Sorgen blir jo ikke lettere å bære. To år etter og jeg er like utafor.

[Anonym bruker]

Jeg sitter her og føler meg helt fortapt i verden. Det føles som om livet mitt aldri kommer til å gå videre. Jeg har delvis mistet korttidshukommelsen og jeg har ikke evne til å organisere noe lenger. Da min lille datter ble døpt for noen mnd siden, måtte mamma og min svigersøster ordne alt. Jeg bare vaset rundt som i ørska og klarte ikke gjøre noe. Mamma spøkte med at jeg var sterkt angrepet av ammetåka. Alle rundt meg var så glade og forventningsfulle. Og alle regnet med at jeg skulle være like glad. Så jeg gjemte meg og gråt.

 

Det er to år siden jeg mistet sønnen min. Da var han ti år. Jeg husker siste gangen jeg så han. Jeg klemte han hardt og han klemte meg tilbake. Alltid når han dro noe sted sa jeg at han måtte huske at jeg er veldig glad i han, det sa jeg denne gangen også. ”Ha det mamma, vi sees snart. Jeg er veldig glad i deg også.” Det var de siste ordene jeg fikk høre sønnen min si til meg. Jeg ante ikke at det var siste gangen jeg skulle se den nydelige sønnen min. Jeg savner han så jeg blir fysisk dårlig. Jeg har jo den lille babyen min, men jeg ser han i henne. Når jeg ser inn i øynene hennes og ser storebrorens blå blikk, da knyter det seg inni meg og jeg kjenner øynene fylles med tårer. Det er så vondt å ikke kunne glede meg til fulle over henne. Han gledet seg veldig til å bli storebror. Han ønsket seg en liten søster og han hadde mange planer om alt han skulle ta henne med på. Han skulle lære henne å fiske, det var hans store lidenskap. Og så skulle han lære henne å spille fotball, hans andre store lidenskap. Han skulle passe godt på henne så ingen skulle få være slem med henne. Han gledet seg veldig da jeg endelig kunne fortelle han at et nytt barn var på vei. Han passet på meg og ble veldig opptatt av hva jeg kunne spise og ikke spise. Han ville hjelpe meg på alle måter så jeg ikke skulle bli syk. Dessverre mistet jeg det første barnet etter noen mnd graviditet. Jeg husker jeg så babyen på ultralyd. Jeg så kroppen og hodet, de små føttene som lå bøyd foran magen. Og jeg så det bittelille hjertet, men det slo ikke. Jeg sørger over dette barnet også, men på en annen måte enn over sønnen min.

 

Jeg har akkurat sendt samboeren min avgårde med veslemor, de skulle på babysvømming. Jeg tror ikke han merket at jeg var helt på sammenbruddets rand da han dro. Han er ikke faren til sønnen min og dermed tror jeg ikke han sørger på samme måte som meg. Han har en sønn fra før av, som nå er like gammel som sønnen min var. Og hver gang han er her, er det en vond påminnelse om hva jeg har mistet. Når han lager farsdagskort eller bursdagskort til faren, eller lager en tegning til han, river det i hjertet mitt. Jeg har ikke noen som lager kort til meg.

 

Det er to år siden nå og jeg tror folk rundt meg regner med at sorgen er over nå. Men sorgen blir aldri bedre. Den blir ikke lettere å bære. Den har bare sunket lenger inn i meg slik at den ikke vises så godt. Den har sunket langt inn i meg og laget et islandskap inni meg. Jeg tenker på sønnen min hver eneste dag. Jeg kan snakke om han, om at han ble borte, men ikke om følelsene rundt det. Så lenge jeg holder følelsene på avstand, kan jeg snakke om han. Men straks jeg senker garden og ikke er på vakt, kommer den lammende sorgen og overmanner meg helt. Det kan være at jeg ser gutter på hans alder. Eller at jeg møter noen av hans venner eller klassekamerater, eller møter foreldre fra klassen.

 

Fiskeutstyret hans ligger fremdeles urørt. Jeg har sagt at ingen får røre det. Det skal ligge slik han forlot det siste gangen. Fotballdrakten hans med navnet bakpå har jeg også tatt vare på. Det hender jeg tar den fram og borer ansiktet inn i den. Jeg har mange bilder av han, men jeg klarer sjelden å se på dem. Jeg håper at jeg skal klare å la lillesøsteren hans bli kjent med han gjennom å snakke om han og se på bilder sammen med henne. Men jeg vet ikke om jeg klarer det.

