Nå først kommer reaksjonene

[Anonym bruker]

For snart 4 år siden var jeg sammen med en litt merkelig mann.

 

Den første litt ekle hendelsen var en gang da jeg våknet av at han koset med bena mine, kysset, klemte, strøk og sleiket meg på bena.

Jeg ble ilsint og ba han slutte for nå SOV jeg. Sa klart ifra at det ikke var greit for meg at han gjorde dette.

Han tok det fint og sa bare at han trodde jeg var våken og han syntes bena mine var fine så han ville være god med meg.

Forklarte at jeg ikke likte det og han gjorde det ikke igjen.

 

En liten stund etter dette hadde jeg vært på byen med noe venninner, var litt brisen når jeg kom hjem. Da stod han på trappen min og lurte på om han kunne sove over. Greit tenkte jeg, men sa ifra at jeg var trøtt og sliten og ville bare sove.

Plutselig våknet jeg av at det føltes så tungt å puste og det gjorde vondt nedentil. Etter å ha kommen til meg selv skjønte jeg at fyren hadde SEX med meg mens jeg SOV! Jeg ble illsint og ropte til han at han skulle se å komme seg av, men han svarte med at han nettopp hadde begynt og var ikke ferdig!! Hva faen, jeg sparket mannen av meg så han datt i gulvet med et brak, tok fatt i telefonen min som lå på nattbordet og slo inn nr til politiet og sa jeg kom til å ringe hvis han ikke så til å komme seg UT. Han kledde på seg å gikk.

 

Jeg ringte en venn som jeg fikk til å komme siden jeg ikke ville være alene i frykt for at han skulle komme tilbake, noen dager etter fikk jeg min onkel til å hente de få tingene jeg hadde glemt hos ham.

Han drev med telefon terror i noen få dager etter, men sa klart ifra at jeg kom til å ringe politiet hvis han ikke ga seg, til slutt måtte min far ringe for å true med politianmeldelse, da først ga han seg.

 

Nå er jeg gravid og her for noen uker siden så jeg ham i byen, han så ikke meg. Men da først kom reaksjonene. Jeg gråt og gråt etterpå. Har de siste ukene tenkt på hvorfor i alle dager anmeldte jeg han ikke, hvorfor var jeg så naiv å tenkte at jeg kunne legge dette bak meg og at det ikke var så alvorlig. Hvorfor fortalte jeg ikke pappa sannheten om hva som hadde skjedd? Sa bare at han drev med terror etter at jeg hadde slått opp, sa ikke grunnen til hvorfor jeg hadde slått opp med ham. Hvorfor så jeg ikke alvoret i det som skjedde den natten?

Hva er GALT med meg? Hvorfor skjønte jeg ikke at noe feilet mannen etter den første hendelsen med bena.

Hvorfor kommer reaksjonene på det som skjedde så sent?

Hvorfor fortrengte jeg det?

[Anonym bruker]

Jeg er så sint på meg selv, kanskje jeg kunne stoppet ham.

 

Kan det være svangerskapet som utløser disse følelsene?

[Anonym bruker]

jeg ble utsatt for overgrep når jeg var 12, trodde jeg hadde lagt det bak meg. Men under første graviditet fikk jeg en kjempereaksjon.

masse flashbacks og slet veldig med følelsene mine.

 

Roa seg heldigvis en stund etter barnet var født og jeg merket det litt igjen under andre graviditeten men ikke fullt så mye.

 

Heldigvis hadde jeg en god partner som allerede visste om allt dette og som sto ved min side og hjalp meg gjennom allt.

 

 

[Anonym bruker]

vil bare legge til at jeg var 28 når jeg ble gravid så det er mange år imellom hendelsen og graviditeten.

 

Når man er gravid er det mye hormoner som er ute av balanse og er nok derfor.

[Anonym bruker]

Ja jeg tenkte kanskje det kunne være svangerskapet som satte i sving disse følelsene. Men det som skremmer meg mest er faktisk det at disse følelsene ikke har vært tilstede tidligere. Og DET skulle de absolutt vært. For ser jo nå i ettertid at dette egentlig er en alvorlig hendelse som jeg kanskje skulle hatt hjelp til å bearbeide der og da.

 

Sitter med en følelse nå som er grusom, jeg har vært så naiv og dum rett og slett. At jeg ikke har tenkt lengre enn dit nesen rekker er skremmende.

 

Takk for svar

 

HI

[Dunder]

Det høres ut som om du sliter med skyldfølelse etter dette overgrepet. Det er veldig vanlig. Du tenker kanskje at du skulle satt klarere grenser, og gjort mer motstand. Dette handler om ditt selvbilde, at du ønsker å være et person som kan ta vare på seg selv, ikke et "offer". Det er kanskje grunnen til at du ikke reagerte tidligere. At det var lettere å fortrenge det enn å være et offer.

 

Uansett hvordan du reagerte tidligere så er ingen reaksjon riktig eller gal. Det er ikke slik at du får mer ansvar for det som skjedde fordi du ikke reagerte så sterkt rett etterpå.

 

Hvis tankene dine vedvarer over tid ville jeg vurdert å ta kontakt med fastlegen og spurt om en henvisning til en psykolog.

 

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg aldri har sett på meg selv som et offer, men heller uheldig at jeg traff en som var slik, og som gjorde noe så fælt mot meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Er det noen andre som har opplevd dette? Hva gjorde dere for å komme over det?

 

HI