Jeg liker ikke den personen jeg er blitt =(

[Anonym bruker]

Etter jeg ble gravid har jeg ikkje vert sutrete og grinete.. Men bare forbanna og sint hele tiden. Irriterer meg over bagateller, og klarer ikke passe munnen min :S

Samboeren min har kommentert dette, og jeg har prøvd å tenke poestivt.. Men ALT gjør meg så rasende...

 

Når klokka er 14 og Kompani Knudsen kommer på radio, bare MÅ jeg skru av, for hun "sørlands-dronninga" gjør meg forbanna. Hun er så teit.

Eg elsker egentlig Hotell Cæsar, men etter Amin kom på skjermen kalrer jeg ikke se på det, fordi måten han snakkes på gjør meg gal.

 

jeg vet jeg høres psykopatisk ut.. Jeg liker det ikke selv en gang..

Jeg er blitt en aggresiv sjåfør, og kjefter på samboeren min hele tiden

Jeg finner noe galt med alt og alle...

 

Er det noen som har vert like sinna og irriterte som meg? Har det avtatt i løpet av svangerskapet. Jeg har ALDRI vert slik som dette før....

[Anonym bruker]

Mangen skrivefeil ser jeg... Håper dere forstår

[Anonym bruker]

Du er ikke alene! Har vært svangerskapssur så det holder denne gangen. Glefser og sier i fra om den minste ting. Synes veldig mange er dumme som noen brød, og irriterer meg grønn over enkelte utsagn og handlinger! I tillegg så kan jeg ikke diskutere en ting en gang, for jeg blir lynende forbanna! Det er grusomt slitsomt! Og jeg hater den personen som dukker opp støtt og stadig! Jeg er heller IKKE sånn i det hele tatt, og blir skremt av hvordan jeg oppfører meg til tider. Samme hva jeg prøver på så klarer jeg ikke å ta meg sammen hver gang, men jeg gjør så godt jeg kan!

 

Jeg er i uke 34, og synes kanskje det har roet seg ned de siste dagene.

Sist graviditet var jeg ikke sånn i det hele tatt før jeg hadde en 5 uker igjen...

 

Håper det går over for din del da!

Lykke til;o)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i hvertfall, vurderer seriøst å ikke reise på bursdagsfest fordi jeg greier ikke å holde kjeft i det hele tatt. Jeg er livredd for å komme i diskusjoner med enkelte i min svigerfamilie for jeg tenner på alle plugger og kan (hvis jeg er i det rette lune) virkelig fortelle personen hva jeg egentlig mener om dem. Jeg greier ikke å skjerpe meg og har funnet ut at det er best å holde meg unna folk jeg kanskje ikke går så godt overens med slik til vanlig (uten graviditetshormonene). Jeg er bare 30 uker enda så jeg har vel 10 uker igjen med ett ubeskrivelig raseri ulmende like under overflaten.

 

Har ikke gode råd å komme med desverre eller noen formening om når det kan ta slutt, bare min fulle sympati

 

Kanskje vi skal gå i hi resten av svangerskapet.........

[Anonym bruker]

JA! Jeg kjenner meg igjen!

Elsker p3, hater Kkompani Knudsen, synes alle der er så teite og fjortis.

Etter Peller entret Hotel Cæsar, så gidder jeg ikke å se på fordi den stygge tupeen hans gjør meg kvalm!

Bekjente som preiker piss gidder jeg ikke høre på engang, og idioter i trafikken stalker jeg mens jeg blinker med lysene og tuter.

 

Jeg kan være i et helt normalt humør helt til en bagatell inntreffer og jeg blir RASENDE! GRRR!

 

 

 

 

 

 

 

Og det verste er at jeg ikke er gravid engang... jeg ble slik da jeg ble gravid for 4 år siden og jeg er sånn fortsatt. Hormoner, hormoner, hormoner...

[Anonym bruker]

åååååååååååhhhhhhh... ikke si at det vedvarer da! ;o)

[Anonym bruker]

Hormoner er ingen unnskyldning for å oppføre seg sånn som dere beskriver. Dere gir dere selv litt lov også og etterpå så unnskylder dere dere med at dere er gravide. Hvis dere gjør det en gang i løpet av en graviditet, men gang på gang.... Det er faktisk mulig å ta seg sammen!

Og det bør dere overfor mann, barn og arbeidsplasser.... Det er faktisk ikke unndkyldning mer enn en eller to ganger i løpet av en graviditet. Ofte har dere vært kjeftsmeller hele livet, men nå kan dere med god samvittighet gjøre livet surt for andre. Ta dere sammen.

[Anonym bruker]

Du har ikke stemmerett for du vet tydeligvis ikke hvordan det er! *rekker tunge til deg*

[Anonym bruker]

Bare rekk tunge du. Jeg har vært gravid jeg også, men det er mulig å telle til ti. Og hvis ikke sykemeld dere og send ungene til besteforeldre. For dere gjør arbeidsplassen veldig lite kjekk + det er ikke bra for ungene. Mannen er det ikke fullt så farlig med. Han klarer seg vel. Vet jo at han har giftet seg med en kjeftsmelle. Tror ikke det er det store sjokket for ham.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk opplevd det i det siste svangerskapet mitt, og det er skremmende hvor forandret en kan bli. Svigermor fikk spesielt gjennomgå, etter åresvis med å holde ting inne så skulle alt ut. Eller jeg klarte ikke stoppe det, var kjempesint.

 

Det som har skjedd, er at det har forandret meg som person. Nå i ettertid finner jeg meg ikke i noe. Selve blodsinne er tonet ned, men jeg er den første til å si fra visst noe ikke er som det skal.

Kan være både positivt og negativt...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du anonym oppe her som tror det bare er å ta seg sammen - du har ikke snøring på hva du snakker om.

Jeg hadde det slik i mott forrige svangerskap, og tok det opp med legen min. Han forklarte at dette skyldes den drastisk økende mengden progesteron, som er kjent for å framkalle sterk irritasjon og aggresjon hos kvinner (pms skyldes også dette, og da er progesteronnivået atskillig lavere). Kvinner har ulik sensitivitet på de ulike hormonene, og man kan også reagere ulikt fra svangerskap til svangerskap, fordi den hormonelle balansen ikke nødvendigvis er den samme.

Det er svært vanskelig å kontrollere dette hormonsinnet. Jeg kontrollerte det som best jeg kunne, men inni meg kokte det åkkesom. En og annen gang glapp det ut. Særlig samboer og mamma var irritasjonsmomenter; jeg syntes de var usedvanlig teite og untelligente - noe jeg overhode ikke mener til vanlig.

Pussig nok, eller naturlig nok får man vel si, forsvant alt dette rett etter fødselen.

Gå på nettet og les litt om progesterons virkning på hjernen, så kanskje du blir litt mer kunnskapsrik enn det du er.

[Anonym bruker]

Tusen takk, søte jenter =) Det var så godt å bli møtt med forståelse.

Var redd for at jeg bare skulle få sånne glefse-svar.

Men da er jeg kanskje ikke så unormal likevel... Godt å høre at folk kjenner seg igjen

Hilsen HI