 

Er alltid godt etterpå når jeg har grått ut litt. Men jeg klarer ikke lenger å gråte hos kjæresten min. Jeg gråter alene. Men han vet at jeg gråter, og han ønsker at jeg kunne dele det med han, men jeg klarer ikke. Det er på en måte lettere å dele det med vilt fremmede mennesker på Internett. Da kan jeg fortelle om mine innerste tanker og følelser uten at det påvirker mitt forhold til disse menneskene. Jeg kan slå av pc’n og ingen får vite at jeg føler det sånn, og ingen vet hvem jeg er. Det er godt. Dette var bare noen fortvilte tanker. Jeg måtte bare få luftet sjela mi litt. Nå skal jeg koke meg en kopp te og spise litt.

 

En stor og varm klem til alle som har mistet et barn. Stort eller lite, født eller ufødt. Det spiller ingen rolle, sorgen over det som ikke ble, er tung uansett.

 

[_hønemor_til_4_nydelige_]

Dette var vondt og lese Jeg måtte stoppe opp flere ganger for øynene mine blei fylt med tårer

Jeg har ikke ord som kan trøste, men jeg ville bare at du skal vite at jeg har lest og det gjør meg så vondt at du mistet sønnen din

 

Mange varme tanker og klemmer til deg....

 

Vil anbefalle deg denne siden : www.englesiden.com

 

Der er vi mange, men en får god støtte der, velkommen inn skal du være visst du velger og melde deg inn.....

[Anonym bruker]

Tusan takk Hønemor.

 

Det er godt å vite at noen har lest det jeg skrev. Ikke alle dager er like ille, men jeg kan aldri vite om en dag blir god eller dårlig. Og en liten filleting kan forandre en god dag til en drittdag på no time. Det er fryktelig slitsomt å ha det slik, og det påvirker mine omgivelser veldig. Men det vet du vel alt om. Takk for omtanken og gode ord. Skal vurdere å melde meg inn på englesiden. Vet bare ikke om jeg er klar for å dele med noen helt åpent. Jeg gjemmer han litt for meg selv, bærer han i hjertet mitt og beskytter minnene mine der.

 

Varm klem til deg!

[Anonym bruker]

Så utrolig trist å lese. Kan bare forestille meg hvor vondt det er. Vil bar gi deg en klem, og håper du vil klare å komme deg videre etterhvert!

[Anonym bruker]

Uttrolig trist å lese!

 

Hvis du ikke føler du kan snakke med samboer'n din/ familie eller noen venninner. Prøv å snakk med fastlegen din, og ev. få en henvisning til psykolog! Det betyr ikke at du er rar eller gal eller noe som helst, men det kan kanskje hjele deg å glede deg over tingene som skjer rundt deg. Ingen trenger å vite, og du har rett til fri fra jobb om du trenger det (men nå er du vel hjemme med baby, -ta henne med!).

 

 

[Englemamma]

Kjære deg

 

Jeg vet hvordan du har det. Jeg vet akkurat hva du føler og hvor lammet du føler deg. Det var nesten som å lese om meg selv. Kroppen og hodet virker ikke. Man får fysisk vondt i kroppen.

Jeg husker egentlig ikke noe av det første året etter at min sønn døde. Ikke om jeg prøver engang.

 

Det er ofte lettere å snakke med noen som ikke kjenner deg, sånn hadde jeg også det. Om du vil kan du sende meg en PM, jeg vil gjerne prate med deg. Om du vil da.

 

Sorgen blir aldri borte, men smerten vil gradvis forsvinne. Det høres feil ut, men det er faktisk sant. Men det tar tid.

 

Sender deg en god klem

 

[♥♥mortil4♥♥]

Så ufattelig trist å lese det du skriver. Jeg gråter med deg, og forstår så godt savnet du har etter din lille sønn. Jeg mistet selv min lille Frida, og sorgen vil alltid følge meg, men den er ikke der konstant lenger.

 

Jeg forstår godt at du har det forferdelig, og du bør ha noen å snakke om dette med. Enten noen nære, eller kanskje en psykolog - eller rett og slett noen her, som har opplevd det som du har gjort.

Sånne grusomme, forferdelig vonde følelser, bør man ikke bære alene. Kan bli for tungt, og de kan trekke deg ned..

 

Selv fikk jeg en alvorlig, psykisk knekk, og var helt utenfor meg selv - leeenge!!! Men sakte, men sikkert, gikk livet tilbake til det normale igjen, og jeg klarte etter hvert, å føle glede igjen.

Veien dit, er lang, og tung, så det kan være godt å ha noen med deg på veien.

 

Jeg ønsker deg, og familien din, masse lykke til i fremtiden! Håper du klarer å kose deg med de som er hos deg.

Ord blir i grunn forferdelig fattige i stunder som dette, men sender deg en kjempestor klem.

