Egentlig har jeg lyst til å hyle, skrike og slå... (langt)

[Anonym bruker]

Men det går jo ikke. Selvom jeg innimellom gjør det inni meg, bare for å få reagert litt.

 

Jeg og faren til barna mine bestemte oss for å gå hvert til vårt i slutten av juni. Da var barn nr 1 ca 4,5år og barn nr 2 nesten 3år. De var frem til det vant til at vi begge var der for de, far i minst like stor del som meg. Men nå siste halvåret kan jeg telle på en hånd antall dager han har sett de.

 

Han er syk og innlagt på psykiatrisk pga depresjon og diverse, men både jeg og alle andre som kjenner han godt vil si at han er bedre nå enn han har vært værtfall de 2årene før han ble innlagt. Han er mye sosial og er med kompiser minst 3 ettermiddager/kvelder i uka (noe jeg stortsett måtte tvinge han til når vi bodde sammen) og han har akkurat hatt permisjon i over 1uke med besøk av kjæresten sin. Når han har permisjon bor han ca 250meter fra oss og det er ingenting som hindrer han i å si hei til barna.I løpet av den tiden han hadde permisjon så han barna sine ca 3timer og det ikke på eget initiativ.

 

Den mannen jeg trodde jeg kjente vet jeg ikke lenger hvem er. Tidligere har han vært den som har sluppet alt om det har vært noe med barna, nå hører vi ingenting fra han utenom når barna ringer han selv (eller jeg ringer for å spøre om praktiske ting).

 

Jeg har ny kjæreste som imponerer meg stort i forhold til barna og situasjonen. Og det at vi faktisk er sammen etter en særdeles turbuletn høst gjør at vi virkelig har troen på at dette skal fungere. Han og barna stortrives sammen!

 

BF sier at han er redd for at jeg driver å erstatter han og hans familie med min ny kjæreste og hans familie. Noe jeg virkelig ikke gjør noe forsøk på. Men jeg makter ikke å ta alt initativ for at de skal ha kontakt med far og hans familie når de viser så lite interesse. Frem til nå har jeg ringt, planlagt og styrt for at barna skal få sett han en gang i uken (han klarer ikke mer enn ca 1time av gangen for han blir så sliten sier han), men nå makter jeg ikke mere. Jeg skal ta vare på meg selv og barna og det er der mitt fokus må være nå.

 

Barna merker også at noe ikke er som det skal være. Vi snakker mye sammen og de vet at de kan spørre om alt. Og når en 3åring og en på nesten 5år lurer på om farmor ikke er glad i de fordi at hun aldri ringer oss, da er det i mine øyne noe som ikke er rett. Familien til kjæresten min(som har møt barna 1gang til nå) spør mer om hva som skjer med barna og om hvordan de har det enn familien til BF.

 

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre videre. Jeg makter ikke å mase og presse på samvær (som jeg må være med på for han makter ikke å ha de alene) noe lengre nå. Er så irritert på meg selv fordi at jeg var så sikker på at faren deres virkelig kom til å være den som ville stille opp for de, men nei da.

 

Del gjerne deres syn og meninger på situasjonen vår med meg, men egentlig så skriver jeg dette innlegget mest bare for å få satt ord på alt og slippe å gå å holde det inni meg hele tiden. For de som kjenner oss vil det nok ikke være vanskelig å kjenne oss igjen, men jeg signerer nå uansett som anonym!

 

[Anonym bruker]

Det er på tide at du tenker på deg og barna og bare lar det med han fare. D nekter jo ikke samvær selv om du ikke planlegger og setter opp sånn at han får det rett i fanget uten å løfte en finger.

Det er hans ansvar, depremert eller ikke.

 

Du har heller inget ansvar for å ordne og styre for at besteforeldre og annen slekt av han skal ha med unga å gjøre.

 

Gi både han og de beskjed at det er hjertelig velkommen til å ha kontakt med barna, allt de trenger å gjøre er å kontakte deg og høre om det passer den dagen de har lyst, og om det ikke passer så kan dere sammen komme fram til en annen dag.

 

Tar de ikke kontakt så er det deres tap.

Det er flott at din nye kjæreste og hans familie tar til seg barna som en del av deres familie.

Ikke bry deg om teite kommentarer som at du erstatter barnas familie.

 

Sier noen det igjen så gi beskjed at barna har plass til mange i sitt liv, og de som tar seg mest av barna og bryr seg mest om å ta kontakt med de helt naturlig får en større del i deres liv en de som ikke gjør det.

 

Du skal ikke jobbe deg ihjel for hans skyld, han må faktisk ta litt ansvar selv om han vil se barna.

 

Det høres faktisk ut som om han har valgt å la sykdommen ta over helt og ikke kommer seg framover.

Er sikkert veldig lett å ha sykdommen å hvile på når man ikke har lyst til å gjøre noe/ta ansvar.

For han klarer jo tydeligvis de tingene han har lyst til.

 

Jeg har slitt med depresjoner selv og vet hva det er snakk om, men vet også at det er veldig deilig å sette seg ned å si at jeg klarer ikke/orker ikke, og la andre ordne med allt samt at folk syntes synd på deg.

 

Dpørsmålet er vel om han i hele tatt har lyst til å bli frisk. For da må han være voksen og ta ansvar selv, istede for den barn/undomtilværelsen det kan være når man gjør det man vil og ikke trenger å ta ansvar for noe som helst.......

[Anonym bruker]

Takk!

 

Det du skriver er det alle rundt meg sier til meg, men jeg lurer jo på om de bare sier det fordi at de bryr seg om meg og er redde for at jeg skal slite meg ut. Nå vet jeg at det ikke bare er derfor og jeg må bare slutte å være så innmari snill.

 

Både jeg og ungene kan trenge folk som virkelig vil være der for oss og ikke bare de som er innom av og til fordi at de føler at de må. Vi skal ta godt vare på de som bryr seg og åpne oss opp for dem, samtidig så vil døren alltid være åpen om de andre plutselig kommer på alt de går glipp av!

 

Selvom det blir tøft så gleder jeg meg til fortsettelsen. For første gang så lenge jeg kan huske har jeg det virkelig godt. Og jeg tror på meg selv! Kanskje ikke verden er så værst allikevel?!

 

Takk igjen!

 

HI