklere for mor å ha babyen i starten enn for far.

[LillaGorilla♥♥]

Om mor ammer, ja- hvis ikke, nei. Iallefall ikke her, min mann er fullt ut i stand til å ta vare på et lite barn like godt som jeg kan. Hvis ikke hadde jeg jo ikke fått barn med ham.

 

Hva om jeg dør feks? Jeg må jo kunne stole på at barnet vil bli tatt like godt vare på uansett hva som skjer.

[Anonym bruker]

Ja jeg mener at Mor er viktigere enn Far. Men det har ingenting med om far kan sitte"barnevakt" eller ikke. Far kan ta godt vare på barnet, men Mor er definitivt viktigst!

[Miss Misantrop]

Ja. Mamman er viktigere for en baby en pappan. Det er ikke personlig, det er noe jeg mener generellt. Det finnes unntak, men for en mann å være viktigere en mor og pupp må mor være ganske så udugelig i forhold til babyen.

[Anonym bruker]

Ok - så dersom mor ammer, er det mer praktisk at barnet er med henne. Og lettere for barnet, som er mer knyttet til mor...

 

Hva med å la barnet bli knyttet til far da? Istedetfor ytterligere å styrke et bånd som allerede er så sterkt?

 

Ammer man så kan man pumpe- og dermed kan far gi flaske.

Altså er far like tilgjengelig matmessig som mor, også de første mnd'ene... Hvorfor er da mor viktigere?!

(og nei, jeg snakker selvsagt ikke om de barna som nekter å drikke av flaske...)

 

HI

[Anonym bruker]

JA!

 

Mor og barn har et helt annet bånd, enn far og barn, og det er ikke til å unngå (som regel)

 

Helt fra babyen er i magen, er det mødrene som engasjerer seg mest, kjenner liv, tenker mest på den som ligger inni der, leser side opp og ned om graviditet fødsel osv.

Etter fødsel, får mor og barn et helt spesielt bånd og nærhet som en far ikke kan få, grunnet bla. amming osv.

 

Jeg mener helt klart at jeg er viktigere enn far, kanskje også pga at jeg VET at jeg ikke kan leve uten barnet mitt. Vet at far også elsker barnet høyst av alt, men kan helt sikkert klare seg fint ved et brudd og vanlig samvær onsdag og annenhver helg. Det hadde ikke JEG klart!

 

Nei, det båndet mor og barn deler er et helt annet, og sikkert sterkere enn hva far og barn har..

 

Hører selv hvor "ensidig" og egoistisk jeg høres ut, men tenk bare på hvem som engasjerer seg i mest grad, det er mor...

[Gjest]

Men å pumpe tar litt tid, og det er tid man gjerne trenger sammen med de barna man alt har fra før... Jeg synes også det er unødvendig mye styr "bare" for å gi babyen flaske. Her har pappaen kost masse med ungene når de var baby, men jeg har unngått å være for lenge borte fram til 4-5 mnds alder (unntaket var da seminaret med minstemann) med dem alle pga at jeg synes det var både unødvendig og upraktisk når de er så små.

[Anonym bruker]

Mor og baby lever i symbiose under grabviditeten og også de første månedene, så svaret er ja. Natur kalles det - mange er visst redd for det ordet. Etterhvert forandrer bildet seg.

[Blafrende Hengejur♥♂08♂13?]

her i huset er det flakse for alle penga, så samboeren har hatt baby alene fra veldig tidlig av. hvis man ammer sider det jo seg selv at babay og mor er veldig mye sammen før man får til pumping osv, men jeg ser ikke noe problem med å la far få ha gode timer med den lille helt alene fra de er små Men hver sin smak, noen mødre er mer engstelige for å være uten babyen i starten enn andre. Man må bare snakke sammen, for jeg tror nok at mange menn føler seg snytt for nærhet med baby de første ukene og månedene...

[Anonym bruker]

Ja, og det tror jeg er både biologisk og kulturelt betinget. Babyen kjenner mors hjerterytme når den er født, og det virker beroligende og trygt. Jeg tror faktisk det er vanskelig for far å ta igjen dette det første året. Jeg jobber på småbarnsavdeling og får mange små på rundt ett år. Det er mange som er veldig forelsket i pappaen sin på 0-3 års avdeling, så jeg tror det jevner seg ut om far spiller kortene sine riktig:-)

 

 

Babyen vår ble født 2 mnd for tidlig og var adskillt fra meg i to døgn. Pappaen var mye med henne og lå flere timer med henne på brystet hver dag. Likevel så vi godt på overvåkningen at hun roet seg mye fortere ned hos meg.

[2SmåTroll]

Jeg mener nå vi er like viktige jeg da. Barna storkoser seg og stoler på pappaen. Har ikke noe problem med og la pappaen være alene med verken barn eller baby.