[Anonym bruker]

Hei ....uff det var veldig trist ...eh jeg tenkte på det du skrev det er ganske lik meg .jeg mista min datter som var tvilling det er det grusomste jeg har opplevd .for å si det sånn kroppen og hele meg funker ikke .....nå er det nesten gått 5 år men jeg har det like ille hver gang .har du lyst til å preke om det så kan du ta kontakt på e-posten min [email protected]

for å si det sånn det er ikke lett å snakke med fagpersoner klart dem er utdanna men hvis dem ikke har opplevd det ,er det vanskelig det syntes jeg .... men jeg har masse tårer i øyene så jeg må gi meg ....du er velkommen til å snakke hvis du vil

[Anonym bruker]

Takk for omtanken Inger-lise. Jeg har enda vanskelig for å snakke om det som har skjedd, men kanskje jeg sender deg en mail en dag. Ikke bli skuffet om det ikke kommer noen mail fra meg, det er ikke fordi jeg ikke vil snakke med deg, men fordi jeg ikke klarer.

 

Nå er det altså gått nesten tre år siden jeg så han siste gangen. Jeg er blitt mer stabil og jeg klarer å snakke med foreldrene til hans kamerater. Og jeg kan nevne navnet hans i daglig prat. Men ikke snakke om han. Det hender noen nevner han, men jeg klarer ikke snakke lenge om han. Kameratene hans er i tenårene nå og utvikler seg veldig, jeg tar meg stadig i å sitte med åpen munn og stirre på dem, da er jeg i min egen verden og lurer på hvordan min sønn ville vært i dag. For meg så vil han alltid være bare ti år. En liten, lyslugget tiåring med blå øyne som hadde allverdens omtanke for alle rundt seg. Med verdens herligste smil som viste altfor store fortenner :-)

 

Kvalmen og den vonde klumpen i magen er mine faste følgesvenner, jeg har lært meg å kontrollere det, men det er der nesten hele tia. Jeg er blitt et funksjonshemmet menneske, Jeg fungerer ikke greit i hverdagen, selv de vanligste ting blir vanskelige. Hukommelsen min er ikke blitt bedre og da sier det seg selv at hverdagen blir tung. Jeg sliter på jobb fordi jeg ikke har hukommelse og overskudd. Vi lever i en verden der overskudd er frontet som en kvalitet som gjør deg til et bra menneske. Da er det lenge siden jeg var et bra menneske. Tre år siden.

 

Jeg har han enda registrert på profilen min. Når jeg logget inn i dag sto det at han hadde bursdag for sju dager siden. Det var en tung dag for meg. Jeg tente et lys når jeg var helt alene. Jeg sang vuggesangen hans og så snakket jeg høyt med han. Jeg avsluttet med å be enn bønn. Men jeg gjorde det alene. Jeg klarer bare ikke dele han med noen, eller dele sorgen min med noen.

 

Kjære gutten min. Skal jeg aldri få se deg igjen? Det føles sånn nå. Jeg har vært og henta fram sykkelen din. Jeg skal gi den bort til noen som trenger den, og jeg har gitt vekk noen av klærne dine. Det var vondt, men jeg måtte gjøre det for å komme meg litt videre. Det er ikke lett å skulle gå veien videre uten deg, jeg skulle ønske vi kunne gått sammen, slik vi ofte gjorde når vi gikk tur i skogen. Det var så godt å holde den lille, brune hånden din i min. Fiskeutstyret ditt og fotballdrakta di kommer jeg aldri til å gi bort. Jeg skulle gitt så mye for å få holde deg inntil meg en gang til. Få kjenne de gode armene dine rundt halsen min og kjenne lukten av deg. Men det vil aldri skje, jeg har innsett det nå. Jeg håper du har det fint der du er nå lille venn, mamma bærer deg i hjertet sitt. Aldri blir du glemt. Jeg elsker deg!

[LOTP i Barneparadis<3<3<3]

Vil bare sende deg en varm klem.....

[* SMÅ EINSTEINS]

Uff så forferdelig trist. Sender deg en stor klem fra meg.

[Anonym bruker]

Du fikk tårene mine til å trille..

Jeg tør ikke tenke tanken pår hvordan det hadde vært om dette hadde hendt meg.

Ville bare sende deg en klem og si at du rørte meg.

Håper du får lysere dager snart.

