"Avlastning"

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt det der, jeg. Jeg kunne ikke engang tenkt tanken på å reise på ferie uten ungene. Når jeg har fri, bruker jeg tiden på å være sammen med (hele) familien min. Min mor er død, og pappa og svigers bor i andre deler av landet. Jeg var alene med nr 1 i mange år, og da hendte det jeg gikk en venninne til å passe litt dersom jeg måtte på jobbreise og ikke rakk barnehagen eller måtte et kjapt ærend et sted, ellers hadde jeg ham med overalt. Det er ikke slikt småtteri jeg snakker om, men å ha behov for "avlastning" og ukelange ferier uten ungene? Når man er borte på jobb hele uka, og knapt ser ungene et par timer daglig?

 

Er det bare jeg som ikke skjønner dette?

[KaMa]

Det er mange snevre mennesker som har problemer med å sette seg i andres sted, så neida, det er nok ikke bare deg.

 

Men hvorfor bruker du anførselstegn når du skriver avlastning? Vet du ikke egentlig hva ordet betyr?

[Anonym bruker]

Godt svar, KaMa.

[winneboo]

Jeg skjønner at noen har behov for avlastning jo. Hva er vanskelig å skjønne med dette? Ingen mennesker er like, vi er alle ulike med forskjellige behov.

Hvorfor forventer du å møte forståelse for dine behov for barnepass, når du ikke forstår andres. Kan hende noen ikke forstår hvorfor du drar på jobbreise når du har fått barn, eller at du ikke rekker barnehagen, eller leverer fra deg barnet fordi du skal et kjapt ærend.

 

Jeg prøver å "skjønne" hvorfor folk gjør som de gjør. De har sikkert sine grunner for at ting blir gjort som de blir gjort. Jeg vet at mine foreldre dro både tre og fire ganger til utlandet på ferier i både 1,2 og 3 uker, og lot meg være hos mine besteforeldre. Jeg hadde det kjempefint der, så ser ikke helt problemet. Ungene tar ikke skade av å være hos nær familie mens foreldrene reiser bort. Jeg var riktignok ikke en baby, men fra jeg var 3 år så gjorde de dette. Glad for at jeg fikk muligheten til å få mye tid med mine besteforeldre, ikke bare en time her og der.

 

Håper ikke det er mange her inne som ikke klarer å forstå at vi er forskjellige. Vi trenger ikke være enige i alt, men hvertfall prøve å forstå så langt det er mulig, at vi gjør ting forskjellig, men ikke dømmer hverandre av den grunn.

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke de som "setter bort" ungene fordi de skal et "kjapt ærend", jeg. Da kan en jo bare ta med barnet?

 

Jeg er alene, og har alltid vært det. Store barn har jeg også. Far har ikke barna i hele tatt, ene ungen har handicap. Eneste "avlastingen" jeg har, er virkelig avlastning ei helg i måneden. Har ingen som ser etter barna, om jeg skal "et kjapt ærend"(vet egentlig ikke hva det er, engang). Jobb har jeg ikke, for det er ikke tid til det. Tenk å kunne reise på "jobbreise" *drømme seg litt bort her*........ Vanlig barnepass, som det ser ut til at du tror avlastning er, har jeg lite til ingenting av. Mitt sosiale liv er så amputert som det kan få blitt... Har ikke venninner som "bare kan passe barnet når jeg trenger".

 

Jeg VET at alle normale mennesker har behov for avlastning og voksentid. Har en ikke noe form for voksenkontakt utenom møtevirksomhet og offisielle saker og ting, så kan en bli gal. Ikke alle barn går an å "dra med seg overalt", dessverre.

 

Så du HI bør lære deg å ha litt mer forståelse for andre. Til og med jeg forstår at folk kan trenge litt pass til barna sine.