[Anonym bruker]

Kjære mor! Sitter her litt sent på natten, og er tårevåt etter å ha lest om din etterlengtede sønn. Vel, han var elsket - ingen tvil om det!

vet ikke hvordan det går med deg nå, men mistenker deg for å ikke ha klart å gi slipp på han enda... Eg har to barn selv, sønn og datter, men kan alikevel ikke forestille meg din smerte. Mistet tre av mine besteforeldre (har bare hatt tre...) i løpet av 3 år, så eg kjenner smerten og tomheten ....til en viss grad! For alt i verden, eg sammenligner ikke, men føler for å komme med noen synspunkt. Eg tror på Gud, og på hans plan, og tror derfor ikke det var noen tilfeldighet at han valgte din sønn. (noen kaller det den kosmiske plan) og kansje har din sønn det mye bedre enn alle oss her på jorden. Han ønsker nok deg alt godt, og vil du skal være lykkelig, så hvorfor ikke gi lykken en skjangse? Eg tror du er nødt for å gi han opp, for å komme videre i livet. Kansje rødde vekk tingene hans, for å innse at han er borte - borte i den fysiske verden. Tror også du trenger en slags sermoni der du tar forvel med han - slipper taket på han! Det er ingenting mer du kan gjør for han, men du kan gjør dette for deg selv, og for din familie.

Ønsker deg lykke til videre...

[Anonym bruker]

Det var vondt å lese. FØler med deg.

Minner oss på at vi må ta vare på dem vi er glad i mens vi har dem her.

Du gjorde ihvertfall det med sØnnen din.

Han visste at du var glad i han.

 

Ufattelig vondt å miste barnet sitt. Jeg har mistet barn i magen, da jeg var nesten fire mnd på vei to ganger. Det var utrolig vondt.

Ikke rart du sØrger i lang tid over tapet av din sØnn som var 10 år.

Jeg kan tenke meg at de 10 årene du fikk med din sØnn må ha vært verdifulle. Mange fine minner. Leit at du ikke skal få se han igjen i denne verden. Jeg tenker at han smiler over den tid han fikk hos deg, og at han kunne ikke hatt det bedre. Han er nok på et godt sted nå. Selv om du helst ville hatt han hos deg.

 

Klem

[Anonym bruker]

Vær så snill å ikke sammenligne aborter med å miste en tiåring! Ellers ønsker jeg selvfølgelig HI alt godt!

[*SommerFrisk*]

Jeg kommer aldri, noen sinne til å tro eller forvente at sorgen din går over. At den blir mildere eller svakere. At smerten fosrvinner. Det vil den sikkert aldri gjøre, , , du har mistet sønnen din for svarte. Din 10 år gamle gutt som hadde hele live foran seg. Som du hadde blitt ordentlig kjent med, skapt et forhold som ikke kan beskrives til. En kjærlighet som ikke kan måles i noe. Hvordan kommer man noen gang "over" noe slikt?
Jeg har hatt mange SA og det har vært forferdelig vondt, men jeg klarer fint å se at det du har opplevd, er det verste en mor kan oppleve.

Hjertet mitt banker helt vilt for deg nå, og jeg ber så inderlig om at du skal finne styrke til å klare deg. Til å kunne knyte like sterke bånd til din datter.

Du trenger ikke forsvare at du ikke er kommet over ham, så klart du ikke har det.

Skal tenke noen ekstra tanker for deg ikveld når jeg legger meg.

Lei meg for at du måtte oppleve dette.

Varme klemmer

[Mamman til Dutte venter #2]

Jeg gråter for deg her nå. Mens jeg kikker på min egen 6-åring og håper at jeg aldri må oppleve å miste han.

 

Kan ikke forestille meg sorgen og smerten du må føle.

 

Vil bare si at du nok vil være i tankene mine en stund nå. Håper det går bedre med deg, at du finner en måte å leve med tapet på. 

 

Varm klem herfra

[Anonym bruker]

Tusan takk Hønemor.

 

Det er godt å vite at noen har lest det jeg skrev. Ikke alle dager er like ille, men jeg kan aldri vite om en dag blir god eller dårlig. Og en liten filleting kan forandre en god dag til en drittdag på no time. Det er fryktelig slitsomt å ha det slik, og det påvirker mine omgivelser veldig. Men det vet du vel alt om. Takk for omtanken og gode ord. Skal vurdere å melde meg inn på englesiden. Vet bare ikke om jeg er klar for å dele med noen helt åpent. Jeg gjemmer han litt for meg selv, bærer han i hjertet mitt og beskytter minnene mine der.

 

Varm klem til deg!

Jeg føler så sterkt med deg...mistet selv en datter i februar. Jeg ser at du tenker på å melde deg inn på englesiden. Det anbefaler jeg. Har selv gjort det, og man føler seg mindre alene i denne ensomme, overveldende sorgen. Håper på å møte deg der. Stor klem

 

Anonymous poster hash: f05ff...dfa